Hardangerjakta Mathilde

Hardangerjakta S/J Mathilde

Jeg har forlengst ankommet Stavanger og her har det gått slag i slag, så jeg har ikke fortalt om mitt møte med Mathilde. Det skal jeg nå rette opp, for hun er en av de sprekeste damene jeg har vært borti på lenge - i det minste hvis du tar alderen i betraktning. Ingenting er som en erfaren kvinne.

Det var en ettermiddag i Eidfjord vi møttes. Jeg hadde trillet ned mange høydemeter fra Hardangervidda og kjente varmen spre seg fra koppen til kroppen inne på en kiosk med kaffeautomat. En kvinne viste seg veldig pratsom og anbefalte å ta en tur nedom havna. Det var gråvær og jeg nølte, men hun nærmest insisterte, og vil attpåtil følge meg ned. Der lå S/J Mathilde til kai, en fordums frakteskute i solide dimensjoner.

Bike O'hoi!

Væranda er med...

Hun skal ut fjorden og til venstre, til Kinsarvik. Det er dit jeg skal. Jeg har behov for å sette meg ned å skrive et par timer og kan like godt spørre om å få mønstre. Mannskapet er svært hyggelig. Hans Oskar Varden inviterer meg ombord med kapteinens samtykke, så sykkel og rubbel og bit lempes over den grove rekka og blir trygt plassert på dekk.

La deg ikke lure av engleansiktet - bestman Hans Oskar Varden er en skikkelig sjøulk.

Dette må vel være en gaffelrigg?

Praktisk med damer med navneskilt.

Det viser seg at denne vakre skuta er en hardangerjakt, en båttype som for hundre år siden gikk opp og ned langs kysten, gjerne med salt fisk fra Nord-Norge. Èn mast og masse seilføring - hele 400 kvadratmeter når alt fylles av vinden.

Skoleklasse får smak på sjøliv og historie.

50000 arbeidstimer og fem millioner kroner over fem år har tilbakeført den historiske treskuta til utseendet hun hadde i sin glanstid.
    Mer enn 5000 skoleungdom har vært på leirskole ombord. Det hele startet faktisk som et prosjekt i en gammel møbelfabrikk. Formålet var å få vanskeligstilt ungdom på rett kjøl - og bedre kjøl enn Mathildes skal du sannelig lete lenge etter!

Solheims Møbelfabrikk har nå fått status som ett av tre nasjonale anlegg for fartøyvern, og heter Hardanger Fartøyvernsenter. Her er det meningen at vanskeligstilt ungdom skal få en konstruktiv arbeidsplass, noe som har vist seg vanskelig i praksis. Men de står på for å tilfredsstille kravene som følger et slikt tilbud.

En fin gjeng! Eks bestman Michael Finne Riley og frivillig Rozanne Marsh ytterst.

Kaptein Audun Apelseth

Mannskapet består av skipper, bestmann, matros og kokk/lettmatros, men i øyeblikket besetningen økt til fem. Passasjertallet kan på korte turer være opp til 50. Soveplass har de til 25, om de fleste sover i hengekøyer.

Det er i hovedsak skoleklasser, private selskap og kulturelle tokt som står på dagsorden, får jeg høre, arrangert for at sesongen skal bli så lang som mulig. På den måten kan man ha en lønnet besetning, som driver vedlikehold når Mathilde ligger i opplag i fartøyvernsenteret om vinteren.

Vaskemaskinen står i vaske-maskinrommet, demonstrert av lettmatros Ruben Mandelid.

Det var rom for en ubuden gjest.

    Knapt er omvisningen ferdig før det står lapskaus på bordet og jeg hogger innpå. Kapteinen er en jovial fyr og insisterer på at jeg skal tømme gryta.

Senere stevner vi under den imponerende Hardangerbrua som er i ferd med å møte seg selv på midten. Enorme brostykker heises opp fra en lastebåt som har puslespillet liggende på dekk.

Det er stjerneklart og litt kaldt, men godt å stå på dekk i natten. Ansiktene rundt meg er stolte, de har valgt rett. Jeg håper at sjelsilden deres aldri slokner.

"Seng eller hengekøye?"
Hengekøye, selvsagt.


God Reise!

Dramaene i Kåfjord

rallarfamilien

Da jeg tidligere i sommer syklet forbi kirkegården i Kåfjord stoppet jeg for å kikke på statuen reist for rallarfamilien. Jeg visste ikke da hvilke drama og historie denne avkroken har opplevd.

Gruvedriften

Kåfjord var for 150 år siden den største "byen" i Finnmark. Her var det rike kobberforekomster i fjellet, vannkraft til malmknusing og isfri havn hele året, så først britene og deretter svenskene drev gruvedrift her. Sistnevnte bygget et unikt vannkraftverk som gav elektrisk lys til verksbygningene allerede i 1903!
    For å sikre sunn arbeidskraft var det et godt helse- og velferdstilbud i det lille samfunnet og det ble bygget gode hus til både nordmenn og kvener. Verdens nordligste teatersal, bryggeri og bakeri hadde de her. Og arbeidere kom langveis fra, ikke minst fra Røros-traktene. Mange altaværinger har rallarblod i årene og oppi dalene her snakkes den dag i dag dialekter fra dalene sørpå.

klikk på bildene og se det tragisk absurde

Den sleipe handelsmann Carl Johan Ruth

Kåfjord kirkegård

Selve kirken er i engelsk stil, ettersom det var det britiske gruveselskapet som oppførte den. Noen graver går langt tilbake, blant dem en staselig grav på en prominent plass. Den tilhører Carl Johan Ruth. Klinger det en bjelle? Så du filmen Kautokeino-opprøret?
    Det ringte ingen bjeller hos meg før jeg nå er tilbake med bussjåfør Svein Erik Paulsen fra Alta. Han tar meg over på kirkens skyggeside, forbi gravene jeg så ved første besøk og ned i skråningen bakenfor. Der, like utenfor gjerdet, står to graver for seg selv. Det ser mildt sagt merkelig ut.

Aslak Hætta og Mons Somby 

Kautokeino-opprøret

Det var kompliserte tilstander på vidda midt på 1800-talet. Handelsmenn utnyttet samenes svakhet for alkohol, hvilket resulterte i økonomiske uføre og sosial elendighet. Læstadianerne, som stadig står sterkt i Alta, kom fra Sverige med avhold som fanesak.
    En gruppe reindriftsamer tok budskapet til sitt hjerte, spant videre på religionen og reiste en protestaksjon mot handelsmannen, som var nettopp Carl Johan Ruth. Det endte med at han ble drept og mange samer straffet for ugjerningen.
    To ble halshugd og hodene ble bragt til Universitetet i Christiania. Kroppene havnet utenfor kirkens gjerde, og ble gjenforent med kraniene så sent som i 1996. Da hadde det ene vært en tur i København, i bytte mot to inuitskaller.

Denne saken har vært viktig både for regjering og samer. Rektor Lucy Smith overleverte studieobjektene til Samisk Kulturminneråd og nå ligger de omsider der, Aslak Hætta og Mons Somby. På skyggesiden, nede i et buskas. Kristenfundamentalistiske samer, hundset med og undertrykt av norsk overmakt inntil de slo tilbake. Det måtte jo gå galt. Idag ville vi vel kalt dem religiøse terrorister.

ny E6 kommer forbi Tirpitz sitt oppankringssted

bauta over miniubåtmannskapene

Tirpitz

Det er mer drama i Kåfjord. Her hadde nazistene sin største marinebase under den 2. verdenskrig, med totalt 20 000 mann stasjonert i årene 1942-44.
    Tirpitz lå her, det største slagskip Wehrmacht disponerte. Det var beskyttet av fjell og omfattende befestninger, og utgjorde en stor og vedvarende trusel mot de allierte konvoiene som forsynte Østfronten. Churchill gav senkningen av Tirpitz første prioritet og djerve lokale spioner bidro med et detaljerte skisser og fotografier over området (kilde: Astrup Krigshistorie).
    Første forsøk ble gjort av seks spesialbygde miniubåter som måtte snike seg forbi to torpedonett for å komme tett på Tirpitz. 18 briter omkom, bare seks overlevde. En bauta er reist til deres minne utenfor kirken.
    De neste angrep ble gjort med fly, fra hangarskip med støtte fra Murmansk. Det tyske skipet ble stridsudyktig i lange perioder og ble senere stasjonert permanent i Tromsø, hvor det endelig ble senket av de spesielle "Tallboy" bombene britene hadde designet for å ta knekken på det doble skroget. 970 tyske menn omkom.

Tirpitz monument i Kåfjord

Tirpitz Museum i Kåfjord er dessverre stengt for høsten, men utenfor står nok en bauta, reist i ære for de 122 tyske soldater som gav sitt liv under det mest vellykkede flyangrepet i fjorden.

Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”.

Ingen av disse tingene skjedde for lenge siden. Ikke at vi gjorde overgrep mot samene. Ikke at vi gav unge liv for landet vårt. Ikke at vi fikk elektrisk strøm.

Jeg takker Kåfjord for påminnelsen.