20 November, 2012

Hardangerjakta Mathilde

Hardangerjakta S/J Mathilde
Jeg har forlengst ankommet Stavanger og her har det gått slag i slag, så jeg har ikke fortalt om mitt møte med Mathilde. Det skal jeg nå rette opp, for hun er en av de sprekeste damene jeg har vært borti på lenge - i det minste hvis du tar alderen i betraktning. Ingenting er som en erfaren kvinne.

Det var en ettermiddag i Eidfjord vi møttes. Jeg hadde trillet ned mange høydemeter fra Hardangervidda og kjente varmen spre seg fra koppen til kroppen inne på en kiosk med kaffeautomat. En kvinne viste seg veldig pratsom og anbefalte å ta en tur nedom havna. Det var gråvær og jeg nølte, men hun nærmest insisterte, og vil attpåtil følge meg ned. Der lå S/J Mathilde til kai, en fordums frakteskute i solide dimensjoner.

Bike O'hoi!
Væranda er med...
Hun skal ut fjorden og til venstre, til Kinsarvik. Det er dit jeg skal. Jeg har behov for å sette meg ned å skrive et par timer og kan like godt spørre om å få mønstre. Mannskapet er svært hyggelig. Hans Oskar Varden inviterer meg ombord med kapteinens samtykke, så sykkel og rubbel og bit lempes over den grove rekka og blir trygt plassert på dekk.

La deg ikke lure av engleansiktet - bestman Hans Oskar Varden er en skikkelig sjøulk.
Dette må vel være en gaffelrigg?
Praktisk med damer med navneskilt.

Det viser seg at denne vakre skuta er en hardangerjakt, en båttype som for hundre år siden gikk opp og ned langs kysten, gjerne med salt fisk fra Nord-Norge. Èn mast og masse seilføring - hele 400 kvadratmeter når alt fylles av vinden.

Skoleklasse får smak på sjøliv og historie.
50000 arbeidstimer og fem millioner kroner over fem år har tilbakeført den historiske treskuta til utseendet hun hadde i sin glanstid.
    Mer enn 5000 skoleungdom har vært på leirskole ombord. Det hele startet faktisk som et prosjekt i en gammel møbelfabrikk. Formålet var å få vanskeligstilt ungdom på rett kjøl - og bedre kjøl enn Mathildes skal du sannelig lete lenge etter!

Solheims Møbelfabrikk har nå fått status som ett av tre nasjonale anlegg for fartøyvern, og heter Hardanger Fartøyvernsenter. Her er det meningen at vanskeligstilt ungdom skal få en konstruktiv arbeidsplass, noe som har vist seg vanskelig i praksis. Men de står på for å tilfredsstille kravene som følger et slikt tilbud.

En fin gjeng! Eks bestman Michael Finne Riley og frivillig Rozanne Marsh ytterst.
Kaptein Audun Apelseth
Mannskapet består av skipper, bestmann, matros og kokk/lettmatros, men i øyeblikket besetningen økt til fem. Passasjertallet kan på korte turer være opp til 50. Soveplass har de til 25, om de fleste sover i hengekøyer.

Det er i hovedsak skoleklasser, private selskap og kulturelle tokt som står på dagsorden, får jeg høre, arrangert for at sesongen skal bli så lang som mulig. På den måten kan man ha en lønnet besetning, som driver vedlikehold når Mathilde ligger i opplag i fartøyvernsenteret om vinteren.

Vaskemaskinen står i vaske-maskinrommet, demonstrert av lettmatros Ruben Mandelid.


Det var rom for en ubuden gjest.
    Knapt er omvisningen ferdig før det står lapskaus på bordet og jeg hogger innpå. Kapteinen er en jovial fyr og insisterer på at jeg skal tømme gryta.

Senere stevner vi under den imponerende Hardangerbrua som er i ferd med å møte seg selv på midten. Enorme brostykker heises opp fra en lastebåt som har puslespillet liggende på dekk.

Det er stjerneklart og litt kaldt, men godt å stå på dekk i natten. Ansiktene rundt meg er stolte, de har valgt rett. Jeg håper at sjelsilden deres aldri slokner.

"Seng eller hengekøye?"
Hengekøye, selvsagt.


God Reise!