Hardangerjakta Mathilde

Hardangerjakta S/J Mathilde

Jeg har forlengst ankommet Stavanger og her har det gått slag i slag, så jeg har ikke fortalt om mitt møte med Mathilde. Det skal jeg nå rette opp, for hun er en av de sprekeste damene jeg har vært borti på lenge - i det minste hvis du tar alderen i betraktning. Ingenting er som en erfaren kvinne.

Det var en ettermiddag i Eidfjord vi møttes. Jeg hadde trillet ned mange høydemeter fra Hardangervidda og kjente varmen spre seg fra koppen til kroppen inne på en kiosk med kaffeautomat. En kvinne viste seg veldig pratsom og anbefalte å ta en tur nedom havna. Det var gråvær og jeg nølte, men hun nærmest insisterte, og vil attpåtil følge meg ned. Der lå S/J Mathilde til kai, en fordums frakteskute i solide dimensjoner.

Bike O'hoi!

Væranda er med...

Hun skal ut fjorden og til venstre, til Kinsarvik. Det er dit jeg skal. Jeg har behov for å sette meg ned å skrive et par timer og kan like godt spørre om å få mønstre. Mannskapet er svært hyggelig. Hans Oskar Varden inviterer meg ombord med kapteinens samtykke, så sykkel og rubbel og bit lempes over den grove rekka og blir trygt plassert på dekk.

La deg ikke lure av engleansiktet - bestman Hans Oskar Varden er en skikkelig sjøulk.

Dette må vel være en gaffelrigg?

Praktisk med damer med navneskilt.

Det viser seg at denne vakre skuta er en hardangerjakt, en båttype som for hundre år siden gikk opp og ned langs kysten, gjerne med salt fisk fra Nord-Norge. Èn mast og masse seilføring - hele 400 kvadratmeter når alt fylles av vinden.

Skoleklasse får smak på sjøliv og historie.

50000 arbeidstimer og fem millioner kroner over fem år har tilbakeført den historiske treskuta til utseendet hun hadde i sin glanstid.
    Mer enn 5000 skoleungdom har vært på leirskole ombord. Det hele startet faktisk som et prosjekt i en gammel møbelfabrikk. Formålet var å få vanskeligstilt ungdom på rett kjøl - og bedre kjøl enn Mathildes skal du sannelig lete lenge etter!

Solheims Møbelfabrikk har nå fått status som ett av tre nasjonale anlegg for fartøyvern, og heter Hardanger Fartøyvernsenter. Her er det meningen at vanskeligstilt ungdom skal få en konstruktiv arbeidsplass, noe som har vist seg vanskelig i praksis. Men de står på for å tilfredsstille kravene som følger et slikt tilbud.

En fin gjeng! Eks bestman Michael Finne Riley og frivillig Rozanne Marsh ytterst.

Kaptein Audun Apelseth

Mannskapet består av skipper, bestmann, matros og kokk/lettmatros, men i øyeblikket besetningen økt til fem. Passasjertallet kan på korte turer være opp til 50. Soveplass har de til 25, om de fleste sover i hengekøyer.

Det er i hovedsak skoleklasser, private selskap og kulturelle tokt som står på dagsorden, får jeg høre, arrangert for at sesongen skal bli så lang som mulig. På den måten kan man ha en lønnet besetning, som driver vedlikehold når Mathilde ligger i opplag i fartøyvernsenteret om vinteren.

Vaskemaskinen står i vaske-maskinrommet, demonstrert av lettmatros Ruben Mandelid.

Det var rom for en ubuden gjest.

    Knapt er omvisningen ferdig før det står lapskaus på bordet og jeg hogger innpå. Kapteinen er en jovial fyr og insisterer på at jeg skal tømme gryta.

Senere stevner vi under den imponerende Hardangerbrua som er i ferd med å møte seg selv på midten. Enorme brostykker heises opp fra en lastebåt som har puslespillet liggende på dekk.

Det er stjerneklart og litt kaldt, men godt å stå på dekk i natten. Ansiktene rundt meg er stolte, de har valgt rett. Jeg håper at sjelsilden deres aldri slokner.

"Seng eller hengekøye?"
Hengekøye, selvsagt.


God Reise!

MS Gamle Helgeland

Kaptein i ærverdige Helgelandske Dampskipselskap ... for en helg.

Kjempeflaks at denne reisens første seriøse bakterieangrep inntreffer når jeg er så heldig å disponere et helt skip til restituering av kroppen. Grasiøse MS Gamle Helgeland ligger til kai i Sandnessjøen og Bjørn Arne i Boreal Transport har gitt meg lov til å bo ombord. Skuta er fra 1954 og har bl.a. tjent 20 år i rutefart før det inngikk i kystvakten og nå er fredet av riksantikvaren.

MS Gamle Helgeland er en pryd for Sandnessjøen

    Gamle båter har noe av den mest fortettede nostalgi ved seg. Jeg bor i en tradisjonell lugar med servant og dusj over gangen. Kaia utenfor hever og senker seg med tidevannet. Av og til ser jeg en regnbue utenfor vinduene i salongen, hvor jeg sitter nå. De er forresten mer koøyer enn vinduer, med muligheter for å kunne skalkes fra innsiden.
    For en tøff båt hun er. Tankene mine går til tiden i ærverdige Yavari, på Titicacasjøen, hvor jeg opplevde tilsvarende forgangen luksus i verdens eldste skip med jernskrog.

Helsa er litt på felgen

De siste ukene har alt vært non-stop, og det er kanskje et varsel om at jeg er sliten at en liten infeksjon fikk vokse fram på den ene tinningen. Slikt skjer når immunforsvaret ligger litt nede. Etter at jeg forleden dag ble temmelig kald, skjedde så det uunngåelige. Jeg ble sjuk. Jeg kjenner symptomene, og det varer en uke, med kaldsvett feber og snørr og hele greia.
   Denne helgen passer det utmerket å pleie seg selv, så jeg og kroppen har blitt enige om å korte ned sykdomseffekten til to dager med max temperatur og sår hals. Dette, kombinert med den eneste kuren som kjapt får meg på beina, skal sette meg i stand til å sykle de 580 kilometre til Trondheim neste uke.

En hel hvitløk i en banan til lindring, fulgt av litervis varm drikke.

før

etter

under

med ondt skal ondt fordrives

En banan stappet med samtlige fedd fra en hvitløk er det som skal til første dag, med en svært hvitløksrik diett annen dag. Så er jeg frisk igjen. Unødig å si at det er en stor fordel at jeg er alene under behandlingen, for jeg må virkelig stinke.

Boreal Transport i Sandnessjøen vil jeg skrive en egen liten blogg om, for de har vært veldig snille med meg. Helgelendinger er annerledes enn Finnmarkinger. Snille på en annen måte, altså. Men det kommer jeg tilbake til. Nå skal jeg bli frisk i løpet av natta.

God Reise!

Nessedronninga

Alene på en øde øy?

Av og til tar du også feil, bare innrøm det. Nå er det min tur, ser det ut til. Oppdrettsfisk har alltid gitt meg en bismak. Ikke nødvendigvis via smaksløkene, men fra en formodning om at hver kilo oppdrettslaks krever den mangedobbelte mengde villfisk i fôret, i tillegg til at overmedisinering skader både mennesker og miljø. Dessuten ser havbunnen under mærene ut som en sump, etter hva jeg kan huske å ha lest.

Sannhetens time

Det var med alle disse fordommene i bakhodet at jeg ringte til Torleif i Nova Sea på Lovund (Wiki). Denne øya ligger langt ute i Helgelands skjærgård, har rundt 40000 hekkende lunder (info) og spektakulære omgivelser. Jeg befant meg da på naboøya Sanna, som ligger i Træna kommune.
    Det bor ikke mye folk i dette havlandet. Træna har kanskje rundet 500 innbyggere, mens Lovund nylig har bikka 400. Det kan kanskje overraske at disse plassene ikke lider av fraflytningen som plager mange perifere kystsamfunn. Her er det tvert imot en oppsiktsvekkende vekst - spesielt på Lovund - og grunnen er laks. Oppdrettslaks fra familiebedriften Nova Sea. Selveste styggedommen. Eller?

Torleif er like skeptisk til mine intensjoner som jeg er til hans miljøsamvittighet, men jeg går til oppgaven med åpent sinn og får etter hvert frie hender. Det viser seg at det var to lærere som dro igang fiskeoppdrett her for førti år siden. På den tiden pekte alle piler nedover i fiskeværet. De var de første til å prøve dette i Nord-Norge og hadde svært mye å lære. En lang rekke tabber (rømt fisk) er gjort siden de i 1972 satte ut et par tusen småfisk og stolt navngav de fire som overlevde!

Smileøya Lovund

Som enslig syklist vil jeg påstå at jeg raskt fornemmer atmosfæren på stedene jeg besøker. ALLE på denne øya hilser vennlig på meg, fra den sprudlende kvinnen i resepsjonen til småungene på vei hjem fra skolen. Folk er uten unntak nærmest oppsiktsvekkende trivelige når jeg triller forbi på min korte sykkeltur.

Jeg pakker teltet og møter daglig leder i Nova Sea, Odd Strøm. Han er gift med en av søstrene i Olaisenslekta, som eier firmaet. Jeg spør om å få snakke med kona hans, Aino Olaisen (nominert til Årets Navn). Forespørselen lyder kanskje litt merkelig, men jeg har intervjuet uendelig mange menn i det siste og liker litt avveksling. Muligheten til å treffe en moderne "nessedronning"(def) vil jeg helst ikke la gå fra meg.

... ikke helt, snarere på haugen bak de flotte lokalene til Nova Sea.

Nova Sea

Aino er ikke tilstede, men han foreslår lillesøster Maria. Etter å ha kikket inn på kontoret hennes synes jeg det er et virkelig godt forslag. Etter listige overtalelser lykkes jeg i å omgå sjenansen hennes, og innvilges et intervju oppe i kantina.

Bygget i seg selv er et totalrenovert gammelt fiskemottak. Det henger gymnastikk-ringer fra taket og fra en massasjestol borti hjørnet kan du se gjennom store vindusflater over havet mot fjelltoppene på Træna.
    Alt virker så lekkert og gjennomført. Det grafiske uttrykket i logoen ble tildelt Norsk Designs pris. Motivet er inspirert av utsikten over skarpe fjell mot midnattsol. Også hjemmesidene til Nova Sea fungerer som en drøm, lekre og informative. Det virker nesten for godt til å være sant, det her.
    Skulle du ha behov for å klype deg i armen, hjelper det å ta en kikk på antallet fiske-trailere som kommer og går med MS Lurøy. Denne Boreal-båten er en av landets flotteste bilferger. For å sikre fersk fisk til Europa går hun non-stop hele døgnet, og har i denne øyverdenen selskap av både hurtigbåten MS Helgeland og den mer trauste MS Hårek. Hvor mange avsides øysamfunn har slike kommunikasjonstilbud!?!

Dette må forresten være det blogginnlegget jeg hittil har skrevet som har flest utropstegn...

Maria Olaisen har grunn til å være stolt over hva Nova Sea får til (klikk på bildet).

Maria Olaisen

Maria og jeg blir avbrutt av en stim ansatte som kommer opp i lunsjen. Skulle du ellers bli småsulten finnes det epler, gulrøtter og melon rundt omkring.
    Maria lurer usikkert på om jeg har fått den informasjonen jeg har behov for. Det var altså ikke så ille å sitte foran kameraet mitt likevel. Jeg spør om hun kan ta meg opp på et utkikkspunkt over bygda og fortelle litt mer der. Hun foreslår vanntårnet.
    At kvinnen er god for noen hundre millioner er ikke til å gjette, der hun smilende naturlig og smart og enkel og flott og sjarmerende lar seg kommandere etter mine behov for kameravinkler. Faktisk må hun rangeres som min favoritt-multimillionær så langt på denne turen - det er en nøktern vurdering.
    Det som er viktig, sier hun, er å utvikle en sunn drift i et sunt samfunn og å tenke framover. Flere skal bo på Lovund. Unge folk som stifter familie. Det er selvsagt ikke utelukkende av et godt hjerte at forholdene legges så godt til rette på øya, for det er viktig å ha noe å lokke arbeidskraften med. Det nye blir filetering og videreforedling, og med det en frisk satsing på det norske sushi-markedet, forteller hun, på en ekte engasjert og absolutt troverdig måte.

Ikke bare en visjon

Så sent som i fjor gikk gründeren Steinar Olaisen bort, og overlot Nova Sea - selve bærebjelken i lokalsamfunnet - til Maria, søsteren og broren. Hun rynker forresten bestemt på nesen av betegnelsen bærebjelke, og insisterer på å bruke det mindre forpliktende uttrykket hjørnesteinsbedrift. 
    De første fire overlevende smoltene har altså blitt til tretti millioner kilo fisk i året, levert av anlegg langs hele Helgelandskysten. Ringvirkninger er isoporkassefabrikk, leppefiskanlegg, administrasjon, logistikk og et trettitall oppdrettsanlegg, som har stor betydning også utenfor Lovund. Alt dette kaster hundrevis av millioner kroner av seg, og det er først her det virkelig unike oppstår: Penga skal bli på Lovund!
    Olaisenene er nemlig skjønt enige i gründernes ide om at verdiene som skapes på øya skal komme nærmiljøet til gode. Dermed er det gode veier, squash- og svømmehall, småbåthavn, laksefestival og en stadig utbygging av boliger - for ikke å snakke om fortløpende utvidelse av barnehage og skole. Dette er mer enn en vakker visjon - dette er praksis!

Ein skigard varar ikkje evig, og heller ikke sengebunnene i denne virile befolkningen...  ;o)

fruktbare forhold

Tygg på disse tallene: Gjennomsnittsalder på 29 år ... 25% av befolkningen er under 16 år ... likevel er 120 ansatt av en befolkning på omlag 425! Dette er jo spinnvilt! Mens jeg er her, vedtar kommunestyret faktisk å bygge ny flerbrukshall som forutsetter milliongaver fra øyas næringsliv. Sorry, Maria, her snakker vi såvisst om mer enn èn hjørnestein, samt tjukke bærebjelker og full isolering i veggene!

Men ... dette innlegget skulle jo være et kritisk skråblikk på lakseoppdrett mer enn en skildring av sjarmerende millionæridealister. Der ser man, reisens veier er uransaklige og sannhetens time er utsatt. Jeg gikk fem på, og kommer snart med en fiskefaktablogg - uten nessedronninger denne gang...

God Reise!

MS Sigrid

MS Sigrid siger inn fra skodda som skiller Melbu fra Fiskebøl.

Vesterålen ligger bak meg, men den siste farvel står det trivelige mannskapet ombord i MS Sigrun for. Jeg har hatt en nydelig overnatting på vestkysten av Hadsel, med sikt over til Lofotveggens nordside i solnedgangen. Morgenen bragte derimot skodde fra havet, en tjukk og våt tåke.
    Selv uten regn er skjegget søkk vått når jeg ruller inn i Melbu, hvor fergen skal ta meg over til Lofoten. Bussen fra Stokmarknes har lesset av og venter på påfyll.
    "Er det deg?" kommer det fra en smilende flintskallet matros, "vi hadde ikke ventet at du skulle over med oss!"
    Kollegaen hans er akkurat like trivelig, med en sveis av iltre krøller. De har lest om meg i Boreal Transports bedriftsavis Knutepunktet, som jeg bidrar til med artikler om denne reisen. Når de to rusler opp og ned langs køen på kaia får de mange smil, og det er sannelig ikke å undres over, for det er en godslig utstråling omkring dem.

Ove Abelsen og Helge Hauge kom meg i møte.

"Du får bli med opp og se hvordan vi har det," får jeg høre, og tar dem på ordet. De er fem ombord og det er heldigvis lunsjtid - eller om det er middag - så jeg får servert lapskaus i messa.
    Denne lille bilferga binder sammen Melbu og Fiskebøl og ser ganske unnselig ut, men har flotte fasiliteter for de ansatte. Hurtigbåtmannskapene jeg har blitt kjent med tidligere på denne reisen kan bare drømme om det fine oppholdsrommet som står til rådighet her, for ikke å snakke om den imponerende fruktoppsatsen som blir båret opp fra byssa.

    Jeg stikker selvsagt også oppom brua, god og mett. Der står styrmann Hans Christian Andersen modell for meg, og det gjør han godt. Kapteinen derimot, blånekter lik ingen jeg kan huske. Det er ikke filla av sjanse for å få knipset et bilde av ham uansett hvor pent jeg bukker og ber. Greit nok. Han skal i hvert fall ha skryt for å ha en svært fotogen besetning.

Styrmann Hans Christian Andersen og mannskapet hans.

Da er jeg i Lofoten, været skal være i bedring og Leknes er neste stopp for Tour Boreal!


God Reise!

Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul

Stena Line lenge leve!

OK, jeg er ikke perfekt. Ikke i det hele tatt, og jeg har lenge hatt mistanke om nettopp det, men nå har jeg fått det serielt bekreftet. Først fikk jeg krisehjelp av Swebus, og så - etter ankomst Gøteborg - oppdager jeg at venninnen jeg har tenkt å avlegg et besøk er på ferie et annet sted. Det er ikke helt ideellt, ettersom jeg står med billett til Stena Danica i morgen.

... de levde opp til mottoet!

Jeg har klokkertro på det gode i mennesket, og ettersom fergeavgangen er daglig klokken 19.30, og jeg har rikelig med tid fram til den avgangen, slentrer jeg passe tilfreds gjennom Gøteborgs vakre by. Utallige kafeer og rimelige spisesteder virker forlokkende i duskregnet, men jeg tenker det er best å finne veien til fergen ettersom jeg har det med å glemme tiden når jeg først setter meg ned. Jeg har alltid likt Gøteborg.

Inne på terminalen velger jeg naturligvis den av skrankene som betjenes av funksjonæren jeg intuitivt har mest tro på, nemlig Fredrika. Det går opp for meg at avgangen er 18.30 og ikke 19.30, hvilket passer meg fint, ettersom klokken allerede er 18.05. Godt jeg ikke tok en halv times kaffepause. Og intuisjonen ... den slår til:

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...