25 November, 2012

Magnhild Meltveit Kleppa

Magnhild Meltveit Kleppa, eks samferdselsminister
Denne saken skulle egentlig handle om Ryfast, som er den siste skrik i tunnelutbyggingen på sørvestlandet. Solbakktunnelen, Hundvågtunnelen og Eiganestunnelen skal bli samlet over 23 kilometer langt, med to løp og to felt hver vei. Det er nesten fem mil tunnel, alt i alt! Solbakktunnelen blir faktisk verdens lengste undersjøiske vegtunnel, med 14 kilometer.
    Selve gravingen tar til neste vår, men en gang skal et slik prosjekt starte, og da skal det stikkes en nyinnkjøpt spade i jorden. Det vil fra dette spede spadestikket gå 6-7 år før autoriteter møter opp i finstasen igjen - når den tid kommer med saks.

Øyvind Nag

En busslast av øvrighet


Tilfeldigvis er jeg på Boreal Transports avdeling på Tau denne uken. Jeg har følt den herlige gjestfriheten til Øyvind Nag, som er sjef her. Han er blant de som ser med optimisme og spenning på hvordan virkeligheten blir når ferga ut til Stavanger blir avlegs. Det åpner seg jo helt nye muligheter for kollektivtransport og ruter for bussene hans, så han gleder seg og er positiv til dette. Fyren er skapt positiv, så det kommer ikke som en overraskelse på meg.
    Fylkets autoriteter skal busses ut til Solbakk, hvor veivesenet har klarert området hvor hullet skal graves. Trær er måkt til side og en gravemaskin har boltret seg oppi lia. Slikt blir det en del gjørme av.
    Øyvind er nysgjerrig, og tar sjåførjobben selv. Da får jeg også filme ham i førersetet, hvilket passer meg godt. Ved hotellet i Tau venter en oppstemt forsamling, og Manghild Meltveit Kleppa er ballets dronning. Hun anføres av fylkesordførere og prosjektledere og alle er glade og stolte.

Pussig nok er det ikke pressefolk til stede, men Kleppa tar plass på setet bak meg. Hun har fått på seg en av veivesenets store jakker og sliter fælt med sikkerhetsselen idet en annen med refleksvest ber henne reise seg igjen. Han har en annen jakke han vil hun skal bruke. Den ser ut til å være fôret, og er trangere. Hun har et skjerf i halsen som egner seg dårlig i kombinasjon med HMS-utstyret til vegvesenet.
   Kleppa var samferdselsminister da dette prosjektet ble banket gjennom, og bærer æren for vedtaket. Hun er derfor på hjemmebane her, elsket og hedret. Nå er hun på vei over i en fylkesmannsrolle, om jeg forstår det rett.
    I øyeblikket er det igjen setebeltet som opptar henne mest. Det vil simpelt hen ikke trekkes langt nok ut til å gå i bane omkring både skjerf og vattert sikkerhetsutstyr. Hun prøver å smile samtidig, kanskje fordi mitt videokamera er 50 cm unna. En av vegvesenets utsendte kommer heldigvis til unnsetning, og spennen klikker inn i låsen.

Hold deg fast ...

Festtaler på gjørmegrunn


Ute ved Solbakk har selveste 17. mai brutt ut. Barnehagen har tatt oppstilling som hooligans i skogbrynet, motstandere har sluttet å yte motstand og pressen har alle tv-kanaler og lokale aviser på plass. Midt i det hele får Kleppa trædd en hjelm over krøllene og blir lokket oppover i sporene til gravemaskinen. I gjørma, altså.
    Hun er så tapper og skjuler etter beste evne at hun klandrer arrangøren for ikke å a spandert et lite lass grus der det hele skal foregå. Skoene hennes er slett ikke verst, men slett ikke gode nok. Det blir skandale om hun sklir med et utall objektiver fokusert på seg, men hun finner et sted hvor hun lar føttene synke fast. Snart får hun heldigvis den blanke spaden å klamre seg til.
    Smilet hennes blir litt usikkert når det nærmer seg taletid, for lyden har ingen kontroll på. Vegvesentes folk er nok bedre til veg enn til mikrofoner, men akkurat før desperasjonen brer seg dukker det mirakuløst opp en taletut, slik at de pompøse og velvalgte ordene kringkastes over de fremmøtte. Det er noe pinlig at prosjektlederen omtaler Kleppa som samferdselsminister, men han tar seg inn på en keitete måte som faktisk gjør ham desto mer troverdig som tunnelplanlegger. Det innebærer ganske andre kvaliteter enn det å være festtaler, vil jeg tro.
 
Ryfast sitt første spadestikk.
Alt går greit. Folk jubler. Dette betyr en ny start for distriktet. Vi er stolte. Flaggene kommer til sin rett. Hender strekkes ut og trekker eksministeren opp på fast grunn igjen. Hun ser glad ut nå, men ballet er ikke over, for hun må besvare samme spørsmål fra tre kanaler, pluss avisene. Hun presterer og leverer, er like glad og stolt og optimistisk til alle medias vasaller.
    Jeg ormer meg inn mellom TV-Vest, NRK og TV 2 og stiller fokus slik at en gravemaskin danner en diffus bakgrun. Akkurat mellom to intervju roper jeg "Kleppa ... tjohei! HIT!" Og hun kaster et blikk i kameraet. Hun er flink, det må jeg si.

livet som eksminister


På bussen tilbake spør jeg henne om det ikke er morsomt å ha oppdrag hvor alle er glade, i en hverdag som ellers preges av papirflytting og demokrati. Selvsagt er det det, svarer hun. Men hun legger med et sukk til, at det er så mange prosjekt og spadestikk og sakseklippinger i dette dynamiske landet at ...
    Jeg hører ikke resten av svaret. Vegvesentopper og fylkesordførere tar plassen. Plutselig får jeg et snev av omsorg for Magnhild, som slites mellom alles oppmerksomhet. Det kan søren ikke være greit å være minister når det er så mye pes selv å være eksminister!
    Det er ikke tilstrekkelg å være besluttsom, faglig dyktig og strukturert når du i media først og fremst dømmes ut i fra trynefaktor og dine prestasjoner som linselus.

Nei, kjære Kleppa. Riktig lykke til som fylkeskvinne! Jeg tror for min del jeg har valgt rett i å styre unna den jobben...


:o)
God Reise!