En mørk og stormfull natt...

Overraskende dramatisk.

Fra Odda tråkket jeg på etter en sen lunsj. Litt ovenfor byen renner Sandvevatnet inn i elven som gav energi til industrieventyret som nå har fått seg en real trøkk.
    Det er allerede mørkt da sjøen butter i en smal og svingete hovedvei som stiger og stiger inntil den blir temmelig bratt og omsider når opp til riksvei 134. Jeg tar til høyre og så bærer det nedover igjen. Månen lyser over et merkelig landskap.

Vegen følger et juv med en elv og en voldsom fjellside på høyre side. Jeg har aldri hørt om dette stedet, men spektakulært er det, selv i minimalistisk belysning. Kanskje særlig da.
    Nederst ved fjorden får jeg vann av en gammel dame som tar sjansen på å åpne for en skjegget fremmedkar, og så finner jeg et fint jorde attmed kirken. Et skilt forteller at plassen heter Fjæra, aller innerst i Åkrafjorden - i fjæra.

"liten" porsjon komler

Dette er sørvestlandet. I går var det noe annet. Å oppleve dialektskifter og tradisjonsforskjeller på en sykkeltur virker sterkere enn med motorisert transportmiddel. Folks spisevaner er annerledes, deres åpenhet og deres tro.
    Nærmere Stavanger vil jeg se stadig flere opplyste kors på vegger av bedehus og prangende Gudshus med plass til store menigheter. Det er bibelbeltet jeg nærmer meg nå.
    Dagen byr på motvind og regn, så jeg tar inn på Åkratunet, et større turistsenter. Det ser ut til å være eneste serveringssted i denne fjordarmen. Innehaveren er en blomstrende kar, og gjestene likeså. Jeg får selskap av en lokal fyr som har ekstremt mye å fortelle mens jeg kjemper en kamp mot to komler med fullt tilbehør. At dette skulle være en liten porsjon er komplett uforståelig.

Åkratunet og Åkrafjorden mot vest-nord-øst.

tunnel-bru-tunnel

I løpet av tiden det tar å svelge unna stopper regnet, og videre følger jeg gamleveien. Nå fratas de motoriserte den vakre utsikten av en lang tunnel. Gamleveiens rustikke tunneler vitner om hardt og risikabelt arbeid. To av dem befinner seg i hver ende av Trolljuv bru, en sekstiseks meter lang myk hengebro. Den hang ferdig under krigen og er nå fredet. Broer er vakre.

Trolljuv Bru: 66 meters spenn, ferdig i 1942

På vei til Aksdal

Shell feirer 100 år, og spanderer marsipankake på meg når jeg stopper for å tisse. På Åkratunet fikk jeg sjokoladekake av innehaveren og neste Shellstasjon har også en masse kake som jeg på det sterkeste oppfordres til å forsyne meg grovt av, så når jeg ser Shellstasjon nummer tre er jeg småkvalm og har ingen problemer med å sykle rett forbi. Jeg vil til Aksdal, for der har jeg bekjente.

Dagene er strengt tatt for korte til sykling nå. Det blir mørkt igjen. Værmeldingen spår verre vær i morgen enn i kveld, så jeg tråkker på i håp om å komme fram til kjentfolk. Stikk i strid med værappen min begynner det å dale store flak fra himmelen. Det ser ut som fallskjermsoldater som ofrer seg på asfalten, hvor de vrir seg i smerte og forsvinner.
    En time senere skjønner jeg at det bare var fortroppene som falt i døden, for nå setter skyene inn et langt mer omfattende angrep. I løpet av få minutter er alt hvitt av store hagl, og det bare øker på. Hodelykta når bare kort framfor meg og alt består av absurde stiplede linjer. Hvert hagl etterlater seg nemlig en serie prikker, pga øyets begrensede registreringsevne. Det er til å bli tussete av.

Flere ganger kommer jeg utenfor den hvite stripa, som jeg forsøker å skimte ved siden av forhjulet. Noen biler og en trailer har tilsynelatende stoppet opp i veikanten. Jeg skal si at landsdelen ønsker meg velkommen!
    GPS'en forteller meg at jeg nå er i utkanten av Aksdal - som i seg selv må kunne kalles en ukant - men det er over midnatt og alt for sent å kontakte ekteparet jeg kjenner her.
    Det må bli telt, tenker jeg, idet jeg søker ly i et busskur for å kunne gni på telefonens kartapplikasjon. Ti på halv ett. En bil kommer til syne og svinger inn på en oppkjørsel like foran meg. Jeg kan like godt følge etter, og finner at sporene oppslukes av en dobbelt garasje. En ung dame kommer ut og blir overraskende nok ikke bragt ut av fatning av at en skjeggete og nedsnødd mannsperson befinner seg i oppkjørselen hennes.
    "Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør hun.
    "Javisst," sier jeg, og det er nok ganske åpenbart. "Kjenner du innehaverne av Aksdal Bok og Papir? Judith og Dan?"
    "Ja, moren min jobber på det senteret, men jeg vet ikke hvor de bor."
    "Det gjør ikke jeg heller, dermed må jeg spørre deg om jeg kan få disponere gressplenen din til i morgen tidlig? Jeg har telt."
    "Vær så god."

frokost med Birgitta

Gressmatta er skjult under et flere centimeter tykt lag iskuler, men jeg kommer til å sove greit her. Kvinnen går inn og jeg kommer halvveis i oppsett av telt før hun igjen viser seg og kommanderer meg innendørs. Hun trengte bare fem minutters betenkningstid, men de har da gjesterom, sier hun, så hun kan ikke la meg sove ute.

Den beste frokosten siden ... Brasseri Valore.

    Vel innenfor ser jeg at hun er gravid og har vært det lenge. Hun heter Birgitta Andersson, er supertrivelig og har en kjæreste som er offshore i øyeblikket, derfor er hun alene her. At hun var ute så sent skyldes at hun er chef på et meget fint spiseri og tilfeldigvis jobbet en halv time senere enn vanlig.
    Hadde jeg ikke stoppet i akkurat det busskuret og hadde Birgitta ikke jobbet senere ... så hadde jeg våknet om noen timer i et nediset og vått telt. Nå sover jeg isteden i svært komfortable omgivelser i et virkelig storslått hus hos en tvers gjennom sympatisk vordende mor som har forespeilet meg en god frokost.

Hadde neppe skjedd for en billist. Stavanger neste.

Takk til Birgitta for dette bildet, tatt før avskjed.

God Reise

Isklar fra Folgefonna

De karakteristiske flaskene pantes og resirkuleres.

Kontrasten fra de begredelige bunnsedimentene på tre hundre meters dyp i Sørfjorden, til isen i Folgefonna (UT.no) to tusen meter høyere er total. Dette er en av Norges største isbreer, som tilbyr skikjøring hele sommeren og som sender en takknemlig strime av smeltevann ned i retning Sørfjorden.
    Noe av dette nydelige vannet fanges opp i rør som går ned under fjorden og opp i lokalene til Isklar (hjemmeside), Norges mest moderne flasketapperi. Jeg tenkte at det var kult å fylle sykkelflaskene med littt "ferkspresset isbre", så jeg banket på døra.

Gamleveien er sykkelsti - høydramatisk!

Reddet av gründer

Det tar tid. Alt ser dødt ut. Jeg har hørt at de har vært gjennom en konkurs, men her og nå ser det ut som om de har gått rett inn i den neste. Det står et nummer ved siden av døra, og jeg ringer til en dame som visst befinner seg et helt annet sted. Hun skal ordne slik at noen lukker opp for meg.
   Minuttene går før det rasler i en stor port, ikke i døre der jeg står. Et ansikt kommer fram og inviterer meg innenfor. Han lukter stramt av tobakk. Ikke rart det tok tid for ham å finne til porten, hvis han hadde røykepause i den andre enden, for dette er stort. Vi går opp i administrasjonsavdelingen.

Isklars flaskevann stod først i butikkhyllene i 2008, men tapte hundrevis av millioner kroner og gikk nedenom og hjem i løpet av tre års tid. En av investorene het prins Sayyid Khalid bin Hamad bin Hamood Al Bu Said fra Oman, hvilket i seg selv er imponerende, men det holdt altså ikke.
   En annen kar med et underlig navn, nemlig United Bakeries-gründer Remi Goulignac overtok hele suppedasen for en relativt billig penge og startet opp igjen i februar i år. Denne karen har tilsynelatende ikke magamål i forretninger, og handler ofte stikk motsatt av hva andre ville gjort. Går noe dårlig, så satser han mer. Jaggu ser det ut til å virke, ikke minst kombinert med massiv sponsing av ski- og sykkelidrett.

Det er ikke alltid sunt med vann... slik ser det ut lenger inn i fjorden!

Enslig og romslig

Min nye bekjent lyder et atskillig norskere navn, det samme som bygda, og de fleste i den. Opedal. Men her ser det jaggu tomt ut. Kontor etter kontor er tomme skall.
    "All administrasjon er i Oslo nå," får jeg høre. "Vi var 14-16 personer før, men nå er vi bare to."
    "Hæ?" Jeg tror jeg hører feil. "To? I dette svære anlegget? Er ikke det utrolig trist da, etter å ha hatt så mange kollegaer før?"
    Den godslige Opedalen ser blidt på meg, og forsikrer med en svært troverdig stemme: "Det er langt bedre å være to på en jobb som går bra, enn 16 på en jobb som går dårlig."
    Det virker som om han tror på Remi, som nylig dro i land en deal med selveste Tine (artikkel i Nationen), som nå skal markesføre og distribuere vannet.

Jeg får på meg frakk og skyggelue før vi går ned flere trapper, åpner flere dører og vasser gjennom et desinfiseringsbad.
    "Wow! Jeg føler meg som i Pink Floyds The Wall," bryter jeg ut. Det er bare han og meg, i et enormt lokale, det meste er tomt. Stemmene gir et fjern ekko. "What a great room ... IS ANYBODY OUT THERE?" Jeg klarer bare ikke la være å rope. Han tar det pent. Smiler litt stolt. For dette er kult.

Isklars tapper vann fra Folgefonna høyt på motsatt bredd. Vannet går i rør under fjorden.

miljøhensyn

Opplevelsen kommer overraskende på meg, så jeg har ikke med meg kameraet. Utrolig klønete. Jeg får se tapperiet, hvor tjukke plastreagensrør blir varmeblåst opp til flaskefasong øyeblikket før de fylles med ubehandlet, ferskpresset isbre. Men nå er alt stille. Dagens tusenvis av flasker er allerede pakket og klare, forteller han.
    "Når det går for fullt, kan vi to levere 36 000 flasker på en dag."
    Det er imponerende. Og miljøvennlig, tross alt. Disse flaskene skal nemlig ikke pantes, men resirkuleres, hvilket sparer miljøet for transport og rens. Det blir selvsagt også mindre transport av at flaskene blåses opp her i tapperiet.
    Noe annet Isklar påberoper seg, er at de er Norges eneste CO2-nøytrale vann, ettersom strømmen kommer fra et vannkraftverk inni fjorden her. Det tar jeg med en klype salt, med mindre de har bygget det kraftverket sjæl. Ingen kan skryte av å bruke ren vannkraft i Norge, så lenge vi er tilknyttet Europas frie elektrisitetsmarked. Men de skal ha for forsøket.

    "For eksport laster vi rett på båt som kommer fra Odda og legger til ved vår kai på vei til England," forteller Opedal, og viser meg gjennom en stor lagerhall hvor dagens produksjon står på paller. Herfra åpner veggen seg ut mot fjorden.
    Så tar han meg opp i tidenes festlokale i øverste etasje, det er omtrent en håndballbane stort. Helt tomt. Jeg vil gjerne ut på taket, så vi må opp her, og han stikker husnøkkelen sin inn i sylinderen på en takterrassedør som etter litt motstand glir opp.

Snakk om service! Isklar fra flasker til flaske ...

Dette er moro. Og han liker å vise fram. Jeg får lyst til å filme hele greia, med to enslige lokale helter, isbre, masse artige samlebånd og prosesser og til slutt den fine krystallformede flaska. Det er klart at du kan drikke vann fra springen, men dette smaker bedre. Det er verdens beste vann. Sier han.
    "Hvilken temperatur foretrekker du, når du drikker vannet?" spør jeg.
    "Ikke for kaldt, da kjenner du ikke den fine smaken."

    Den fine smaken av 6000 år gammelt vann. Nå på sykkelflaskene mine. Nypresset.


God Reise

Sørfjorden og miljø

Gravlunden i Lofthus, sett fra Hardanger Folkehøgskole

Tilbakeblikket på min storslåtte ankomst sørvestlandet må fullføres. Etter den staselige ferden med Mathilde tråkket jeg innover i den idylliske Sørfjorden. Skjønt idyllisk og idyllisk. Riktignok henger stor rød frukt tungt på trærne i bratte eplehager - og noen av de store varmekjære løvtrærne har fremdeles en brennende parykk av høst - men under vannflaten hersker ikke samme harmoni.

et forsvarsløst offer for eplesang

det perfekte hardangereplet

en menneskelig tragedie

Sørfjorden var og er en miljøkatastrofe. Fra min tid i Natur og Ungdom husker jeg den som "verdens mest forurensede fjord", og selv om mye er gjort siden åttitallet blir det fremdeles advart mot å spise bunnfisk i indre halvdel av Hardangerfjorden, samt skjell og hummer i denne "naturperlen" jeg sykler forbi.
   Odda er jo en industriby. Svære stygge skitne rustne monstre står som en science fiction utgave av en feilslått fremtid. Odda smelteverk (nå konkurs), sinkverket Boliden Odda (tidl. Norzink) og jernverket Tinfos Titan and Iron (tidl. DNN aluminium) har tilført PCB, kvikksølv, klorforbindelser, bly, sink og kadmium i store mengder. Disse havner innenfor terskelen i fjorden, og frigis over tid til vannmassene, hvor næringskjeden forgiftes.
    Fjorden er langsomt på bedringens vei (dykkerfilm), men tilstanden er rett og slett en skam for Norge, selv etter mange år med utslippskutt og forskjellige tiltak for å bedre situasjonen. Aluminiumsfluoridfabrikken Boliden har i følge naturvernforbundet fremdeles Norges største punktutslipp.

-klikk meg større!

absurde tall

Det er egentlig ganske utrolig hva vi har utsatt naturen for. Og det er tankevekkende hvor lang tid fjorden krever for å komme seg etter en slik sjokkbehandling - sjekk disse tallene:

1985: Høyeste målte industriutslipp; 1 tonn kvikksølv, 1835 tonn sink, 773 tonn bly og nesten 24 tonn kadmium.

2010: Utslipp fra industrien redusert til 2 kilo kvikksølv, 6,6 tonn sink, 747 kilo bly og 37 kilo kadmium.

Som en kontrast til denne elendigheten, finnes også noe av det reneste og mest delikate vannet vi har nedi denne fjorden - men det går i rør! Mer om det i neste blogginnlegg...


God Reise

Hardangerjakta Mathilde

Hardangerjakta S/J Mathilde

Jeg har forlengst ankommet Stavanger og her har det gått slag i slag, så jeg har ikke fortalt om mitt møte med Mathilde. Det skal jeg nå rette opp, for hun er en av de sprekeste damene jeg har vært borti på lenge - i det minste hvis du tar alderen i betraktning. Ingenting er som en erfaren kvinne.

Det var en ettermiddag i Eidfjord vi møttes. Jeg hadde trillet ned mange høydemeter fra Hardangervidda og kjente varmen spre seg fra koppen til kroppen inne på en kiosk med kaffeautomat. En kvinne viste seg veldig pratsom og anbefalte å ta en tur nedom havna. Det var gråvær og jeg nølte, men hun nærmest insisterte, og vil attpåtil følge meg ned. Der lå S/J Mathilde til kai, en fordums frakteskute i solide dimensjoner.

Bike O'hoi!

Væranda er med...

Hun skal ut fjorden og til venstre, til Kinsarvik. Det er dit jeg skal. Jeg har behov for å sette meg ned å skrive et par timer og kan like godt spørre om å få mønstre. Mannskapet er svært hyggelig. Hans Oskar Varden inviterer meg ombord med kapteinens samtykke, så sykkel og rubbel og bit lempes over den grove rekka og blir trygt plassert på dekk.

La deg ikke lure av engleansiktet - bestman Hans Oskar Varden er en skikkelig sjøulk.

Dette må vel være en gaffelrigg?

Praktisk med damer med navneskilt.

Det viser seg at denne vakre skuta er en hardangerjakt, en båttype som for hundre år siden gikk opp og ned langs kysten, gjerne med salt fisk fra Nord-Norge. Èn mast og masse seilføring - hele 400 kvadratmeter når alt fylles av vinden.

Skoleklasse får smak på sjøliv og historie.

50000 arbeidstimer og fem millioner kroner over fem år har tilbakeført den historiske treskuta til utseendet hun hadde i sin glanstid.
    Mer enn 5000 skoleungdom har vært på leirskole ombord. Det hele startet faktisk som et prosjekt i en gammel møbelfabrikk. Formålet var å få vanskeligstilt ungdom på rett kjøl - og bedre kjøl enn Mathildes skal du sannelig lete lenge etter!

Solheims Møbelfabrikk har nå fått status som ett av tre nasjonale anlegg for fartøyvern, og heter Hardanger Fartøyvernsenter. Her er det meningen at vanskeligstilt ungdom skal få en konstruktiv arbeidsplass, noe som har vist seg vanskelig i praksis. Men de står på for å tilfredsstille kravene som følger et slikt tilbud.

En fin gjeng! Eks bestman Michael Finne Riley og frivillig Rozanne Marsh ytterst.

Kaptein Audun Apelseth

Mannskapet består av skipper, bestmann, matros og kokk/lettmatros, men i øyeblikket besetningen økt til fem. Passasjertallet kan på korte turer være opp til 50. Soveplass har de til 25, om de fleste sover i hengekøyer.

Det er i hovedsak skoleklasser, private selskap og kulturelle tokt som står på dagsorden, får jeg høre, arrangert for at sesongen skal bli så lang som mulig. På den måten kan man ha en lønnet besetning, som driver vedlikehold når Mathilde ligger i opplag i fartøyvernsenteret om vinteren.

Vaskemaskinen står i vaske-maskinrommet, demonstrert av lettmatros Ruben Mandelid.

Det var rom for en ubuden gjest.

    Knapt er omvisningen ferdig før det står lapskaus på bordet og jeg hogger innpå. Kapteinen er en jovial fyr og insisterer på at jeg skal tømme gryta.

Senere stevner vi under den imponerende Hardangerbrua som er i ferd med å møte seg selv på midten. Enorme brostykker heises opp fra en lastebåt som har puslespillet liggende på dekk.

Det er stjerneklart og litt kaldt, men godt å stå på dekk i natten. Ansiktene rundt meg er stolte, de har valgt rett. Jeg håper at sjelsilden deres aldri slokner.

"Seng eller hengekøye?"
Hengekøye, selvsagt.


God Reise!