11 November, 2012

Gråkallbanen

Graakailbanen! Neida, det staves Gråkallbanen. Tidligere Graakallbanen. Men det uttales Gråkailbanen. Vi er jo tross alt i Trondheim. Nei ... Trondhjem!

Geir Haltstrand

Ildsjelenes sporvei

Trondheim har hatt trikk siden starten av forrige århundre. Den gang var den verdens nordligste, en status som er nå gjenvunnet.
    Banen var privat, og ble bygget med ambisjoner om å nå Gråkallen, fjellet vest for byen. Så lang kom den aldri, men private initiativ snudde hver stein og sjefen sjøl satt til tider uten midler til å lønne seg selv når de ansatte hadde fått sitt. Slik blir det karakter og tradisjon av.

Eirik Rambech-Knoff, sjef
Etterhvert tok kommunen over driften av Gråkallbanen, noe som førte til politisk spetakkel og plutselig nedleggelse i 1988 etter først å ha investert store summer i topp moderne vognsett.
    Det viste seg snart umulig å selge materiellet, ettersom banen har smalt spor og brede vogner, en kombinasjon som ikke fungerer andre steder enn i Trondheim. Trønderne ville nemlig ha like breie vogner som de hadde sett i Amerika (!), så sporene ble i sin tid gravd opp og flyttet lengre fra hverandre, slik at vogner som målte hele 2.60 meter i bredden skulle kunne passere hverandre.

Ett av vognsettene er dekorert i Boreals egen drakt 
Så der satt man med trikkene i stallen, da folk rett og slett krevde å få fart på driften igjen. En fantastisk dugnadsånd og et latterlig høyt antall eiere klarte å holde regnskapet i balanse, men trengte sårt kapital til nyanskaffelser og utbedringer. Dermed kom Connex, Veolia og nå Boreal inn i bildet - men Gråkallbanen heter selvsagt fremdeles Gråkallbanen.

Gammelt materiell bedre enn nytt?

I dag er det snaut 50 ansatte tilknyttet vognhallen. De går godt i lag, enten de har sin primære plass på verkstedet, i førersetet eller i administrasjonen. Jeg skriver primære plass, ettersom trafikkledere rett som det er trår til og kjører ruta for å få skiftene til å gå opp. Det finnes også en mekaniker som startet som vognfører, før han skjønte hvor hovedinteressen hans ligger.

nydreide ...
... Per Gundersen
... boogiesett, signert ...
Jeg tar turen inn på verkstedet. Store boogie hjulsett står på rekke og rad på gulvet, noen er skinnende blanke, andre nylig sortmalt. Ved en kjempestor dreiebenk finjusterer Per Gundersen den digre maskinen som høvler ned de tilårskomne hjulsettene. Metallsponene vrir seg ut i lange spiraler av glovarmt stål. Det er både tøft og vakkert, og teknikken tar tid å lære.
    Hjulene kan dreies opp to ganger, får jeg høre, og dette gjøres med god gammel redskap. Det er mye gammel teknologi som får trikkene til å rulle. Faktisk er de «nye» trikkene nå 25 år gamle, og det er akutt vanskelig å få fatt på reservedeler, dermed spesiallages en hel del her på verkstedet.
slipevogna - et relikvie
    Problemer som oppstår finner sin løsning etterhvert. Skinnegang, sviller og penser har vanligvis blitt kjøpt brukt for å holde utgiftene nede. En eldgammel slipevogn ser ut som et relikvie fra den tiden den første trikk kom til byen, men er stadig i bruk. Den står innerst i hallen og har til oppgave å slipe ned sveisepunkter og ujevnheter på skinnene.
    De staselige gamle veteranvognsettene er det også liv i, de benyttes til utleie og arrangementer og er som oftest på tur en gang i uka.



Trikkeførere finnes i alle kjønn, aldre og samfunnslag ...
sandstrøing mot høstløvet

en spenstig arbeidspass

Det skal ikke mer enn et åtti timers internt kurs til for å kjøre sporvogn. Derfor er det er det ikke så vanskelig å finne førere, og det er et godt sprik i aldersgruppene. Noen kjører trikk ved siden av studiene mens andre fortsetter etter å ha gått av med pensjon.
    De fleste førerne ser ser temmelig sporty ut, og jeg skjønner hvorfor etter å ha vært med noen turer. En trikk krever nemlig en rekke manuelle operasjoner for å fungere. Du må hoppe ut og vippe over sporpensen med et spett, sjekke understellet og vaske reint før dagens turer og eventuelt skifte bremseklosser eller foreta annet førstelinjes vedlikehold. Kanskje må du også ut å strø sand på skinnegangen hvis høstløvet gjør overflaten for sleip.
    En trikkefører rører altså på seg, og det ble tydelig da T-skjorter skulle deles ut etter foredraget jeg har gitt her i avdelingen. Aldri har det gått så lite i XL og XXL som i Gråkallbanen!




Museet

Sporveismuseet er også et resultat av iherdig ideologisk innsats. Flotte gamle vogner er «reddet» fra å sendes til Oslo og trikkens historie er godt forklart. Det er ikke å nekte for at jeg føler at hele denne arbeidsplassen er omspunnet av en viss positiv galskap. Jeg foretar en stikkprøve og får høre at trafikkleder Ingrid Hesjedal møtte sin mann på denne arbeidsplassen, slik også hennes mor, far og besteforeldre møttes på grunn av Gråkallbanen. Også andre slektninger har jobbet ved sporene. Hun har altså blitt oppflasket til dette, og stortrives.
Trafikkleder Ingrid Hesjedal er lykkelig på jobb!
    Andre er smittet av det gode miljøet, av den grønne profilen, av lyden og bevegelsen til vognene, utsikten over byen langs de 8,8 kilometerne og en klokkertro på at verdens nordligste trikk går en lys fremtid i møte. Heldigvis er det mye som tyder på at de får rett. Det er gode muligheter for å utvide traseen og friske penger skal ta igjen etterslepet på vedlikehold, slik at denne trygge, miljøvennlige transportformen kan fortsette å bidra til Trondheims sjel.



Konklusjon: Det er noe magisk ved trikk. Enten jobber du i Gråkallbanen fordi du allerede er sporvognsnerd - eller så blir du nerd fordi du jobber i Gråkallbanen!


God reise!