27 November, 2012

En mørk og stormfull natt...

Overraskende dramatisk.
Fra Odda tråkket jeg på etter en sen lunsj. Litt ovenfor byen renner Sandvevatnet inn i elven som gav energi til industrieventyret som nå har fått seg en real trøkk.
    Det er allerede mørkt da sjøen butter i en smal og svingete hovedvei som stiger og stiger inntil den blir temmelig bratt og omsider når opp til riksvei 134. Jeg tar til høyre og så bærer det nedover igjen. Månen lyser over et merkelig landskap.

Vegen følger et juv med en elv og en voldsom fjellside på høyre side. Jeg har aldri hørt om dette stedet, men spektakulært er det, selv i minimalistisk belysning. Kanskje særlig da.
    Nederst ved fjorden får jeg vann av en gammel dame som tar sjansen på å åpne for en skjegget fremmedkar, og så finner jeg et fint jorde attmed kirken. Et skilt forteller at plassen heter Fjæra, aller innerst i Åkrafjorden - i fjæra.

"liten" porsjon komler
Dette er sørvestlandet. I går var det noe annet. Å oppleve dialektskifter og tradisjonsforskjeller på en sykkeltur virker sterkere enn med motorisert transportmiddel. Folks spisevaner er annerledes, deres åpenhet og deres tro.
    Nærmere Stavanger vil jeg se stadig flere opplyste kors på vegger av bedehus og prangende Gudshus med plass til store menigheter. Det er bibelbeltet jeg nærmer meg nå.
    Dagen byr på motvind og regn, så jeg tar inn på Åkratunet, et større turistsenter. Det ser ut til å være eneste serveringssted i denne fjordarmen. Innehaveren er en blomstrende kar, og gjestene likeså. Jeg får selskap av en lokal fyr som har ekstremt mye å fortelle mens jeg kjemper en kamp mot to komler med fullt tilbehør. At dette skulle være en liten porsjon er komplett uforståelig.

Åkratunet og Åkrafjorden mot vest-nord-øst.
tunnel-bru-tunnel
I løpet av tiden det tar å svelge unna stopper regnet, og videre følger jeg gamleveien. Nå fratas de motoriserte den vakre utsikten av en lang tunnel. Gamleveiens rustikke tunneler vitner om hardt og risikabelt arbeid. To av dem befinner seg i hver ende av Trolljuv bru, en sekstiseks meter lang myk hengebro. Den hang ferdig under krigen og er nå fredet. Broer er vakre.
Trolljuv Bru: 66 meters spenn, ferdig i 1942

På vei til Aksdal

Shell feirer 100 år, og spanderer marsipankake på meg når jeg stopper for å tisse. På Åkratunet fikk jeg sjokoladekake av innehaveren og neste Shellstasjon har også en masse kake som jeg på det sterkeste oppfordres til å forsyne meg grovt av, så når jeg ser Shellstasjon nummer tre er jeg småkvalm og har ingen problemer med å sykle rett forbi. Jeg vil til Aksdal, for der har jeg bekjente.

Dagene er strengt tatt for korte til sykling nå. Det blir mørkt igjen. Værmeldingen spår verre vær i morgen enn i kveld, så jeg tråkker på i håp om å komme fram til kjentfolk. Stikk i strid med værappen min begynner det å dale store flak fra himmelen. Det ser ut som fallskjermsoldater som ofrer seg på asfalten, hvor de vrir seg i smerte og forsvinner.
    En time senere skjønner jeg at det bare var fortroppene som falt i døden, for nå setter skyene inn et langt mer omfattende angrep. I løpet av få minutter er alt hvitt av store hagl, og det bare øker på. Hodelykta når bare kort framfor meg og alt består av absurde stiplede linjer. Hvert hagl etterlater seg nemlig en serie prikker, pga øyets begrensede registreringsevne. Det er til å bli tussete av.

Flere ganger kommer jeg utenfor den hvite stripa, som jeg forsøker å skimte ved siden av forhjulet. Noen biler og en trailer har tilsynelatende stoppet opp i veikanten. Jeg skal si at landsdelen ønsker meg velkommen!
    GPS'en forteller meg at jeg nå er i utkanten av Aksdal - som i seg selv må kunne kalles en ukant - men det er over midnatt og alt for sent å kontakte ekteparet jeg kjenner her.
    Det må bli telt, tenker jeg, idet jeg søker ly i et busskur for å kunne gni på telefonens kartapplikasjon. Ti på halv ett. En bil kommer til syne og svinger inn på en oppkjørsel like foran meg. Jeg kan like godt følge etter, og finner at sporene oppslukes av en dobbelt garasje. En ung dame kommer ut og blir overraskende nok ikke bragt ut av fatning av at en skjeggete og nedsnødd mannsperson befinner seg i oppkjørselen hennes.
    "Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør hun.
    "Javisst," sier jeg, og det er nok ganske åpenbart. "Kjenner du innehaverne av Aksdal Bok og Papir? Judith og Dan?"
    "Ja, moren min jobber på det senteret, men jeg vet ikke hvor de bor."
    "Det gjør ikke jeg heller, dermed må jeg spørre deg om jeg kan få disponere gressplenen din til i morgen tidlig? Jeg har telt."
    "Vær så god."

frokost med Birgitta

Gressmatta er skjult under et flere centimeter tykt lag iskuler, men jeg kommer til å sove greit her. Kvinnen går inn og jeg kommer halvveis i oppsett av telt før hun igjen viser seg og kommanderer meg innendørs. Hun trengte bare fem minutters betenkningstid, men de har da gjesterom, sier hun, så hun kan ikke la meg sove ute.

Den beste frokosten siden ... Brasseri Valore.
    Vel innenfor ser jeg at hun er gravid og har vært det lenge. Hun heter Birgitta Andersson, er supertrivelig og har en kjæreste som er offshore i øyeblikket, derfor er hun alene her. At hun var ute så sent skyldes at hun er chef på et meget fint spiseri og tilfeldigvis jobbet en halv time senere enn vanlig.
    Hadde jeg ikke stoppet i akkurat det busskuret og hadde Birgitta ikke jobbet senere ... så hadde jeg våknet om noen timer i et nediset og vått telt. Nå sover jeg isteden i svært komfortable omgivelser i et virkelig storslått hus hos en tvers gjennom sympatisk vordende mor som har forespeilet meg en god frokost.

Hadde neppe skjedd for en billist. Stavanger neste.

Takk til Birgitta for dette bildet, tatt før avskjed.

God Reise