Gråkallbanen - episode 17

Lokalhistorikk er så mangt, og er ofte knyttet opp mot stolthet. Trondheim har sin andel, i rikt monn, og en av byens støttepillarer i så måte, er den tradisjonsrike trikken som løper i ett spor opp mot marka vest i byen. Den nådde aldri frem til "Gråkallen", men navnet gjenspeiler intensjonen. Den har nå et museum og en varig plass i byens historie, men ikke desto mindre en viktig posisjon i dagens storby (litt raus der, kjenner jeg, hilsen Oslo).
    Som vanlig er det menneskene mer enn maskinene jeg interesserer meg for, og mer glødende entusiaster enn vognførerfolket og verkstedarbeiderne som står bak den daglige driften av det lille knippe vel bevarte og trivselsskapende vognsett, skal du lete lenge etter.

Jeg håper episoden blir en like stor fornøyelse som min opplevelse på stedet. Respekt!

Lofotens cruiseanløp

Det er søren ikke bare-bare når cruiseskip med hundrevis av passasjerer skal legge til i en tettsted uten havn og attpåtil skysses omkring til perifere soner av Lofoten. Jeg hadde det oppriktig moro da jeg utforsket dette temaet, og mye takket være en maserati som sleit med clutchen og en svært trivelig tysker i bobil, fikk jeg enda en bunke gode minner fra Lofoten, som jeg jo har skrevet til dels hjertevarmet om tidligere her i bloggen (galleri, diving in Lofoten, Aqua Lofoten Coast Adventure).

En svært erfaren sjåfør!

En ganske usedvanlig tysk penlder ...

Kort sagt: mange folk i dette landet her gjør en jobb de er stolte av og de er virkelig morsomme å bli kjent med. Utrolig trist at de ikke har den toppledelsen de fortjener, men jeg ønsker dem av hjerte lykke til. En ting har de i hvert fall, og det er en av landets vakreste arbeidsplasser!!!

Et trekløver du ikke finner makan til!

Kystbussen Bergen - Stavanger

Jeg ser på klokka, den veksler mellom 12:28 og 10 grader Celsius. Kolonet blinker, for å indikere at sekundene går, uten at du vet når du har kommet til det femtiniende og det siste tallet hopper til ni. Spranget skjer mens temperaturen vises, og jeg har fått dotter i ørene. Luften begynner å bli dårlig i bussen, det er gammel eksos som ikke har sett dagslys, og jeg lurer på om vi ikke kommer til bunnen snart.
    På hver side av oss, i små opplyste nisjer i den knudrete bergveggen flasjer brannapparater forbi. Brannapparater. Det som bekymrer meg mer enn ild, er om dette berget holder tett. Ironisk nok er det våtere utenfor. Det regner, likevel sier de at Vestlandet er vakrest i mai. Denne måneden byr på størst mulighet for sol og slik som avslører naturens farge og liv. Tipper at vestlendingene gruer seg til august, hvis dette er det beste de har.
    De Lillos spiller lavt fra sjåførens radio, som om de på en litt trist og betalt måte gjør narr av sommeren som har blitt avlyst på denne delen av landet i år. Vi burde hatt nødsnorkler her. Små opplyste nisjer med oksygenflasker og vanntette lommelykter, samt fluoriserende piler i taket som indikerer retningen vi må svømme og hvor lange dekompresjonsstopp som trengs på veien ut og opp. I tilfelle av lekkasje, altså, for vi befinner oss midt under en fjord, og hvis denne nedoverbakken ikke flater ut snart, vil helvete gjøre det varmt for oss. Faktisk stiger temperaturen til 11 grader, så noe tyder på at min uro er berettiget.

Bussturer er i øvrig ikke så verst, selv på en regnfull maidag på vestlandet. Riktignok følte jeg et stikk av dårlig samvittighet da jeg satte meg på plassen reservert for handicappede, men det var før jeg kom på at jeg har bristet et ribbein. Det gjør bare vondt når jeg puster, ler, hoster eller rører vesentlig på meg, men ettersom alle andre ombord ser påtatt friske og muntre ut, regner jeg meg som best kvalifisert for æresplassen.
    Apropos folkehelse og raserenhet er det noe helt annet a sitte på kystbussen enn på min hjemlige rute "31 Tonsenhagen" i Groruddalen vest. Denne er på langt nær så interessant, snarere bedøvende. Det eneste drama så langt inntraff da sjåføren måtte bruke all sin tyngde for å presse sikkerhetsbeltet omkring et barnesete i lås, etter at moren hadde gitt opp. Det sier litt, at en norsk mor gir opp å sikre ungen sin, men sjåføren var tyngre, slik sjåfører ofte er.

Det sies at bussjåføerer alltid har godt humør, det sang vi på skolebussen for tretti år siden, det og at smultringer er hull med mat omkring, hvilket også har bevart sin gyldighet. Denne sjåføren er imidlertid samtidig selvkritisk på sitt selskaps vegne, for han finner det helt urimelig at betalingsterminalen er trådløst koblet til en router som de attpåtil har betalt ekstra mye for - pga kortleserens spesifikasjoner - uten at passasjerene får trådløst nettverk av den grunn.
    "Selskapet jeg kjørte for før hadde trådløst i hele bussen," forteller han. "Det virket riktignok ikke alltid," tilføyer han, men nesten.
    Ingenting virker alltid, tenker jeg, uten å fortelle ham det. Jeg bare nikker forståelsesfullt.
    Han forsikrer at det snart skal bli endring på dette, og erkjenner innsiktsfullt at dette fremtidige, selvfølgelige tilbudet ikke ville komme meg til nytte på denne turen.

Mannen er en uttalelsens mester, en kunstner i det enkle. Uangripelig. Jeg bestemte meg for å like fyren ganske umiddelbart. Sangen er skrevet for slike som han, men hans humør er av det utilsiktet tørrvittige slaget. Da en kar skal fra en landsens plass til nærmeste by, og utber seg en tur returbillett, glir sjåførfingrene over berøringsskjermen så den knatrende lille printeren spytter ut akkurat det den skal, fulgt av kommentaren: "Returbillett skal du få, men du kommer ikke til å tjene en krone på det."
    Passasjeren smiler og tar imot. Smilet er uforskyldt, ikke påtatt eller høflig og ikke myntet på sjåføren. Det er overhodet ingen kommunikasjon i smilet, det kom helt tankeløst innefra. Hadde jeg ikke fått øye på det, ville det glidd inn i historiens glemsel så fort billetten var stukket i lommen og han kikket bakover i bussen for å finne et bra sete.
    Hva slags sjåfør klarer å få en passasjer til å smile uten selv å smile, idet han overleverer en tur-returbillett uten prismoderasjon? Det er et talent. En slik mann har kontroll på livet, han har betalt ned boligen sin og han har et godt innarbeidet kjønnsrollemønster hjemme, som begge parter har slått seg til tåls med. Det var nemlig ingen brodd i uttalelsen, han provoserte ingen herværende og opponerte kun marginalt mot selskapet, uten å være illojal, men likevel nok til at vi elsker ham og føler oss ivaretatt av hans omtanke.

En kjernesunn mann midt i trettiårene skal av. Han bærer ryggsekk og er usikker på om det er riktig holdeplass, men bussen har stoppet på hans signal. Det er bare skau rundt oss og sjåføren er heller ikke sikker, men er ikke det minste sur over at han har en last med folk som nå får en pause i naturen mens de analyserer mulighetene for at de har kjørt for langt eller for kort. Heldigvis er det for kort, en annen passasjer kommer med den forløsende opplysning, og alle trekker et lettelsens sukk, ikke minst sjåføren, som jo er fersk på denne ruta.
    Litt senere kommer en far med to små unger på. Jeg tror sjåføren har barnebarn, ettersom han på sin umerkelige måte sniker inn så mye omsorg. Nå forteller han nemlig at det finnes barneseter, slike som gjør at de voksenjusterte sikkerhetsbeltene ikke halshugger dem i tilfelle av nødstopp. Han nevner ikke den potensielle halshuggingen - det er bare noe jeg resonnerer meg frem til selv - men åpner noen luker på hattehyllen for å fiske ut det forskriftsmessige utstyret.
    I samme vending vipper han til en dobbel pakke med tørkerull, som i fritt fall daler forbi barnesetet som har vært fastspent fra reisens start. Den lille ungen i den krasjtestede stolen har ikke åpnet øynene siden han kom ombord, men ligger med lett knyttede hender, nesten så små som hønseegg. Beklagelsen kommer umiddelbart.
    "Slikt skal ikke skje," bryter sjåføren ut, lettere forferdet. "Det lille hodet er alt for lite til å få noe slik fallende på seg."
     Moren smiler til ham og forsikrer at det gikk fint.
    En sjåfør som får en mors sympati, etter å ha vært i nærheten av å vekke, eller endog skade babyen hennes, han bør nomineres til ett eller annet. Nå er vi forresten forlengst ute av tunnelen, det skjønte du nok. Bussen er på vei mot neste ferge, før enda to tunneler venter. Kysten mellom Bergen og Stavanger ble ikke skapt med tanke på landgående transportmidler.

Vi har passert Haugesund, og jeg rakk ikke engang å fortelle om den knivstukkede damen som delte hele beretningen om sin voldelige eksmann som i ukontrollert alkorus hadde forsøkt å ta livet av henne. En punktert lunge var så nær han kom. Nå skal han i fengsel. Men det var ikke på kystbussens rute 400, med avgang 207 fra Bergen klokken 10.00.

Det var i forigårs kveld. På 31 Tonsenhagen.

god reise,
Paul

Reis langs jorda!

Hvor viktig er du, hvor travelt har du det egentlig og hvilken rett har du til å ta deg til rette på miljøets bekostning? Ja, det gjelder valg av transportmiddel. La meg tilføye at jeg ikke er fundamentalistisk anti-fly, selv om politikken på dette området gjør meg fly forbanna. Hvis det ikke er fornuftige alternativ med kajakk, sykkel, hest, buss eller tog, så er det greit at du flyr - bare du blir der lenge før du flyr hjem igjen og ikke lar det skje for ofte.

Tipper de har savnet sola ...

Når det er sagt, har jeg en bekjennelse å komme med. Da jeg skulle til Ørland sist, skjedde det nemlig en uheldig glipp, som røpet i posten "En Reise på Kreditt". Faktisk tok jeg meg i å sitte på flyet uten å ha sjekket NSB's tabeller først, noe som umiddelbart gav en flau fornemmelse. Å svi av fossilt brennstoff på en slik helt unødvendig og ganske umotivert måte er usselt, egoistisk og svært lite sympatisk. Da jeg litt senere hadde Ørsta og Ålesund som reisemål gjorde jeg derfor det eneste rette, og kastet meg over tabellene til tog og buss. Dette viste seg både dyrere (700,- mot 600,-) og treigere (drøyt 11 timer mot omlag 4) enn fly, men med den store fordel at jeg kunne lene meg tilbake med en komfortabel visshet om at jeg ikke rævpuler planeten min (med forbehold for de som nyter anal penetrasjon).

U-daler blir ikke mindre V-dal enn den der ...

Så det ble buss. De har den fordel at du er garantert plass selv uten å ha bestilt billett, men den ulempe at det på Møre-Ekspressen ikke var strømuttak eller fungerende trådløst internett (det virket ut fra Oslo, og så igjen etter Lillehammer, få minutter før batteriet i Mac'en døde). Kveldsmørket fratok meg syn av fjord og fjell på vei mot nordvest, så jeg jeg valgte morgenruta tilbake. Batteriet var toppet og søvnbehovet justert til at jeg ville sove tre timer underveis. Det var blå himmel og Norge kunne ikke være vakrere. Klart jeg tar buss neste gang også, om da ikke forholdene ligger bedre til rette for sykkel ...

:o)
Paul

Frostrøyk danser over fjorden.

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

Kjære Landsmenn!

Dette innlegget, som mitt forrige, oser av kjærligheten jeg har til Norge og nordmenn. Vi skal være selvkritiske og la oss inspirere av andre mer ‘åpne’ kulturer, men heller ikke stikke under stol at vi selv kan være forbasket hyggelige og har noe som for andre må fortone seg som nesten naturstridige kvaliteter.

Bakgrunn: Etter gårdsdagens gratistur med ‘privatbuss’ fra Værnes til mer sentrumsnære strøk, møtte ei venninne opp på avtalt holdeplass. Vi er ikke nære venner. Egentlig kjenner jeg henne knapt, så i grunn er ordet ‘venninne’ nesten nede på Facebook-nivå, hvor du får den betegnelsen temmelig billig. Etter å ha blitt overflatisk kjent med henne i Oslo for noen år tilbake har vi – takket være sosiale medier – holdt kontakt, mest fordi hun reiste til Haiti etter jordskjelvet. Der jobbet hun som kokk for hjelpearbeiderne, og så og opplevde mye. Det er altså tæl i damen og hun har en historie å fortelle, og hun var på plass da bussen kom fram.

Nuvel. Poenget i historien er, at dette møtet ikke bare ble trivelig, men også et eksempel på at aleneboende kvinner i Norge kan invitere en fyr hjem til sin ettroms, uten at det vekker oppsikt blant familie og naboer! Tenk på det! Grunnen skal norske menn ha mye av æren for, ettersom vi er utstyrt med den usedvanlige egenskap at vi kan dele rom eller endog seng med en kvinne uten å gjøre stort annet enn å sove (her burde jeg vel heller ha brukt ord som sex, våtsex eller hard core - og helst trukket inn navnet Einar Gelius - for å få opp treffene på bloggen, men jeg holder meg for god til det...). På dette felt tilhører norske menn altså en ørliten nisje av verdens befolkning. I øynene til de store flertall tror jeg faktisk at dette vil betegnes som en mutasjon eller genestisk svakhet.

Det kan de bare synes, så lenge jeg får så mange koselige opplevelser, og denne gangen attpåtil kaffe og ‘Adressa’ på senga om morra'n!

Hvem trenger vel gull i munn, når man har kaffe og ‘Adressa’?

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...