Lillehammer - Episode 21

Med denne episoden er Tour Boreal ved veis ende. 21 program ble det til. I prosessen har jeg blitt kjent med Norge på en helt ny måte, fått venner i hele landets lengde og blitt fortløpende inspirert, moret og i ett tilfelle også kurert, av de ildsjelene jeg har møtt. For ildsjeler finnes over alt, så mye har jeg i det minste fått bekreftet. Jeg håper inderlig at disse erfaringene også har vært til glede for deg, og alle skal vite at all denne positiviteten langt overskygger konflikten som vokste fram mellom meg og ett enkelt kontor i Stavanger. Den saken er nå død og begravet. Livet går videre.

Og ... at livet går videre, det er hovedpersonen i episode 21 det beste bevis på. Hvem skulle vel tro at en sjåfør som forfalt til fyll og alkoholisme i årevis, skulle reise seg igjen, og eie sitt eget busselskap? Det står det jaggu respekt av. Nå bor han i campingvogn om vinteren, og reiser rundt i Europa om sommeren. En tvers igjennom herlig karakter, denne erfaringsrike tørrlagte nordlendingen. Jeg lot ham få siste ord i episoden - og dermed i serien. Kloke folk skal man lytte til - og uttalelsen skal bli min mantra.

Trysil - episode 20

Etter å ha blitt kjent med Nord-, Mellom- og Sørvest-Norge ventet det enda en ny type folk og mentalitet da jeg ankom Trysil. Tryslingenes godmodige dialekt virker i seg selv konfliktdempende og hyggelig. De fremstår sjelden skråsikre, men har likevel en innstilling og ryggrad staere og sterkere enn de aller fleste. Jeg følte en lavmælt godslighet og omsorg, gjestfrihet og yrkesmoral fra de jeg møtte. Rett og slett svært reale og trivelige folk.

Når det gjelder bussene på Trysil, er det en liten avdeling som i lang tid hadde vært lavt prioritert da jeg ble kjent med dem. Desto større respekt har jeg for de som jobber der, selvsagt. Inge Bryn kombinerte jobben sin med å være bonde, og jeg ble ham med til grenda der bror hans fremdeles har geiter og et fantastisk gardsmeieri. Dette blir du kjent med i denne episoden, etter en liten tur opp på Trysilfjellet. Hygg deg.

Stavanger - Episode 19

Nei, her får dere ikke en video. I siste del av nittende episode filmer jeg nemlig konserndirektøren spille (tape) i curling, på treningskamp mellom bedriftslagene i Boreal Transport. Ikke noe galt i det, for så vidt, men han sier at han liker denne sporten fordi det er en gentlemannsidrett. Jeg føler et ansvar for at det som kommer fram i mine produksjoner er sant, og ettersom denne karen er så langt fra en gentlemann det er mulig å komme, vil jeg ikke la ham slippe til her på bloggen, med en slik inndirekte flatterende påstand om seg selv.

 Grunn nummer to til at episoden ikke legges ut her, er at hovedpersonen i programmet, etter først å ha skrytt av det ferdig redigerte innslaget om avdelingen - og kalt det å treffe spikeren på hodet - et par uker senere truet med å saksøke meg, dersom jeg la det ut. Ikke at det skremmer meg, men det er en snill og god mann, og jeg vil ikke sette ham i problemer. Hva som har gjort ham så forvirret og skremt aner jeg ikke, men går inn i rekken av besynderlig atferd fra Stavangerkanten.

I det store og hele anser jeg meg helt og holdent ferdig med alt som har med Boreal Transport i Stavanger å gjøre. Like greit, liksom. Det ble jo forliksråd og hele suppedasen, omtalt i inlegget "Boreal Transport. Sviket." Det ble for så vidt greit markert med et tosiders oppslag i Stavanger Aftenblad (limes inn senere, har ikke tilgang til det herfra).

Adios, Klubbgata 4.

Tau - episode 18

Tau ventet storbesøk da jeg syklet innom. Spadestikket for Ryfast - en lang tunell som skal knytte Stavanger til innlandet - skulle nemlig tas av Kleppa. Jeg ble selvsagt med på det, (les: dette blogginnlegget) men det var en helt annen person som kom til å gjøre det største inntrykket på meg...

Petar Hristov Petrov. Denne karen fra Bulgaria har et ansikt som er som en oppslagsbok i følelser. Han er rett og slett vidunderlig uttrykksfull, og er full av ting han vil uttrykke. Arbeidserfaringen, kunnskapene og talentene hans blandes i en mix ingen kan oppvise maken til. Det er bare en ting å si om Petar, og det er at han er vidunderlig - tvers gjennom. Etter de følgende tolv minutter, vil du være enig med meg:



Jeg regner med at du vil ha mer av Petar, og da kan du lese historien om denne operasyngende nærkampeksperten i innlegget "Adeste Fidelis" og ikke minst nyte hans helt unike versjon av Hellige Natt i blogginnlegget Hellige Natt.

:)

Gråkallbanen - episode 17

Lokalhistorikk er så mangt, og er ofte knyttet opp mot stolthet. Trondheim har sin andel, i rikt monn, og en av byens støttepillarer i så måte, er den tradisjonsrike trikken som løper i ett spor opp mot marka vest i byen. Den nådde aldri frem til "Gråkallen", men navnet gjenspeiler intensjonen. Den har nå et museum og en varig plass i byens historie, men ikke desto mindre en viktig posisjon i dagens storby (litt raus der, kjenner jeg, hilsen Oslo).
    Som vanlig er det menneskene mer enn maskinene jeg interesserer meg for, og mer glødende entusiaster enn vognførerfolket og verkstedarbeiderne som står bak den daglige driften av det lille knippe vel bevarte og trivselsskapende vognsett, skal du lete lenge etter.

Jeg håper episoden blir en like stor fornøyelse som min opplevelse på stedet. Respekt!

Sandnessjøen - episode 15

Det ligger en eventyrverden i havgapet utenfor Sandnessjøen. Helgelandskysten er rik på øyer og holmer, fuglefjell og åpent hav. Jeg besøker Træna og Lovund, som er helt avhengige av fergeforbindelsen inn til fastlandet. På Træna tar jeg meg opp gjennom tunnelen til militærets radarstasjon på toppen av Sanna, og jeg utforsker Kirkehelleren og andre fabelaktige grottene hvor folk bosatte seg da landet steg.

Alta - episode 14

Jeg sitter og brenner inne med en hel haug program fra Tour Boreal, mens jeg er i gang med å lage nye ting fra Hardanger, så her kommer resten av den turen på rekke og rad de neste dagene. Først ut er episode 14, fra Alta.

Oppholdet i Alta ble en stor opplevelse. Dessverre rommer ikke programmet alt, for tiden strekker ikke til. I tillegg til å bli kjent med avdelingens virkelige store volvo-elsker, ble jeg nemlig invitert opp i Alta Skiferbrudd av en annen sjåfør, som også sang lovsanger da han var alene i bussen. Men dette må du selv reise opp for å oppleve. Her får du Volvo-elskeren, en herlig mann:

Lofotens cruiseanløp

Det er søren ikke bare-bare når cruiseskip med hundrevis av passasjerer skal legge til i en tettsted uten havn og attpåtil skysses omkring til perifere soner av Lofoten. Jeg hadde det oppriktig moro da jeg utforsket dette temaet, og mye takket være en maserati som sleit med clutchen og en svært trivelig tysker i bobil, fikk jeg enda en bunke gode minner fra Lofoten, som jeg jo har skrevet til dels hjertevarmet om tidligere her i bloggen (galleri, diving in Lofoten, Aqua Lofoten Coast Adventure).

En svært erfaren sjåfør!

En ganske usedvanlig tysk penlder ...

Kort sagt: mange folk i dette landet her gjør en jobb de er stolte av og de er virkelig morsomme å bli kjent med. Utrolig trist at de ikke har den toppledelsen de fortjener, men jeg ønsker dem av hjerte lykke til. En ting har de i hvert fall, og det er en av landets vakreste arbeidsplasser!!!

Et trekløver du ikke finner makan til!

Boreal Transport. Sviket.

Mange har stilt spørsmål om hva jeg har foretatt meg i år. Jeg har jo ikke markedsført foredragene og skrevet lite her i bloggen. Nå vil jeg forklare dette og bli ferdig med et sorgens kapittel. Jeg har nemlig hatt en tung sommer som følge av en dyp uoverensstemmelse med Boreal Transport, som engasjerte meg til Tour Boreal i fjor.

Det jeg først og fremst har lært, er at en ildsjel som ikke har avgjørende myndighet (les: tilgang til pengesekken) ikke er verdt stort. En annen lærdom er at jeg ikke er den menneskekjenneren jeg trodde jeg var, for sjelden har jeg blitt mer skuffet over noen, enn jeg har blitt av konserndirektør Kjetil Førsvoll i Boreal Transport. Alle historier har selvsagt to sider, men her kan jeg kun forklare min, hvilket skyldes at Boreal Transport ikke har gitt meg en fornuftig versjon av sin.

Faktum er at selve touren gikk over all forventning. Jeg møtte vidunderlige folk i hele landets lengde, ble godt betalt for jobben med foredrag, foto, skriverier og filming. Halvveis sluttet dessverre initiativtakeren i Boreal Transport, altså ildsjelen som brant for prosjektet. Deretter tok en stemoderlig holdning over, men jeg kjørte på og fullførte uten å motta annet enn ros. Jeg gikk ut over det estimerte tidsskjema, men dette medførte ingen ekstra utgifter for konsernet. Tvert i mot fikk de slik mer for penga.

Årets store nedtur
Etter mitt syn har jeg fylt min oppgave godt. Tilbakemeldingene fra avdelingene jeg har besøkt - hvor ansatte og ledere virkelig har imponert med sin arbeidsmoral, dyktighet og yrkesstolthet- har vært rørende. Det har jeg både muntlig og skriftlig. Videomaterialet har åpenbart overgått alle forventinger, så jeg gikk derfor igang med å lage DVD'en som i avtalen forutsettes produsert.

Den dobbelte DVD-en er klar.

    I tre mails til konsernledelsen etterlyste jeg møte for prisfastsettelse på denne, inntil jeg måtte ringe for å få respons. Da hadde produksjonen gått så langt at den praktisk talt var klar for trykk. Beskjeden som da kom var et sjokk. De ville ikke ha den.

Mine advokat-kontakter bekrefter at de vil komme unna med dette, ettersom jeg selv i prosjektbeskrivelsen skrev at vi må vurdere det samlede materialet før DVD'en produseres. Formuleringen er selvsagt skrevet med tanke på at reisen og gjennomføringen var komplisert. Dersom den mislyktes ville DVD-en åpenbart ikke bli laget. Den klart formulerte intensjon har imidlertid vært å produsere den, derfor kjørte jeg på i trygg forvissning om at vi ville komme til enighet om en fornuftig pris for jobben.

Avdelingene støtter meg. PR-folk sier det er en genistrek. Ansatte over hele landet forventer å få den samlede historie til sommer- eller julegave - slik firmaet har tradisjon for å gi. Boreal Transport går med dundrende overskudd, men ønsker altså ikke å fullføre et prosjekt som hadde til formål å knytte de mange avdelingene sammen og styrke de ansattes tilhørighet til selskapet.

Oppdrag fullført!
Jeg produserte den likevel. Etter fire-fem måneders ubetalt jobb, lånte jeg penger for å trykke opp minsteopplaget på 1000 DVD'er. Jeg gjorde det kanskje mest for å beholde min stolthet. Kanskje i respekt for prosjektet. Jeg har jo lovet folk å få den ferdig, og dersom det ikke blir klart at den foreligger, så vil 2000 ansatte selvsagt anta at det er jeg som har sviktet. Det er det ikke.

Tour Boreal, 21 programmer fra hele Norge, med bonusmateriell og 16 siders booklet.

En kunnskap jeg trekker ut av denne svært dyrekjøpte erfaringen, er hvor lite ærefullt folk i ledende posisjoner kan oppføre seg, hvordan eneveldige autoriteter kan plassere sine marionetter i en organisasjon og hvordan en grådighetskultur til syvende og sist går ut over arbeideren nederst i pyramiden. Dette er spesielt alvorlig i en bransje hvor man for det første har problem med å finne arbeidskraft (les: bussjåfører) og hvor disse har et stort daglig ansvar for sine passasjerer.

Mann eller mus?
Kontraktskriving har åpenbart ikke vært min sterke side, men penger er ikke alt. Jeg kommer fint videre med litt rødere tall i banken og velger nå å le av at Boreal Transport i Stavanger faktisk nekter å i det hele tatt se den ferdige DVD-en. Det verste er derimot at jeg tok feil. Jeg trodde konsernsjef Kjetil Førsvoll er en mann for sitt ord, en tøffing som er fair, en kar som sier det han mener og tåler å høre sannheten tilbake. En som står for en støyt og er ærlig.

Mamma Mia - sjelden har jeg tatt så feil.

Hellige Natt

Petar Hristov Petrov, den bulgarske sjåføren på Tau som jeg omtalte i "Adeste Fidelis" var glad for å kunne synge en julehilsen til alle sine kolleger i Boreal Transport. La gjerne videoen fylle hele skjermen, og velg 1080 HD fra menyen om du har båndbredde til det. Da får du den beste opplevelsen.

Petar Hristov Petrov

sjåfør-, sikkerhets- og operatjenester

Hans gode ønsker gjelder deg, uansett hvem du er, for Petar er glad i alle mennesker, han handler med hjertet og jeg er glad jeg har møtt ham.

Jeg håper at du setter pris på vår hilsen, innspilt i Jørpeland kirke med hjelp av Geir Arve Helvik på flygel. En spesiell takk går til ham.

Ha en fredfylt jul - Riktig God Jul!

Jørpeland Kirke

Adeste Fidelis

Jeg har fått en ny venn. Han er bulgarer, nærkampekspert, operasanger og ... bussjåfør for Boreal Transport i Tau. Denne energiske karen har vært i Norge i to-tre år og strutter av følelser, livsglede og drømmer. Leiligheten hans er dekorert med en selsom blanding katolske ikoner, japanske sverd og norske flagg i forskjellige utførelser.

Skoleungdom og fyllefanter

I det ryddige kjøkkenet er kaffen klar og det står småkaker på bordet. Petar Hristov Petrov er hans fulle navn, han kom hit alene etter at kona gikk fra ham i Bulgaria. Når han snakker om sine to døtre triller tårene nedover kinnene hans uten at han bryr seg med å tørke dem vekk. Petar er nemlig veldig glad i mennesker.

Stearinlys, småkaker og en tøff CV!

    «Min faste jobb er å kjøre skolerute. Masse barn,» sier han med en mine som viser at han ser med stort alvor på ansvaret han da har.
    Som for å gjøre det klart at ungene er trygge i hans buss, finner han fram et par CV’er: «Les selv,» insisterer han. Det står svart på hvitt at han med og uten politiets assistanse har lagt uromomenter i bakken i et tidligere yrke som sikkerhetsvakt. Det nevnes også at han har avverget en brann i et sykehus. Rabbagaster på nattbussen er altså heller ikke noe problem for Petar.

Petar tar kroppsspråk til et høyere nivå.

«Mange ganger kjører jeg om natten. Klokken ett,» spesifiserer han med en pekefinger i luften. «En gang var det mange som kom fra puben, og jeg hørte at de åpnet flasker inne i bussen.»
    Det aner meg at det er noe man angrer på, i Petars buss.
    Han forteller videre: «Kanskje dere vil drikke?, spurte jeg. Da skal det gjøres utenfor bussen. Kanskje dere vil hjem? Da skal flaskene utenfor døren.» Petar bruker konstant hender og armer for å forklare seg - i tillegg til et veldig uttrykksfullt ansikt: «Passasjer sa at han var en stor mann, og jeg sa OK, kanskje du vil krige med meg. Ingen problem. Bare vent en halv time så er jeg ferdig med min siste runde, så parkerer jeg bussen og du kan komme med to eller tre store menn. Ingen problem. Men nå er jeg sjef og sheriff i denne bussen!»
    Kompakte, troverdige Petar med sin gebrokne, litt lavmælte taleform vet å sette seg i respekt, med sin underfundige autoritet.
    «Jeg sa ham at han ikke skulle møkke til bussen, for folk kommer i pene klær og at han skulle sitte stille. Om han ønsket litt musikk, ingen problem,» sier Petar vennlig og demonstrerer med å dreier på en imaginær volumknapp.
    Pedagogisk og bestemt, med andre ord.
    «Jeg åpne dør bak og fem flasker på ... på fortauet. Jeg sa tusen takk, nå sitt rolig så kjører jeg deg hjem.»
    Tenkte jeg det ikke.
    «Neste gang de kom med øl i pose bare så de på meg, og ingen problem,» smiler Petar seiersbevisst.

Latin i barnehagen

Det er få kaker igjen på fatet når jeg nevner sangen hans. Petar har framført både Tosca og andre store oppsetninger og har også hatt konserter i Norge. I førjulstiden benytter han sitt talent på å forberede en barnehage på julekonsert.

Maestro Petar i full sving i barnehagen.

Petar er en stjerne i enhver sammenheng!

    Jeg får bli med å se hvordan han i tilmålte tyve minutter hver tirsdag øver inn «Glade Jul» og Adeste Fidelis (!), som er den latinske opprinnelsen til «O come all ye’ faithful». At unger like over bleiestadiet kan ha litt trøbbel med latin, er ikke noe som bekymrer Petar. Han synger og dirigerer direkte fra hjertet.     Svetten pipler over snippen før den energiske kroppen hans finner veien tilbake til kontoret før ettermiddagsskiftet tar til.

Han er alltid ute i god tid, han Petar.

En vet jo aldri...

En av mine desiderte favoritter blant bussjåfører!

God Reise!


OBS! Har du hørt Petar synge Hellige Natt?

Magnhild Meltveit Kleppa

Magnhild Meltveit Kleppa, eks samferdselsminister

Denne saken skulle egentlig handle om Ryfast, som er den siste skrik i tunnelutbyggingen på sørvestlandet. Solbakktunnelen, Hundvågtunnelen og Eiganestunnelen skal bli samlet over 23 kilometer langt, med to løp og to felt hver vei. Det er nesten fem mil tunnel, alt i alt! Solbakktunnelen blir faktisk verdens lengste undersjøiske vegtunnel, med 14 kilometer.
    Selve gravingen tar til neste vår, men en gang skal et slik prosjekt starte, og da skal det stikkes en nyinnkjøpt spade i jorden. Det vil fra dette spede spadestikket gå 6-7 år før autoriteter møter opp i finstasen igjen - når den tid kommer med saks.

Øyvind Nag

En busslast av øvrighet

Tilfeldigvis er jeg på Boreal Transports avdeling på Tau denne uken. Jeg har følt den herlige gjestfriheten til Øyvind Nag, som er sjef her. Han er blant de som ser med optimisme og spenning på hvordan virkeligheten blir når ferga ut til Stavanger blir avlegs. Det åpner seg jo helt nye muligheter for kollektivtransport og ruter for bussene hans, så han gleder seg og er positiv til dette. Fyren er skapt positiv, så det kommer ikke som en overraskelse på meg.
    Fylkets autoriteter skal busses ut til Solbakk, hvor veivesenet har klarert området hvor hullet skal graves. Trær er måkt til side og en gravemaskin har boltret seg oppi lia. Slikt blir det en del gjørme av.
    Øyvind er nysgjerrig, og tar sjåførjobben selv. Da får jeg også filme ham i førersetet, hvilket passer meg godt. Ved hotellet i Tau venter en oppstemt forsamling, og Manghild Meltveit Kleppa er ballets dronning. Hun anføres av fylkesordførere og prosjektledere og alle er glade og stolte.

Pussig nok er det ikke pressefolk til stede, men Kleppa tar plass på setet bak meg. Hun har fått på seg en av veivesenets store jakker og sliter fælt med sikkerhetsselen idet en annen med refleksvest ber henne reise seg igjen. Han har en annen jakke han vil hun skal bruke. Den ser ut til å være fôret, og er trangere. Hun har et skjerf i halsen som egner seg dårlig i kombinasjon med HMS-utstyret til vegvesenet.
   Kleppa var samferdselsminister da dette prosjektet ble banket gjennom, og bærer æren for vedtaket. Hun er derfor på hjemmebane her, elsket og hedret. Nå er hun på vei over i en fylkesmannsrolle, om jeg forstår det rett.
    I øyeblikket er det igjen setebeltet som opptar henne mest. Det vil simpelt hen ikke trekkes langt nok ut til å gå i bane omkring både skjerf og vattert sikkerhetsutstyr. Hun prøver å smile samtidig, kanskje fordi mitt videokamera er 50 cm unna. En av vegvesenets utsendte kommer heldigvis til unnsetning, og spennen klikker inn i låsen.

Hold deg fast ...

Festtaler på gjørmegrunn

Ute ved Solbakk har selveste 17. mai brutt ut. Barnehagen har tatt oppstilling som hooligans i skogbrynet, motstandere har sluttet å yte motstand og pressen har alle tv-kanaler og lokale aviser på plass. Midt i det hele får Kleppa trædd en hjelm over krøllene og blir lokket oppover i sporene til gravemaskinen. I gjørma, altså.
    Hun er så tapper og skjuler etter beste evne at hun klandrer arrangøren for ikke å a spandert et lite lass grus der det hele skal foregå. Skoene hennes er slett ikke verst, men slett ikke gode nok. Det blir skandale om hun sklir med et utall objektiver fokusert på seg, men hun finner et sted hvor hun lar føttene synke fast. Snart får hun heldigvis den blanke spaden å klamre seg til.
    Smilet hennes blir litt usikkert når det nærmer seg taletid, for lyden har ingen kontroll på. Vegvesentes folk er nok bedre til veg enn til mikrofoner, men akkurat før desperasjonen brer seg dukker det mirakuløst opp en taletut, slik at de pompøse og velvalgte ordene kringkastes over de fremmøtte. Det er noe pinlig at prosjektlederen omtaler Kleppa som samferdselsminister, men han tar seg inn på en keitete måte som faktisk gjør ham desto mer troverdig som tunnelplanlegger. Det innebærer ganske andre kvaliteter enn det å være festtaler, vil jeg tro.
 

Ryfast sitt første spadestikk.

Alt går greit. Folk jubler. Dette betyr en ny start for distriktet. Vi er stolte. Flaggene kommer til sin rett. Hender strekkes ut og trekker eksministeren opp på fast grunn igjen. Hun ser glad ut nå, men ballet er ikke over, for hun må besvare samme spørsmål fra tre kanaler, pluss avisene. Hun presterer og leverer, er like glad og stolt og optimistisk til alle medias vasaller.
    Jeg ormer meg inn mellom TV-Vest, NRK og TV 2 og stiller fokus slik at en gravemaskin danner en diffus bakgrun. Akkurat mellom to intervju roper jeg "Kleppa ... tjohei! HIT!" Og hun kaster et blikk i kameraet. Hun er flink, det må jeg si.

livet som eksminister

På bussen tilbake spør jeg henne om det ikke er morsomt å ha oppdrag hvor alle er glade, i en hverdag som ellers preges av papirflytting og demokrati. Selvsagt er det det, svarer hun. Men hun legger med et sukk til, at det er så mange prosjekt og spadestikk og sakseklippinger i dette dynamiske landet at ...
    Jeg hører ikke resten av svaret. Vegvesentopper og fylkesordførere tar plassen. Plutselig får jeg et snev av omsorg for Magnhild, som slites mellom alles oppmerksomhet. Det kan søren ikke være greit å være minister når det er så mye pes selv å være eksminister!
    Det er ikke tilstrekkelg å være besluttsom, faglig dyktig og strukturert når du i media først og fremst dømmes ut i fra trynefaktor og dine prestasjoner som linselus.

Nei, kjære Kleppa. Riktig lykke til som fylkeskvinne! Jeg tror for min del jeg har valgt rett i å styre unna den jobben...


:o)
God Reise!

Hjertestans - HLR

Jarle Nordheim fra Total Safety er en energisk foreleser.

"Vi skal ha kurs i hjertestans, vil du være med?"
    Spørsmålet kommer fra en trafikkleder i Boreal Transports kontorer på Revheim, utenfor Stavanger. Jeg bor i et hjørne av møterommet her denne uken, så kurset skal finne sted i min "hybel". Jeg kan like godt si ja.

Kurslederen presenterer seg som Jarle Norheim, ambulansesjåfør i Stavanger. Han gir kurs i livreddende virksomhet i regi av firmaet Total Safety. De forhandler en moderne maskin som ligger foran ham på bordet, men dette er ikke et salgsfremstøt, for det er allerede en tilsvarende innretning her i huset.
    Jarle er ungdommelig og spretten og gjør klart at han ønsker å formidle kunnskapen på sin egen måte. Livreddende førstehjelp er i mange tilfeller enkelt, og må forstås enkelt, slår han fast. Dropp forkortelser som ABC og kompliserende betegnelser. En spade er en spade og pusting er pusting.

best i verden

I løpet av et år får 60 personer hjertestans her i Stavanger. 30% av dem klarer seg. Ingen andre byer i verden kan skryte av liknende tall og dette er et direkte resultat av at mange vet hva de skal foreta seg i en krisesituasjon. Oljebransjen har skylda. De terper sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet - helt i tråd med inntrykket mitt fra besøket på Troll C.
    "Men det kunne vært 60%!" slår Jarle fast, der han vifter med tusjen som både i lufta og på flipoveren understreker de viktigste poengene. Det er derfor han er her nå. For å lære oss forskjell på liv og død, og hvordan overgangen dem i mellom midlertidig kan reverseres.

Førstehjelp er alfa og omega, det har du hørt til det kjedsommelige. Hjertekompresjoner og munn-til-munn når noen har drukna. Det du bekymrer deg mest for, er om du får spy eller chlamydia, hvis det er nødvendig med innblåsninger. Men har du stått der, overfor en livløs person? Ville du instiktivt handlet effektivt? Kjenner du egentlig teknikken? Har du noengang prøvd?

Keep It Simple, Stupid!

Du har to valg. Våken eller ikke våken, puster eller ikke puster. Svarer ikke pasienten på tiltale, og reageres det ikke på et skikkelig klyp i huden, så er noe galt. Bøy deg ned for å kjenne om det er pust. Er det ikke det, slår du 113 og forteller hva du ser, eller får noen til å gjøre det mens du starter gjenopplivning.
    Hva er unormalt med kroppen foran deg? Er den kald, svetter den, gylper den vann, blør den? Kan den skadde fortelle deg noe? Bruk vanlig omtanke og nysgjerrighet og fortell videre i telefonen hva du ser og hører. Så enkelt. Da kan de forberede seg mens de er underveis.

En av gutta ved bordet har hatt infarkt. En annen har hatt plutselig vondt i hodet en gang. Et par karer er overvektige. I denne alderen ligger det en kime av uro i oss alle, spesielt etter at noen av våre kjernesunne, veltrente idrettsforbilder har falt døde om, så konsentrasjonen er skjerpet.

Grunnen til at hjertet stopper, er mangel på oksygen. Skaff oksygen kjapt nok, og det er mulig å starte pumpa igjen. Den bærbar innretningen som ligger foran oss på bordet presenteres som en hjertestopper. Den fargerike saken likner mer på en litt stor utgave av "My First Sony".
    "Hva?" sier femten par blikk i kor.
    "Javisst. Glem TV-seriene dere har sett. Det er bare tull. Et støt fra denne maskinen stopper hjertet når det flimrer. Det er hele vitsen. Da kan hjertet selv finne tilbake til rytmen sin."

Liv eller død

Vi får forklart at et hjerte som er utsatt for hjertestans, for eksempel på grunn av en blodpropp, vil gå over i en kaotisk krampe og flimring når oksygentilførselen avtar. Etter hvert stopper all aktivitet. Vedkommende er død.
    Det er det dette dreier seg om. Hjertestans. Da dør du raskt. Når oksygentilførselen til hjertet stoppes, så stopper hjertet, som så ikke får pumpet blod til hjernen, som råtner først. Så enkelt.
    Et individ er altså dødt, om det ikke er pust eller puls. Men det rare er at det kan bli liv igjen, om du er kjapt ute. Hjertet vil jo slå, men mangler drivstoff. Det trenger bare noe så enkelt som oksygen. Oksygenet aktiviserer hjertet dersom det ikke allerede har begynt å brytes ned, en prosess som går langsommere når det er kaldt. Du har ikke et sekund å miste.

Tenk enkelt. Er pasienten våken? Da er alt greit. Puster vedkommende? Sideleie. Er det ikke pust, så er det HLR som gjelder. Drit i om det er puls eller ei. Er det ikke pust, så varer det uansett ikke lenge før det ikke er puls heller. Hjerte-Lunge-Redning. Kjør på. Rop på en kompis når du ikke orker med. Dytt vekk din beste venn eller en distriktslege som ikke gjør jobben riktig, ta over, vær tydelig. Kommander noen til å ringe 113 eller gjør det før du starter.

Humor fungerer veldig godt som læremiddel, selv med dette alvorlige tema. En hjertestopper kalles ofte hjertestarter, fordi slike selvsagt er lettere å selge. Pamela Anderson har den beste gjenopplivningsmetoden i Baywatch, for hun har sprettrumpe som gir rak rygg og strake armer som gir kløft mellom brystene. Mannlig fleksing av muskler gir ikke på langt nær samme kraft.
    Jarle tydeliggjør og gir gode svar på spørsmål. Trafikklederne og jeg selv innser hvor lite vi vet, at vi har tatt feil, at en av oss faktisk nær tok selvmord ved å kjøre rundt på egen hånd med infarktet sitt. Alle er overrasket over at "hjertestarteren" faktisk er en en hjertestopper.

Selv en "store" mann blir raskt veik Sverre Aanensen. Ah-Ah-Ah-Ah...

Murat Zeki Kara

...stayin' Alive!

Dariusz

kompresjonene

"Hvor langt inn tror dere dere skal trykke inn brystkassa for å gi effektive kompresjoner,?" spør Jarle. Etter noen gjetninger kommer det noen tall på flipoveren, men de blir raskt erstattet av "Dypere enn du tror!"
    Vi skal prøve, og fordeler oss på dukkene.
    "Dere skal ha en rytme på omtrent 100 kompresjoner i minuttet," får vi høre. "Husker dere Bee Gees?" Han bøyer seg ned over en av dukkene. "Syng den! Ahh - Ahh - Ahh - Ahh - staying alive, staying alive!"
    Det er fort - veldig fort - og det ser jaggu ut til at han prøver å mose den stakkars gummibysten.
    "Det funker også med bam - bam - bam - bam - another one bites the dust! ", forsikres vi.
    Jeg får latterkrampe. Det later ikke til at de andre skjønner vitsen, men jeg digger jo Queen.

Alle trøkker til av hjertens lyst. Strak rygg, strake armer, knærne på bakken. Pamela Anderson. Neve på neve - midt på brystbeinet. Max press. Svetteperlene kommer raskt fram, for dette klarer du ikke mange minuttene uten avlastning, det er knallhardt. Du skal presse kroppen 1/3 del ned, men drit i tallet. Poenget er at du skal lenger ned enn du tror.
    "Hvis jeg kommer inn med en pasient uten å ha brukket ribbein får jeg smekk på fingrene;" sier Jarle. "Jeg har tusenvis på samvittigheten."

alle gir jernet

... Petter

øvelse gjør mester

Hvis den livløse kroppen foran deg er druknet eller kvalt, så er det ikke oksygen igjen i vedkommende, da bør du blåse fem ganger før du starter med 30 kompresjoner. Hvis det ikke er åpenbart at det er kvelning, så starter du med kompresjoner, før du blåser to ganger. Da finnes det fremdeles mye oksygen i blodet rundt om i kroppen.
    Om noen sier de kan, men gjør en dårlig jobb, dytt vedkommende unna. Skaff oksygen til krampen. KISS - keep it simle, stupid. Det er alt som gjelder. Kommander noen til å ringe. Forklar det du ser og hvor du er. Svar rolig på spørsmålene du får. Det er proffe folk i andre enden, alt de spør om har en grunn.

Dette er logisk. Ta kurs. Øv. Tenk. Men gjør dette før du står blandt sjokkerte og paralyserte venner og familiemedlemmer, med en død person mellom dere. Er du ikke forberedt, så er det da store sjanser for at en du er glad i forblir død.

hjertestopperen

Maskinen på bordet er å finne hos større selskaper og kontorer, men problemet er at den brukes feil. For det første må elektrodene plasseres på hver side av hjertet, ikke midt på brystet som vi ser i såpeoperaene. For det andre må hjertet ikke være sprengfullt av blod, slik det kan bli hvis musklene langs blodårene fortsetter å presse blodet inn i et hjerte som ikke slår.
    Så fremt du ikke får panikk, så er innretningen heldigvis idiotsikker. Hjertestopperen forteller deg hele tiden hva du skal gjøre. Det er umulig å gi støt til et hjerte som ikke har fått oksygen og det funker like dårlig å "gjenopplive" en som har normal hjerterytme.
    Bare følg anvisningene du får. Målet er å nullstille hjerteflimringen, slik at hjertet selv gjenopptar regulært pumpemønster, som er fem ganger mer effektivt enn dine mest iherdige kompresjoner.
    Hjerteslagene vil imidlertid ikke vare, dersom det er snakk om infarkt, for du har ikke fjernet selve proppen. Derfor må du til med kompresjoner igjen, når hjertet atter stopper, for å skaffe oksygen til hjerteflimringen. Og kjør på. Kjør på. Bruk starteren igjen når den ber deg om det. Ikke gi deg.

du er ufeilbarlig

Jarle fikk svært gode tilbakemeldinger.

Når du står der, med høy puls og ditt eget blod fullt av adrenalin og krisestoffer er det avhengig av deg om den som ligger foran deg får et liv i rullestol. Dersom vedkommende i det hele tatt overlever - og om penger teller, om kroppen skal koste staten 150 millioner i omsorg over resten av dens livstid.
    Husk da på en ting. Du kan ikke gjøre noe feil. Det verste du kan gjøre, er å ikke gjøre noe. Tør du ikke ta munn-til-munn, så gi kompresjoner. Har du mistet armene, så gjør det med kneet. Om du kommer ut av tellinga, bare hold fram.

Det skal ikke så store mengder til for å holde liv i en bevisstløs person. To pust og tretti trøkk er nok, bare du holder ut til hjelpemannskapene kommer med medisiner som kan fikse den bakenforliggende grunn til hjertestansen, for eksempel med blodfortynnende middel eller ved å utvide blodårene.
    Men ikke gi deg, om dere så skal holde på til krampa tar dere. Du kan nemlig ikke gjøre noe feil, bare du gjør noe!

    Vi har holdt på mer enn to timer uten pause.
    "Var det vits å ha dette kurset?"
    Svarene kommer spontant og uten forbehold. "Ja, ja, ja," lyder det fra alle sider av bordet.
    "Jeg vil heve redningsprosenten fra 30 til 60," sier Jarle. Vi er best i verden, men skal bli bedre."


Godt Liv.

Nessedronninga

Alene på en øde øy?

Av og til tar du også feil, bare innrøm det. Nå er det min tur, ser det ut til. Oppdrettsfisk har alltid gitt meg en bismak. Ikke nødvendigvis via smaksløkene, men fra en formodning om at hver kilo oppdrettslaks krever den mangedobbelte mengde villfisk i fôret, i tillegg til at overmedisinering skader både mennesker og miljø. Dessuten ser havbunnen under mærene ut som en sump, etter hva jeg kan huske å ha lest.

Sannhetens time

Det var med alle disse fordommene i bakhodet at jeg ringte til Torleif i Nova Sea på Lovund (Wiki). Denne øya ligger langt ute i Helgelands skjærgård, har rundt 40000 hekkende lunder (info) og spektakulære omgivelser. Jeg befant meg da på naboøya Sanna, som ligger i Træna kommune.
    Det bor ikke mye folk i dette havlandet. Træna har kanskje rundet 500 innbyggere, mens Lovund nylig har bikka 400. Det kan kanskje overraske at disse plassene ikke lider av fraflytningen som plager mange perifere kystsamfunn. Her er det tvert imot en oppsiktsvekkende vekst - spesielt på Lovund - og grunnen er laks. Oppdrettslaks fra familiebedriften Nova Sea. Selveste styggedommen. Eller?

Torleif er like skeptisk til mine intensjoner som jeg er til hans miljøsamvittighet, men jeg går til oppgaven med åpent sinn og får etter hvert frie hender. Det viser seg at det var to lærere som dro igang fiskeoppdrett her for førti år siden. På den tiden pekte alle piler nedover i fiskeværet. De var de første til å prøve dette i Nord-Norge og hadde svært mye å lære. En lang rekke tabber (rømt fisk) er gjort siden de i 1972 satte ut et par tusen småfisk og stolt navngav de fire som overlevde!

Smileøya Lovund

Som enslig syklist vil jeg påstå at jeg raskt fornemmer atmosfæren på stedene jeg besøker. ALLE på denne øya hilser vennlig på meg, fra den sprudlende kvinnen i resepsjonen til småungene på vei hjem fra skolen. Folk er uten unntak nærmest oppsiktsvekkende trivelige når jeg triller forbi på min korte sykkeltur.

Jeg pakker teltet og møter daglig leder i Nova Sea, Odd Strøm. Han er gift med en av søstrene i Olaisenslekta, som eier firmaet. Jeg spør om å få snakke med kona hans, Aino Olaisen (nominert til Årets Navn). Forespørselen lyder kanskje litt merkelig, men jeg har intervjuet uendelig mange menn i det siste og liker litt avveksling. Muligheten til å treffe en moderne "nessedronning"(def) vil jeg helst ikke la gå fra meg.

... ikke helt, snarere på haugen bak de flotte lokalene til Nova Sea.

Nova Sea

Aino er ikke tilstede, men han foreslår lillesøster Maria. Etter å ha kikket inn på kontoret hennes synes jeg det er et virkelig godt forslag. Etter listige overtalelser lykkes jeg i å omgå sjenansen hennes, og innvilges et intervju oppe i kantina.

Bygget i seg selv er et totalrenovert gammelt fiskemottak. Det henger gymnastikk-ringer fra taket og fra en massasjestol borti hjørnet kan du se gjennom store vindusflater over havet mot fjelltoppene på Træna.
    Alt virker så lekkert og gjennomført. Det grafiske uttrykket i logoen ble tildelt Norsk Designs pris. Motivet er inspirert av utsikten over skarpe fjell mot midnattsol. Også hjemmesidene til Nova Sea fungerer som en drøm, lekre og informative. Det virker nesten for godt til å være sant, det her.
    Skulle du ha behov for å klype deg i armen, hjelper det å ta en kikk på antallet fiske-trailere som kommer og går med MS Lurøy. Denne Boreal-båten er en av landets flotteste bilferger. For å sikre fersk fisk til Europa går hun non-stop hele døgnet, og har i denne øyverdenen selskap av både hurtigbåten MS Helgeland og den mer trauste MS Hårek. Hvor mange avsides øysamfunn har slike kommunikasjonstilbud!?!

Dette må forresten være det blogginnlegget jeg hittil har skrevet som har flest utropstegn...

Maria Olaisen har grunn til å være stolt over hva Nova Sea får til (klikk på bildet).

Maria Olaisen

Maria og jeg blir avbrutt av en stim ansatte som kommer opp i lunsjen. Skulle du ellers bli småsulten finnes det epler, gulrøtter og melon rundt omkring.
    Maria lurer usikkert på om jeg har fått den informasjonen jeg har behov for. Det var altså ikke så ille å sitte foran kameraet mitt likevel. Jeg spør om hun kan ta meg opp på et utkikkspunkt over bygda og fortelle litt mer der. Hun foreslår vanntårnet.
    At kvinnen er god for noen hundre millioner er ikke til å gjette, der hun smilende naturlig og smart og enkel og flott og sjarmerende lar seg kommandere etter mine behov for kameravinkler. Faktisk må hun rangeres som min favoritt-multimillionær så langt på denne turen - det er en nøktern vurdering.
    Det som er viktig, sier hun, er å utvikle en sunn drift i et sunt samfunn og å tenke framover. Flere skal bo på Lovund. Unge folk som stifter familie. Det er selvsagt ikke utelukkende av et godt hjerte at forholdene legges så godt til rette på øya, for det er viktig å ha noe å lokke arbeidskraften med. Det nye blir filetering og videreforedling, og med det en frisk satsing på det norske sushi-markedet, forteller hun, på en ekte engasjert og absolutt troverdig måte.

Ikke bare en visjon

Så sent som i fjor gikk gründeren Steinar Olaisen bort, og overlot Nova Sea - selve bærebjelken i lokalsamfunnet - til Maria, søsteren og broren. Hun rynker forresten bestemt på nesen av betegnelsen bærebjelke, og insisterer på å bruke det mindre forpliktende uttrykket hjørnesteinsbedrift. 
    De første fire overlevende smoltene har altså blitt til tretti millioner kilo fisk i året, levert av anlegg langs hele Helgelandskysten. Ringvirkninger er isoporkassefabrikk, leppefiskanlegg, administrasjon, logistikk og et trettitall oppdrettsanlegg, som har stor betydning også utenfor Lovund. Alt dette kaster hundrevis av millioner kroner av seg, og det er først her det virkelig unike oppstår: Penga skal bli på Lovund!
    Olaisenene er nemlig skjønt enige i gründernes ide om at verdiene som skapes på øya skal komme nærmiljøet til gode. Dermed er det gode veier, squash- og svømmehall, småbåthavn, laksefestival og en stadig utbygging av boliger - for ikke å snakke om fortløpende utvidelse av barnehage og skole. Dette er mer enn en vakker visjon - dette er praksis!

Ein skigard varar ikkje evig, og heller ikke sengebunnene i denne virile befolkningen...  ;o)

fruktbare forhold

Tygg på disse tallene: Gjennomsnittsalder på 29 år ... 25% av befolkningen er under 16 år ... likevel er 120 ansatt av en befolkning på omlag 425! Dette er jo spinnvilt! Mens jeg er her, vedtar kommunestyret faktisk å bygge ny flerbrukshall som forutsetter milliongaver fra øyas næringsliv. Sorry, Maria, her snakker vi såvisst om mer enn èn hjørnestein, samt tjukke bærebjelker og full isolering i veggene!

Men ... dette innlegget skulle jo være et kritisk skråblikk på lakseoppdrett mer enn en skildring av sjarmerende millionæridealister. Der ser man, reisens veier er uransaklige og sannhetens time er utsatt. Jeg gikk fem på, og kommer snart med en fiskefaktablogg - uten nessedronninger denne gang...

God Reise!

Harstad - episode 11

Størkersens museum har jeg fortalt om, men i denne episoden får du se denne ihuga ildsjelen i levende live. En herlig mann på en flott plass - med en super kake, som du faktisk får høre lyden av! Nam-nam.

Selveste Harstad kommer det en egen liten bloggting om, så det som er igjen å fortelle her, som ikke blir sagt rett ut i filmen, er at miljøet i Harstad-avdelingen til Boreal Transport virkelig er usedvanlig godt. Det fremgår vel tydelig av bildene nedenfor. Forresten, hvem ville ikke bli i godt humør av å jobbe med denne gjengen her, og med den starten på dagen de får servert av Agnar ...




God (buss-) reise!

Eventyrtur fra Harstad

Stjernøy i Harstad havn

Det er et mannskap på tre ombord i hurtigbåten Stjernøy. Ruta starter og stopper i Harstad og matros, maskinist og kaptein har det så trivelig i lag at det smitter over på de reisende.
    "-Vi har jo fantastiske passasjerer!" sier kaptein Erik Paulsen, og skryter av hvor mye bra folk det bor langs ruta. "Det er aldri noe tull med dem."

Jeg ser det. De forsyner seg pent av kaffe og nystekte vafler, og legger penger på bøssa.
    Med bare tre ombord, er Hilde Cicilie Weines matros og billetør, mens maskinist Asbjørn Petterson sitter attmed kapteinen på brua. Uten styrmann har sistnevnte eneansvar for navigerinngen, så han kan bare innvilge seg tissepause mens båten har klappet til kai. Det er heldig at det ikke er går så lenge mellom hver gang... at de legger til, altså. Men jeg forsikres om at maskinisten er kvalifisert til å bringe skuta til havn om nødvendig. Det er jo godt å vite at vi ikke blir liggende utpå der, om Erik skulle få magasjau....

Dette er nemlig en rute som binder sammen øyriket nord for Harstad. Farvannet er delvis beskyttet av Andøya mot vest og har massevis av små øyer. På flere av dem er folk helt avhengige av denne båten for å komme noe sted.
    Det var rett og slett en kjempegod ide å bli med på hele rundturen. Den regntunge himmelen klarner som bestilt og en langsom solnedgang er i emninga.

    Vi passerer små samfunn, hvor det blir litt liv når båten legger til. Det er omtrent seksti passasjerer ombord og det er fredag, så mannskapet har gjettet på antallet. Maskinisten kommer nærmest for andre uke på rad, og stikker dermed av med den gode flasken jeg har sett i hvilerommet bak brua. Han stapper fornøyd en vaffel i munnen, og ser ut i et herlig 360 graders panorama.

"Er det flere av dine venninner som har valgt å bli sjøfolk," spør jeg matrosen.
    "Det var helt naturlig for meg," svarer hun, uten å trekke inn kompisene. "Faren min, og det meste av slekta er til sjøs. Faktisk seilte faren min på akkurat denne ruta."
    Kaptein Erik Paulsen bryter inn, og forteller at hans far også var til sjøs, og på denne ruta.
    "Hva, er det mulig?"
    "Min og hennes far seilte faktisk sammen her," smiler han.
    Jeg trodde slikt bare skjedde i gamle dager.

Nærmere et fuglefjell får du ikke en hurtigbåt...

Sundsvollsundet

Vi har anløpt Kjøtta, Lundenes, Sandsøy og Bjarkøy før båten sniker seg gjennom et smalt sund hvor et fuglefjell lener seg over oss på styrbord side.
    "Vi går gjennom her for din skyld, ettersom du er med hele runden," får jeg høre av kapteinen. "Det tar oss bare fem minutter ekstra, og kan være med på å få flere folk interessert i å bli med på en slik rundreise." De forsøker altså å yte litt i overkant av hva folk forventer seg, og lykkes i mitt tilfelle.
    Jeg kan nesten ta på måkene, som blir liggene på redet. Så svinger båten inn i en liten labyrint av småøyer. Skjærgården her er perfekt å padle i og vanjet-motorene gjør at båten manøvrerer lett rundt skjær og påler.
   På unselige Krøttøy skjuler det seg et av de mest tipp topp moderne kystfort vi har hatt. Det ble bygget i 1989 og nedlagt ti år senere. Et adventure firma ved navn Valhall har overtatt noe av anlegget, og har fristende hjemmesider...

Det går så det spruter!

Gjess over Senja.

Andøya sees i horisonten, med "Myra".

   Nå krysser vi over til sydspissen av Senja. Jeg kjenner noen store dønninger, som røper at det er en grunne her. I dårlig vær blir dette skikkelig huskestue. Likevel kan hverken kaptein eller maskinist huske at de har vært innstilt denne vinteren. Eller jo, en gang kuttet de visst ut et av anløpene, må de medgi. Det er søren ikke verst, og forteller litt om hvor sjødyktige disse katamaranene er.

Tilbake i Harstad havn, like før solnedgang.

Mer harmoni på arbeidsplassen skal du lete etter...

Skrolsvik og Flakstadvåg er siste stopp. Derfra bærer det rett mot syd igjen, tilbake til utgangspunktet.
    Hele turen har tatt snaue tre timer, og er vel verdt de knapt 200 kronene reisen koster. De kraftige motorene har formelig skutt oss ut av havnene, hvor anløpene ble overstått på få minutter, ettersom Erik tydeligvis ikke måtte tisse i dag...



Takk for Turen!