Boreal Transport. Sviket.

Mange har stilt spørsmål om hva jeg har foretatt meg i år. Jeg har jo ikke markedsført foredragene og skrevet lite her i bloggen. Nå vil jeg forklare dette og bli ferdig med et sorgens kapittel. Jeg har nemlig hatt en tung sommer som følge av en dyp uoverensstemmelse med Boreal Transport, som engasjerte meg til Tour Boreal i fjor.

Det jeg først og fremst har lært, er at en ildsjel som ikke har avgjørende myndighet (les: tilgang til pengesekken) ikke er verdt stort. En annen lærdom er at jeg ikke er den menneskekjenneren jeg trodde jeg var, for sjelden har jeg blitt mer skuffet over noen, enn jeg har blitt av konserndirektør Kjetil Førsvoll i Boreal Transport. Alle historier har selvsagt to sider, men her kan jeg kun forklare min, hvilket skyldes at Boreal Transport ikke har gitt meg en fornuftig versjon av sin.

Faktum er at selve touren gikk over all forventning. Jeg møtte vidunderlige folk i hele landets lengde, ble godt betalt for jobben med foredrag, foto, skriverier og filming. Halvveis sluttet dessverre initiativtakeren i Boreal Transport, altså ildsjelen som brant for prosjektet. Deretter tok en stemoderlig holdning over, men jeg kjørte på og fullførte uten å motta annet enn ros. Jeg gikk ut over det estimerte tidsskjema, men dette medførte ingen ekstra utgifter for konsernet. Tvert i mot fikk de slik mer for penga.

Årets store nedtur
Etter mitt syn har jeg fylt min oppgave godt. Tilbakemeldingene fra avdelingene jeg har besøkt - hvor ansatte og ledere virkelig har imponert med sin arbeidsmoral, dyktighet og yrkesstolthet- har vært rørende. Det har jeg både muntlig og skriftlig. Videomaterialet har åpenbart overgått alle forventinger, så jeg gikk derfor igang med å lage DVD'en som i avtalen forutsettes produsert.

Den dobbelte DVD-en er klar.

    I tre mails til konsernledelsen etterlyste jeg møte for prisfastsettelse på denne, inntil jeg måtte ringe for å få respons. Da hadde produksjonen gått så langt at den praktisk talt var klar for trykk. Beskjeden som da kom var et sjokk. De ville ikke ha den.

Mine advokat-kontakter bekrefter at de vil komme unna med dette, ettersom jeg selv i prosjektbeskrivelsen skrev at vi må vurdere det samlede materialet før DVD'en produseres. Formuleringen er selvsagt skrevet med tanke på at reisen og gjennomføringen var komplisert. Dersom den mislyktes ville DVD-en åpenbart ikke bli laget. Den klart formulerte intensjon har imidlertid vært å produsere den, derfor kjørte jeg på i trygg forvissning om at vi ville komme til enighet om en fornuftig pris for jobben.

Avdelingene støtter meg. PR-folk sier det er en genistrek. Ansatte over hele landet forventer å få den samlede historie til sommer- eller julegave - slik firmaet har tradisjon for å gi. Boreal Transport går med dundrende overskudd, men ønsker altså ikke å fullføre et prosjekt som hadde til formål å knytte de mange avdelingene sammen og styrke de ansattes tilhørighet til selskapet.

Oppdrag fullført!
Jeg produserte den likevel. Etter fire-fem måneders ubetalt jobb, lånte jeg penger for å trykke opp minsteopplaget på 1000 DVD'er. Jeg gjorde det kanskje mest for å beholde min stolthet. Kanskje i respekt for prosjektet. Jeg har jo lovet folk å få den ferdig, og dersom det ikke blir klart at den foreligger, så vil 2000 ansatte selvsagt anta at det er jeg som har sviktet. Det er det ikke.

Tour Boreal, 21 programmer fra hele Norge, med bonusmateriell og 16 siders booklet.

En kunnskap jeg trekker ut av denne svært dyrekjøpte erfaringen, er hvor lite ærefullt folk i ledende posisjoner kan oppføre seg, hvordan eneveldige autoriteter kan plassere sine marionetter i en organisasjon og hvordan en grådighetskultur til syvende og sist går ut over arbeideren nederst i pyramiden. Dette er spesielt alvorlig i en bransje hvor man for det første har problem med å finne arbeidskraft (les: bussjåfører) og hvor disse har et stort daglig ansvar for sine passasjerer.

Mann eller mus?
Kontraktskriving har åpenbart ikke vært min sterke side, men penger er ikke alt. Jeg kommer fint videre med litt rødere tall i banken og velger nå å le av at Boreal Transport i Stavanger faktisk nekter å i det hele tatt se den ferdige DVD-en. Det verste er derimot at jeg tok feil. Jeg trodde konsernsjef Kjetil Førsvoll er en mann for sitt ord, en tøffing som er fair, en kar som sier det han mener og tåler å høre sannheten tilbake. En som står for en støyt og er ærlig.

Mamma Mia - sjelden har jeg tatt så feil.

Interrail in five days!

I am going to Romania. It will be great. But in order to get there, I will take the train and visit a couple of good friends on the way. Beginning in Denmark, after a nice week with my parents, I try to buy an inter rail ticket in Frederikshavn, but you can't do it that way anymore. I have to take the bus to Aalborg and get it there. No problem, except I have forgotten that I have changed bank and I have a new code on my credit card. No customer service on a Saturday, but I manage to find a free Wi-Fi and fish out the four vital digits from the home page of Møre Sparebank just in time to get the train to Berlin and from there to Warsaw and further on to Krakow in the South of Polen.

Konstancja and Juri in their cool back yard

Krakow!

The journey takes around 30 odd hours, which is far more than I get to spend with my dear friend Konstancja and her great new boyfriend. I have to go to them first, as it is a long gone promise and they will be busy elsewhere later in the week. Our schedules to allow for a good dinner and a stroll around churches and sights in this beautiful town before I leave again, with the following afternoon train.

So ... how cool is this?

A lovely couple of friends and an odd ...

... couple of towers!

Paris is next. Well, after the detour to the Polish capital, where I can not get aboard the train just after midnight, as it is Russian. They are not part of the Interrail-system. I'll have to spend the night on a short wooden bench until the early morning train, then change in Berlin and go on via Frankfurt to Paris.
    I have written about the benefits of train travel before. You see the world go by your window while you tend your own business or get new acquaintances. So far, I am particularly charmed by the Polish staff on the trains. Great sense of humour and fine service.

Perfect. Simply perfect.

The stay in Paris will be for 22 hours, after nearly twice that time on the rails. Alice picks me up on the station and we spend the warm summer night chatting on the grass near the Eiffel Tower. Only Paris is Paris, and no place comes close on a wonderful evening like this. A bottle of red wine and good food among relaxed Parisians on the grass, with the absurd iron-construction towering high above everything. Simply great.

Thanks to the "green" mayor of town.

This is what tomatoes can look like!

Montparnasse...

    I use one of the many city-bikes, and Alice has her own, so getting around is easy. Being with her is always a great pleasure, but it will only be this evening and a quick breakfast, as she works tomorrow.

To me, this is one of the most typical sides of Paris. I love these buildings, and wonder who lives inside...

It is not hard to make people smile, "even" in paris.

Pouring the rosé.

What friends are for... sharing good times as well as the bad. A very good one here!

Always amazing.

When I am on my own again, I visit a fascinating cemetery in between Montparnasse and  Denfert-Rocherau. I never found this one before, and it is huge. Graves amaze me.
    Thanks to the metro, I arrive comfortly in time for lunch with yet another friend, Kristell, who I know from Oslo. She chooses a bar serving great food on tables outside and order a steak for herself. I prefer a big salad and truly enjoy it with the fresh rosé wine poured chilled into the glasses. It is a feeling of excuberant luxury to sit like this, with no hurry or stress what so ever. I have all the time in the world, and happen to spend a bit of it here, on a pavement served by a wonderful readhead.

Spending one afternoon in Paris sounds somewhat stressful, but if you have seen most of the touristy stuff before, you might decide to pop out of the metro near Trocadero and make a slow stroll along the Seine. Thousands of tourists are good entertainment and some touts try to trick you for money. The sun is shining and life is great. Behind Louvre I find a clock shop where a nice fellow I got to know in the north of Finland last year, works. We have a glass of wine before it is time to return to Gare de l'Est and aim for Germany for the third time this week.

As usual I have no reservation. The train is full. Or so they say. It rarely is, really, so I jump on, and find the restaurant carriage. It is not much of a restaurant, but offers four seats and some floor space. It all turns into a kind of a party. Even the German selling the beer is adding his gute Laune and good spirit, claiming I must buy three bottles as he is short of change. So I do.

Wanna cross the Atlantic with this Dude and a shipload of Rum? You can!

    One truly wonderful Dutch Guy has just got of his proud clipper, with which he has the most admirable sailboat project of Tres Hombres. He explains about some hairy plans for sustainable and fair transport in the future and we are joined by two charming Swedish women who are returning from the Santiago de Compostela-experience. It is a perfect night. All I have to do is to remember to get to the part of the train that are destined for Budapest, where I do a quick walk in the park before continuing to Bucharest. I have lost count of hours and days, but something like less than a week have passed since I left my parents in Denmark.

It has been just fine. Now time for Rumania!

Kollektive løsninger

me like

Det skal nok gå greit å ta seg rundt i Kairo, bare jeg kommer meg ut av Danmark...

Det er vel ikke å overdrive å hevde at jeg rangerer blant de mest bereiste i min familie. Nettopp derfor er noe av planlegningen lagt i mine hender, når jeg med mine to forlengst pensjonerte foreldre etter alt og dømme lander i Kairo i morgen. Ja, så leste riktig, Kairo. Et par dager etter den første avstemningen om Egypts nye konstitusjon - og et par dager før den andre og siste avstemningen. Joda. Men det skal nok gå, om jeg bare klarer å holde følge med mor og far - her i Danmark.

En fin plan

Mine foreldre bor på øya Læsø, utenfor Fredrikshavn. Jeg skulle reise alene derfra til Århus, via Odense og så møte mitt opphav på toget vi alle skulle ta til Kastrup i dag klokken 15.27 på Århus hovedbanestajon. En realistisk plan, spesielt ettersom kuldegradene som lett får Danmark til å gå i stå, har krøpet tilbake over streken.
    Allerede på bussen fra Frederikshavn fikk jeg imidlertid litt trøbbel, ettersom jeg antar at Danmarks busser på linje med norske aksepterer Visa som betalingsmiddel. Det gjør de ikke. Jeg spør om han aksepterer norske kroger eller egyptiske pund, som jeg har i rikt monn, men får avslag. Om han har en app jeg kan innstallere og betale på nettet? Nei.
    Uten antydning til smil eller aksept starter han bussen uten å kaste meg av, mens han tilsynelatende overhører alle mine transaksjonsforslag. Så jeg kommer fram til Ålborg, med Danmarks buss for tog. Broen over Limfjorden er nemlig kjørt ned av en båt, og bygget opp igjen av et polsk firma som vant anbudet, men ikke klarte å bygge den. Dermed er nå reparasjonsarbeidet etter oppbyggingen igang på ubestemt tid. Og jeg er på bussen. Uten å betale. Det er jo greit.

Att og fram

Det er bare tiden og veien fra buss-for-tog til tog i Ålborg. Det siste jeg gidder gjøre, er å lese små bokstaver på det danske muddermålet, og jeg er bare glad over å sitte i det korresponderende togsettet før avgang.
    En stram og korrekt konduktørdame duker opp og skjønner at jeg er litt på bærtur. Hun sier hun skal komme tilbake for å lage en billett til meg. En langt over middels sjarmerende kvinnelig passasjer jeg har på motstående sete ser beundrende på meg, for dette skjer sjelden på DSB, sier hun.
    Jeg skulle egentlig hatt 750 kroner i bot for ikke å ha billetten i orden før påstigning. Men det ordner seg. Billett til Odense er i boks. Returen fra Odense til Århus går deretter problemfritt, mye takket være at jeg reiser i følge med min danske moster, som tar seg av timing og betaling.

Det er alltid hyggelig å være på besøk hos Moster Biggi. Hun varter opp med rikelig rødvin og nydelige vaktler. Men så skal jeg på sydgående tog klokken 15.27 dagen etter. Mor og far er allerede ombord og de har pent printet ut vår felles billett fra Fredrikshavn til København. Ettersom jeg er inkludert i hele strekningen, betyr det faktisk at jeg allerede hadde betalt for buss-for-tog-bussen jeg ikke klarte å betale for i går. Det var skjebnens hjelp til rettferdighet.

    Med behagelig margin stiger jeg ut på perrongen og toget kommer langsomt sigende inn for å kobles på et nytt vognsett som vil være med fra Århus. Far smiler, letter over at sønnen hans har klart å overholde en avtale. Etter en halv time vil jeg gjerne vise dem bildene fra i går, men en kikk i reisesekken avslører at kameraet ikke er der. Det har ligget på på mosters spisebord siden fotograferingen av vaktlene. Dette er ikke krise, ettersom flyet ikke går før i morgen ettermiddag, men jeg drar pokker ikke til Kairo uten mitt splitter nye kamera, så her er det bare å komme av toget igjen.

En god iraker bak rattet.

... og atter att og fram ...

Horsens neste. Motgående tog kommer nesten umiddelbart. Jeg driter i billettautomaten og gambler på konduktørens velvilje. Noe ved mitt uttrykk overbeviser ham, så jeg slipper gratis med tilbake til Århus. Hittil har jeg altså spart 1500,- i bøter.
    Takket være en hyggelig taxisjåfør med talent for usvinger rekker jeg opp til moster og tilbake før neste Københavntog forlater perrongen, så allerede klokken 17.00 er jeg omsider på rett spor, kun halvannen time bak skjemaet.
    Mor og far skal finne sitt hotell på Kastrup, men jeg har bedt dem legge mobilen hjemme, så vi har i øyeblikket ikke kontakt. Jeg har fotografert av reservasjonen til rommet og jeg har også bilde av billetten de nå har i et tog noen hundre kilometer lengre frem i den retningen. Billett til dette toget har jeg ikke.

Penger spart - er penger tjent!

Konduktøren er ung og kvinne. Det er enten godt nytt eller dårlig nytt. Noen ganger oppveier de at de tilhører det svake kjønn med å være ekstra bitchy regelryttere. Dessuten har jeg allerede opplevd tre mirakler i dansk kollektivtransport på like mange dager, så det er mye å be om når jeg på mobiltelefonen lokker frem et foto av en billett jeg påstår to pensjonister på et annet tog nå innehar. Og at det ved siden av dem er et ledig sete hvor jeg selv satt fra Århus til Horsens for en drøy time siden.
    Hun ser berettiget skeptisk ut. «Alle kan jo fotografere en billett og påstå det der,» sier hun. «Dette er virkelig tynt:»
    Jeg ser at hun ikke er uvillig vrang, men hun har jo et regelverk å forholde seg til. «Det er helt opp til deg,» sier jeg. «Selvsagt har du rett, så om du stoler på meg eller ikke skal jeg ikke henge meg opp i.»
    Attpåtil har jeg fotografert billetten i en vinkel som gjør at den ustanselig havner opp-ned når den for så vidt samarbeidsvillige damen forsøker å tyde den.
    «Jammen har du selve bestillingsnummeret?» lurer hun.
    Altså mer enn avgangstid og plass. Det har jeg jaggu også fotografert. Jeg blar over til forrige bilde.
    «Et øyeblikk,» sier hun. «Det toget har ikke kommet frem til Kastrup enda, så jeg kan ringe konduktøren i det vognsettet og få bekreftet din historie. Jeg kommer tilbake.»
    Neste gang hun passerer nøyer hun seg med å nikke lurt til meg.

Mustafa = Kpbens vennligste sjåfør!

Det var godt å være norsk i Danmark!

Er det ikke kult? Jeg skal tilstå at jeg en gang tok toget feil vei fra København (til Helsingør i stedenfor Korsør) og den gang fikk jeg også returen gratis, så jeg har god erfaring med dansk togpersonell. Rekorden i service er det likevel NSB som innehar, etter at de stoppet to krengetog på Sørlandsbanen midt i skauen etter at jeg hadde gått på sørgående tog istedenfor nordgående ved en liten stasjon nær Arendal.
    I skrivende stund er familien gjenforent, takket være Mustafa, en kurdisk taxisjåfør som tok meg den korte veien fra kastrup til Copenhagen Go Hotel. Det er ikke lett å få drosjer som har stått en time i kø til å kjøre et par kilometer, men han smilte og fikk mer tips enn noen drosjesjåfør har fått fra meg. Jeg har jo tross alt spart 2250.- kroner på turen så langt...

God reise!

Reiseeksperten...

Jada. Jeg burde ha minnet skolen på at det var onsdag jeg skulle komme. Og jeg burde huske å hente billetten på stasjonen. Jeg burde i hvert fall ha sjekket at det var buss videre fra Narvik. Men sånn går no dagan...

Jeg er på vei nordover, og jeg kjenner at humøret er stigende. Det sier litt, for jeg elsker jo Oslo. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.

Billettproblematikk I
På Oslo S fikk jeg i forbifarten overrakt kameraet mitt, som jeg hadde glemt igjen hos en kompis. Dermed glemte jeg å hente billetten i automat, slik nsb.no hadde bedt meg å gjøre. Billettøren ble slett ikke sur, da jeg erkjente forsømmelsen, men bad meg rette den opp ved togskifte på Hamar. Så sovnet jeg.
    Like før Hamar kviknet jeg til, og hadde femten minutter på å fikse billettproblematikken. Jeg syntes jeg greide det ganske bra, men hadde det litt travelt, så jeg rakk ikke å se at det kom to separate billetter, ettersom jeg skulle videre fra Trondheim til Skogn. Kunden etter meg vant altså en billett internt i Trøndelag. Slikt kan skje den beste, så jeg sov videre til Røros, foretok atter et togbytte og sov til Nidaros, hvor jeg oppsøkte informasjonsdisken.
    En nett liten fruentimmer i stram uniform over høye hæler velsignet meg med en ny utskrift, selv om hun med lett bekymring understreket at den for så vidt ikke var et gyldig reisedokument. Det tok jeg med knusende ro. NSB er velsignet med forståelsesfulle folk, hvilket også viste seg da konduktøren på lokaltoget til Skogn uten tøven lot meg sitte på helt fram.

Billettproblematikk II
Foredraget på Skogn kom litt brått på den trivelige rektoren, som hadde glemt hele greia. Vi fant likevel en god løsning, og jeg blir etter en god frokost kjørt til toget utpå søndagen. Det er ingen automat i den særpregede stasjonsbygningen. Hele første etasje er oppført i stein, mens trearbeidet i andreetasje er forseggjort. Konduktøren kjenner naturligvis problemstillingen og ber meg hente ut billetten i Steinkjær, hvor jeg uansett har en time til fri disposisjon.
    Det har blitt drøyt 25 år siden jeg gikk rekrutten på Steinkjersannan, som nå er nedlagt. Mye har skjedd i stasjonsbygningen også, så hvelvingen hvor jeg formoder billettsalget tidligere var plassert, er murt igjen. Det gir nå en fin ramme omkring de to automatene. Jeg trykker inn kode og telefonnummer og ser billetten falle ned i luka mens jeg legger telefonen min tilbake i lomma. Det er en primitiv liten kiosk rett ved siden av, med en usedvanlig sympatisk selger. Han har gener fra et helt annet sted i verden, og jeg skulle gjerne lære ham bedre å kjenne, for han ser virkelig grei ut. Hva mon hans historie er?
    Etter å ha tømt halvliteren med sjokolademelk bretter jeg kartongen pent sammen og tasser bort til søplebøtta. Da ser jeg inn i en annen nisje, hvor det faktisk er en levende NSB-ansatt bak en moderne designet disk. Jeg vinker til henne og hun ser tilbake på meg, vennlig.
    "Skal du til Fauske?" spør hun. Ganske pussig. Togene herfra går i begge retninger, og ingen av endestasjonene heter Fauske.
    "Neiiii..." sier jeg nølende, og tenker meg litt om. «Øhh ... Jo forresten. Det er visst det jeg skal. Der skal jeg bytte til buss. Men hvordan vet du det?»
    "Noen leverte inn en billett som var gjenglemt for noen minutter siden i automaten der borte," forteller hun.
    Jeg tar meg til lommene. Det er for utrolig. Jeg har mange lommer, det tar litt tid. "Tusen takk," tilstår jeg så. "Du er en engel."

Bestefarpolitiker
Nordlandsbanen har stadig to gamle travere trillende til og fra Bodø. Sittevognen ser ut som om den er klippet ut av et Agatha Christie drama på den Transsibirske. Forheng og treoverbygg rundt plasskrevende og svært gode seter. De er nå på overtid, NSB har anskaffet moderne togsett, men i restaurantvognen sier en munter serviceansatt at disse er tatt ut av drift, da de ikke kunne holde på vannet når strømmen er skrudd av. Han er munter. Også restauranten hans bærer preg av å tilhøre en annen epoke. En trivelig epoke. Vi er enige om at vi kommer til å savne disse museumsvognene.

Per Bårdsen sitter diagonalt overfor meg. Han er bestefar, politiker og reiseglad. Arbeiderpartiet er skutt permanent inn i de røde blodlegemene hans, og ettersom han nærmer seg pensjonsalder har han i sin tid bodd på hybel med de fleste av de siste års stortingspresidenter og ministre. Det er vanskelig å ikke like fyren, ikke minst fordi han nekter å uttale seg bastant om ting han føler han ikke har greie på. Det gjør ham til en litt annerledes politiker i mine øyne.
    Per bidrar med litt inside info om Kolberg, Støre, Jagland og andre i klanen. Så dreier samtalen seg inn på New Zealand, restauranter i Italia, tilstanden i Sarajevo og Mostar, mens to svært livfulle søstre på omkring fem år herjer rundt setene. De er uimotståelige på en svært støyende måte, og Pers egenskaper som bestefar kommer fullt ut til sin rett. Hvor henter en alenemor så mange krefter fra?
    De to små sukkerterroristene demper seg litt når Per lager perlekjeder med dem, og all lyd går ut av dem da de noe senere nærmest besvimer av utmattelse på gulvet mellom oss, før de igjen våkner til liv og klarer å strø alle perler som enda ikke er på en snor utover et stort område i kupeen. Kjedelig er det ikke.

Taxi for buss

Det er noe fint med denne statuen.

Den tidligere ordføreren og jeg føler at vi selv etter flere timers togtur har noe usagt, så vi setter oss attmed hverandre både i maxitaxien NSB spanderer for at vi etter en forsinkelse til Fauske skal kunne ta igjen bussen, og på bussen. Vi når den før et fergesamband, og skravla går hele tiden. Om overnattinger i Dubrovnik. Energiforsyning på Island og vindkraft, distriktspolitikk, SV og ungdommens utfordringer.
    Alle tema er interessante, men jeg legger merke til en pussighet. Per har minimalt med oppfølgingsspørsmål. Nærmest på ert forsyner jeg ham med halve historier tilknyttet det han forteller, og jeg spør alltid videre på det han kommer med. Det han forteller er alltid interessant, og det kan godt være at han får med seg det jeg forteller ham, men heller ikke mer. Det er igrunn litt synd.

Full stopp i Narvik!
Jeg har av de siste bussjåførene forstått at det ikke er mulig å komme seg fra Skogn til Tromsø på en dag. Nord-Norge er forbaska svært når det kommer til stykket. Klokken er altså litt i forkant av åtte idet jeg går av bussen uten helt å vite hva natten bringer. Hotell er utelukket. Det går en morgenbuss før klokken 06.00, og jeg betaler av prinsipp ikke over hundre kroner timen for søvn. Det må altså rekognoseres litt. Du kan lære mye om et sted og et folk ved å ha litt trøbbel.
    Jeg lufter forsiktig til folk jeg møter at jeg ikke helt hadde tenkt meg å bli her i natt. Treffer jeg rette person, inviteres jeg. Om ikke, løser det seg på en annen måte. I verste fall kan jeg gå langs veien og haike, det er tross alt E6 dette her, så noe trafikk er det vel. Det kan også være at et hotell lar meg sitte med en kopp kaffe i resepsjonen eller at en bar har åpent til tidlig morgen, selv om det er lite sannsynlig ut ifra hva jeg ser rundt meg, og det faktum at det er torsdag.

Arkivfoto. Illustrasjonen har ingenting med virkelige hendelser å gjøre.

En bar ser riktig trivelig ut, den er en del av et større hotell. Jeg bestiller en halvliter kortreist pils og får 0,6. Kode til Internett leverer de meg i resepsjonen og strømuttak er det attmed bordet, så de neste timene skal i hvertfall gå greit. Hakket bortenfor sitter to glade damer med hvitvin. De ser begge ti år yngre ut enn jeg senere finner ut at de er. En kar gjør dem selskap, han beklager at han kommer alt for seint, men det gjør ingenting. De må ha kjent hverandre lenge.
    "Jeg synes dere ser ensomme ut," roper jeg til dem, etter å ha betraktet det muntre laget en stund. De vinker meg over og bestiller straks en øl til, til meg. Selv skal de ha en flaske vin. Og enda en. Det blir virkelig trivelig, med snakk om byen, om livets irrganger og om det nye hotellet nede i veien. Den yngste av kvinnene skal jobbe der, og forteller at det åpner om to uker.
    Fyren er teknisk konsulent. Begge var topptrente alpinister i sin barndom. Alle er single. Nesten.
    "Hun er bare halvt singel," sier min nye kompis, og peker på den lyshårede ved min side, og spesifiserer: "Hun er grus." Jeg skjønner umiddelbart vitsen, mens damene må få den inn med teskje. Det hele ender med at jeg støtter "grusen" hjem, og får henne i seng. Hun er slett ikke vant til å drikke så mye, det er lett å se.
   

jeg fotograferer det nye hotellet

sofa m/kaffe
Jeg har det helt fint, men får et svare strev med å finne nøkkelen hennes. Den er ikke er i vesken slik hun påstår, men i jakkelommen. Jeg har altså helt fånyttes foretatt et dypdykk i en kvinnes høyst personlige håndveske, hvilket jeg ikke anbefaler noen. Så skal jeg til å stikke nøkkelen i låsen.
    "Det er ikkje her eg bor."
    Vi skal rundt huset og opp i andre. Jeg forsøker å ikke vekke naboene, men lykkes ikke helt. Vi kommer akkurat innafor da det går i døra under oss. Det kan umulig gavne henne å bli sett i denne tilstanden med en fremmed. To radioer står på inne i leiligheten, med påfallende høyt volum, på hver sin kanal.
    Jeg får henne omsider i seng, og sover selv på sofaen inntil kaffemaskinen setter i å dure på morgenkvisten. Min venninne er tilsynelatende fresh og fin - det er utrolig hva litt sminke kan utrette - men hun husker ikke bæret av hvorfor jeg er å finne i stua hennes.
    "Håndkle finner du på badet, om du vil ha en dusj, så er det bare å smekke døra, men jeg må på jobb nå." Hun driver en liten butikk nedi byen, og har det litt travelt. Likevel får jeg henne til å sette seg litt.
    Jeg forklarer litt om hva hun gikk glipp av i går, og vi får en fin prat om livet. Leiligheten er kjempefin, men alle medaljer har en bakside som det kan være godt å dele med noen. Om kjærlighet, barn, gleder og utfordringer. Historien er interessant og kaffen er god.

Etter dusjen bringer jeg mobilen hun har glemt ned til butikken hennes og så plukker jeg opp vantene jeg selv glemte i baren i natt. Jeg må også nedom å anskue det nye hotellet som er klart om 14 dager, i tillegg til noen fine statuer i byparken og slalåmbakkene som tårner over byen.
    Det er rart at jeg ikke har hørt om Narvik i annen sammenheng enn 2. verdenskrig. Byen har visstnok tabbet seg fullstendig ut i markedsføringen av seg selv og sine alpine muligheter, som har elendige skitrekk og alt for få turister. Dem om det. Jeg skal med bussen.

reisefølelsen
"Å, så fine sko du har!" roper jeg til en fargerik kvinne som allerede står og venter. De ser litt gammeldagse ut, med fiolette sidestykker og små sorte knapper. Hun stråler opp. Det er lett å få folk til å smile her. Jeg prøvde et annet velfortjent kompliment lenger nedi gata, og fikk et spontant "Takk, nå ble jeg glad," til svar. Det er slik det skal være.
    På bussen setter jeg meg til å skrive dette. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.
    Flere kommer på, og jeg hopper bort på setet ved siden av kvinnen med skoene. Hun smiler og er enig i at det er en god idé, ettersom vi uansett ikke får sitte alene. Kjæresten hennes bor og jobber i Kina. Hun bor i Narvik, mye pga barna. Hun har også en historie.
    Jeg tipper at hun jobber med teater, og hun smiler fra øre til øre.
    "Ja, i mitt neste liv, men jeg elsker amatørteater," sier hun, og forteller om vinterfestivalen som snart slippes løs i Narvik, og at hun er verdens beste julenisse. "Da går alle utkledd hele uka. Det er gamle kostymer og virkelig helt fantastisk! Da må du komme!"
    Det skulle gjerne gjort, ikke minst for å lære henne bedre å kjenne.

Utenfor er det virkelig en fin dag. Jeg blir like overveldet hver gang jeg kommer opp hit, og gleder meg stort til å sykle, sykle, sykle i disse omgivelsene senere i år. Min medpassasjer har også reist mye, skal til Madagaskar, kjenner mange sider ved Kina. Nå sitter vi og drømmer sammen på bussen mellom Narvik og Tromsø.
    "Jeg kan ikke huske å ha fått en slik reisefølelse så kort hjemmefra," sukker hun.
    "Det er en øvelsessak," trøster jeg. "Jeg får det stadig vekk, på buss 31 til Tonsenhagen." Dessverre er det det siste jeg får sagt før sjåføren opplyser om at vi svinger inn på Tømmerneset, hvor folkehøyskolelærer Rune skal plukke meg opp. Helt siden jeg var her i fjor har jeg sett fram til å møte ham igjen.

Verden er sannelig full av generøse, interessante og inspirerende mennesker.


God reise!

Duracellkaninen og innvandreren

En lærer på Voss Folkehøgskole betegnet meg som en Duracell-kanin, etter at jeg holdt et fire timers foredrag for hele skolen om kvelden, og så ett annet for friluftslivklassen før lunsj og ett tredje for foto og video etter lunsj, men når jeg deretter har spist middag og settes av i Voss sentrum er alle batteriene tomme, Duracell eller ei. Poenget med kanin-reklamen er vel forresten at den ikke gir seg mens leken er god, og det levde jeg for så vidt opp til. Det var veldig trivelige elever, masse latter og spørsmål og som vanlig virkelig sympatiske lærere. Men jeg trenger en øl.

"Tre Brør Kafe" har kongeplasseringen i sjarmerende, men forblåst regnfulle Voss sentrum. Her skal jeg ved et pussig sammentreff hilse på en kunstner fra Belgia som sov på sofaen min hjemme på Tonsenhagen for et snaut år siden (les om Couch Surfing). Hun heter Michele Frederickx, og spikrer i denne stund opp utstillingen av sine malerier og skulpturer inne i det lune kaferommet. Sjekk hjemmesiden hennes, jeg er ikke noen kunst-elsker, men dette er lett og like. Fargene i maleriene gjenspeiler hennes personlighet, hun er rett og slett en usedvanlig likandes person.

Mikki, meg og Lene

    Vi får selskap av hennes lokale venninne, de møttes da hun surfet Mikkis sofa i Portugal, hvor hun bor. Jeg velger en kortreist porter fra Flåm. Akkurat hva jeg trenger - og akkurat hva jeg rekker - før toget går.

Utpå natta stiger jeg av i Oslo. Jeg har sovet det meste av veien, er litt fortumlet, og oppdager først når jeg er vel hjemme at telefonen mangler. Tipper at den ligger på bordet i Tre Brør, så jeg sender melding opp dit, og ringer fra Skype til mitt nummer. Lite nytter det, før utpå neste formiddag, da en litt gebrokken mannsstemme svarer. Han heter Saleh, og bor ikke på Voss.

Jeg skjønner ikke bæret, men Saleh jobbet på toget, og fant telefonen under setet, så han tok den med hjem. Det hadde jeg også gjort, det er mer spennende enn å levere den på hittegodsen. Han høres glad ut over at jeg ringer, og sier at jeg kan komme ned til ham klokka halv tre, i Magnus gate.
    "Hvilken klokke skal jeg ringe på?" spør jeg.
    "Bare ring ditt eget nummer, så kommer jeg ned," får jeg til svar. Først etterpå slår det meg at det kan bli en utfordring å ringe uten telefon, men jeg får være takknemlig for at den ikke er en kraftkrevende smarttelefon. Da hadde den nok vært flat nå, så jeg ikke kunne ringe den i det hele tatt.

Magnus gate ligger bak Botsen, midt i svarteste Tøyen. Det er bare to-tre norske navn i hele oppgangen, og en kvinne med skaut dukker opp fra nabogården. Jeg forklarer at jeg gjerne skulle ringt min egen telefon, som befinner seg et sted i nærheten. Hun smiler varmt, og fisker opp en fascinerende slitt nokia. Det er nesten så jeg må telle meg fram til hvor tallene en gang var, men den funker som bare rakker'n og Saleh svarer. Han er allerede ute sier han, og kommer småjoggende mot meg mens kona smiler herlig.
    "Dere er noen ENGLER" roper jeg, og hun takker og sier på nesten helt perfekt norsk at det er da det minste, man må jo hjelpe hverandre.

Saleh er min mann. Telefonen var i trygge hender.

Saleh har bodd i Norge i ti år, så norsken er helt grei. Han jobbet på Fornebu, men firmaet ble valgt vekk eller rasjonalisert ut av systemet, så han mista jobben. Etter hva jeg forstår er han nå mye ledig, men har fått en deal med at de ringer til ham fra NSB for renhold eller noe slikt, kanskje som vikar.
    "Pokkers at det skal være slik," sier jeg. Det ser ut som om han vet hva jeg sikter til, men han klandrer ikke systemet eller fordommene. Han ser bare snill og mild ut, protesterer høflig når han får en DVD som takk for hjelpen og har forlengst bevist at han er ærlig og til å stole på. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så forbanna vanskelig å ansette en som heter Saleh, når arbeidsledigheten faktisk skrubber i bånn?

Ja, vi har noen utfordringer, men jeg er veldig glad for en ting, og det er at det er så mange vidunderlige, ærlige, trivelige og koselige folk å bli kjent med, når jeg er på reise rundt i Norge. Med tog. Om jeg så må miste telefonen for å få det til.

God reise,
Paul

Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!

Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!

Fuck i Bergen

Gode reisevenner, vi skravlet nonstop Finse-Bergen, inkl. planmessig opphold på Myrdal.

Dagtoget til Bergen er genialt. Bare du holder deg våken hele foregående natt, er det ikke noe problem å sove helt til Finse. Konduktøren måtte ty til korporligheter for å få liv i meg for billettkontrollen. Jeg satt da heller ikke på min plass, hvor en kineser som akkurat hadde sett Island på tre dager hadde plassert seg. Dermed fikk jeg et bedre sete, så jeg valgte å være galant. I tillegg kom jeg - da våken tilstand omsider innfant seg - i prat med Maria Steinarson. Hun viste seg å være i den grad hyggelig at vi etter et gruppebilde begav oss opp i Marken. Marken er en brosteinsbelagt stump mellom togstasjonen og Bryggen, her er det ymse uteserveringer og rent ut trivelig. Jeg velger oss "Aura". De har gode parasoller og det kommer til å regne.

synkende After Eight

    "Kjempegod Latte" står det skrevet inne på disken. Jeg er galant igjen, etter å ha fått beskjed fra Bryne-Maria om at hun skulle ha svart kaffe. Selv blir jeg lett fristet av uvanlige initiativ, og jeg har aldri før sett en latte annonsert som "kjempegod", så den tar jeg. Min innledende høflige atferd faller i grus når min nye venninne blir avspist med en enkel liten kopp, mens jeg selv har en bugnende bolle. Kelneren danderer attpåtil en After Eight midt i den bløte sengen av varmt melkeskum med dekorstriper.
    "Hvorfor i all verden ville du bare ha svart kaffe?" lurer jeg.
    "Jeg vet ikke hva alt det andre heter..." svarer Maria, og gir meg en samvittighet svartere enn innholdet i koppen hennes. Hun får smake. Litt.

Maria lærer altså hva latte heter, og innvier meg til gjengjeld i en spennende historie om hvordan det er å komme fra Bryne. Hun har vært på folkehøyskole og har studert i Paris. Nå er hun på vei til å bli tannlege, og studerer i Polen. Det er ikke helt fritt fram å slippe ut i verden skjønner jeg, når det hjemlige miljø preges av religiøse over- og undertoner.

Fuck (ikke mitt bilde)

  En trubadurliknende fyr dukker opp, og snakker først engelsk, selv om han etterhvert later til å være bergenser eller der omkring. Jeg har bare plast, så han får ingen fortjeneste på meg, men han er tydelig glad i oppmerksomhet, og i å proklamere sitt syn på verden. Han mener han har det hardt, og jeg motsier ham. Det blir starten på en ganske interessant disputt. Han roter seg inn i selvmotsigende og stadig mer ytterliggående påstander.
    Det er tydelig at provokasjon er målet. Argumentasjonsrekken som ender i at folk bør skytes og kirker brennes, på bakgrunn av at masturbering tidligere var forbudt, at nakenhet og sex ikke sees på som det mest naturlige i verden og de kristnes brutalitet og heksebrenning. Jeg slår fast at kirken har beveget seg relativt langt de siste tiår, selv uten at dets utøvere har blitt henrettet. Så roer han seg litt og visst skal til å gå videre. Da går det visst opp for ham at det ikke har gått opp for meg hvem han er.

Fuck og dama til alters i Domkirken (videograb)

    "-Fuck for Forest," opplyser han, som om det er  for-, mellom- og etternavn. Det henger på greip, omtrent slik må han se ut. Han påstår at et TV-team følger ham for å lage en dokumentar, men han har ristet dem av seg.
    Dette leder naturligvis inn i en diskusjon om hvorvidt det var en god idet å simulere samleie i Domkirken, hvilket det etter mitt syn ikke er. Det viser seg at Fuck, som jeg senere har googlet til å hete Tommy Hol Ellingsen (det var vanskelig å finne en illustrasjon uten tissen hans eller puppene til kjæresten, les gjerne kronikken hvor han forklarer sin kampsak), er ute av stand til å følge sine egne ressonnementer, men da han møter saklige argumenter snarere enn opphisselsen han fisker etter, tyr han til svært usmakelige uttalelser omkring Utøya.
    "Nok!" sier jeg. "Han står og beføler treet ved siden av meg, og jeg blir temmelig bestemt: "Nå har du ødelagt ethvert poenget du muligens kan ha hatt, kom deg vekk. Gå å pul et annet tre!"
    Borte blir han, tidsnok til at vi runder av samtalen og plukkes opp av kjente.

"-Jeg spiser ikke slikt!"

Min venn Kristian tar meg hjem til middag. Vi stopper i fiskedisken for å bli inspirert. Røkt kveite er på tilbud, og etter forgjeves å lete etter røktkveiteoppskrift på app'ene til Kristians smarte telefon, ser vi oss nødt til å spørre jenta som har ansvaret for ferskvareavdelingen om tilberedningen. Hun har ikke peiling, for å si det mildt. Forklaringen er enkel.
     "Jeg spiser ikke slikt," forklarer hun.
    Med "slikt" mener hun fisk, dog med unntak av laks, får vi vite. Heldigvis finnes det også en eldre kvinne ansatt i avdelingen - hun spiser fisk - og får nå spisepausen forpurret pga oss.
    Det er bra med kortreist mat, men kiloprisen til geitosten i denne butikken er drøy, så vi nøyes med kveite, poteter og ingredienser til hva som litt senere blir min første hvite dillsaus.

   Bergen er et eget land, med egne lover. Jeg har i alle fall aldri vært noe sted hvor regelen sier at du skal stå midt i rulletrappen, attpåtil med et tydelig varsko før påstigning. Det kan skyldes at en jente falt ned fra en trapp for snart ti år siden. Varslet skal vel forhindre at barn faller ut av trappen, hvor sannsynlig det enn måtte være at så viltre unger tar notis av en "stå-i-midten-regel".

Fisk og saus blir knallgod, så vi er fornøyde, og bruker det meste av kvelden til å påvirke sønnen til å posere for ett tannportrett. Det avgjørende argument ser ut til å være at jeg selv er lei meg for at jeg ikke har bilde av min egen munn uten tenner, og det lykkes i siste minutt ...

Kjempefine nye tenner er underveis!

Svært trivelig, var det!

    Åsane Folkehøgskole ligger like i nærheten, for vi er allerede en halv time nord for byen. Dette har vært et herlig hverdagseventyr. Jeg har møtt mange interessante folk, og gleder meg til å treffe de unge voksne elevene på skolen. De viser seg veldig åpne og spørrelystne. Hva de senere mener om foredraget kan du lese av disse referansene på Pauls Planet på Facebook.

God reise!
Paul