23 November, 2012

Isklar fra Folgefonna

De karakteristiske flaskene pantes og resirkuleres.
Kontrasten fra de begredelige bunnsedimentene på tre hundre meters dyp i Sørfjorden, til isen i Folgefonna (UT.no) to tusen meter høyere er total. Dette er en av Norges største isbreer, som tilbyr skikjøring hele sommeren og som sender en takknemlig strime av smeltevann ned i retning Sørfjorden.
    Noe av dette nydelige vannet fanges opp i rør som går ned under fjorden og opp i lokalene til Isklar (hjemmeside), Norges mest moderne flasketapperi. Jeg tenkte at det var kult å fylle sykkelflaskene med littt "ferkspresset isbre", så jeg banket på døra.

Gamleveien er sykkelsti - høydramatisk!

Reddet av gründer

Det tar tid. Alt ser dødt ut. Jeg har hørt at de har vært gjennom en konkurs, men her og nå ser det ut som om de har gått rett inn i den neste. Det står et nummer ved siden av døra, og jeg ringer til en dame som visst befinner seg et helt annet sted. Hun skal ordne slik at noen lukker opp for meg.
   Minuttene går før det rasler i en stor port, ikke i døre der jeg står. Et ansikt kommer fram og inviterer meg innenfor. Han lukter stramt av tobakk. Ikke rart det tok tid for ham å finne til porten, hvis han hadde røykepause i den andre enden, for dette er stort. Vi går opp i administrasjonsavdelingen.

Isklars flaskevann stod først i butikkhyllene i 2008, men tapte hundrevis av millioner kroner og gikk nedenom og hjem i løpet av tre års tid. En av investorene het prins Sayyid Khalid bin Hamad bin Hamood Al Bu Said fra Oman, hvilket i seg selv er imponerende, men det holdt altså ikke.
   En annen kar med et underlig navn, nemlig United Bakeries-gründer Remi Goulignac overtok hele suppedasen for en relativt billig penge og startet opp igjen i februar i år. Denne karen har tilsynelatende ikke magamål i forretninger, og handler ofte stikk motsatt av hva andre ville gjort. Går noe dårlig, så satser han mer. Jaggu ser det ut til å virke, ikke minst kombinert med massiv sponsing av ski- og sykkelidrett.

Det er ikke alltid sunt med vann... slik ser det ut lenger inn i fjorden!

Enslig og romslig

Min nye bekjent lyder et atskillig norskere navn, det samme som bygda, og de fleste i den. Opedal. Men her ser det jaggu tomt ut. Kontor etter kontor er tomme skall.
    "All administrasjon er i Oslo nå," får jeg høre. "Vi var 14-16 personer før, men nå er vi bare to."
    "Hæ?" Jeg tror jeg hører feil. "To? I dette svære anlegget? Er ikke det utrolig trist da, etter å ha hatt så mange kollegaer før?"
    Den godslige Opedalen ser blidt på meg, og forsikrer med en svært troverdig stemme: "Det er langt bedre å være to på en jobb som går bra, enn 16 på en jobb som går dårlig."
    Det virker som om han tror på Remi, som nylig dro i land en deal med selveste Tine (artikkel i Nationen), som nå skal markesføre og distribuere vannet.

Jeg får på meg frakk og skyggelue før vi går ned flere trapper, åpner flere dører og vasser gjennom et desinfiseringsbad.
    "Wow! Jeg føler meg som i Pink Floyds The Wall," bryter jeg ut. Det er bare han og meg, i et enormt lokale, det meste er tomt. Stemmene gir et fjern ekko. "What a great room ... IS ANYBODY OUT THERE?" Jeg klarer bare ikke la være å rope. Han tar det pent. Smiler litt stolt. For dette er kult.

Isklars tapper vann fra Folgefonna høyt på motsatt bredd. Vannet går i rør under fjorden.

miljøhensyn

Opplevelsen kommer overraskende på meg, så jeg har ikke med meg kameraet. Utrolig klønete. Jeg får se tapperiet, hvor tjukke plastreagensrør blir varmeblåst opp til flaskefasong øyeblikket før de fylles med ubehandlet, ferskpresset isbre. Men nå er alt stille. Dagens tusenvis av flasker er allerede pakket og klare, forteller han.
    "Når det går for fullt, kan vi to levere 36 000 flasker på en dag."
    Det er imponerende. Og miljøvennlig, tross alt. Disse flaskene skal nemlig ikke pantes, men resirkuleres, hvilket sparer miljøet for transport og rens. Det blir selvsagt også mindre transport av at flaskene blåses opp her i tapperiet.
    Noe annet Isklar påberoper seg, er at de er Norges eneste CO2-nøytrale vann, ettersom strømmen kommer fra et vannkraftverk inni fjorden her. Det tar jeg med en klype salt, med mindre de har bygget det kraftverket sjæl. Ingen kan skryte av å bruke ren vannkraft i Norge, så lenge vi er tilknyttet Europas frie elektrisitetsmarked. Men de skal ha for forsøket.

    "For eksport laster vi rett på båt som kommer fra Odda og legger til ved vår kai på vei til England," forteller Opedal, og viser meg gjennom en stor lagerhall hvor dagens produksjon står på paller. Herfra åpner veggen seg ut mot fjorden.
    Så tar han meg opp i tidenes festlokale i øverste etasje, det er omtrent en håndballbane stort. Helt tomt. Jeg vil gjerne ut på taket, så vi må opp her, og han stikker husnøkkelen sin inn i sylinderen på en takterrassedør som etter litt motstand glir opp.

Snakk om service! Isklar fra flasker til flaske ...
Dette er moro. Og han liker å vise fram. Jeg får lyst til å filme hele greia, med to enslige lokale helter, isbre, masse artige samlebånd og prosesser og til slutt den fine krystallformede flaska. Det er klart at du kan drikke vann fra springen, men dette smaker bedre. Det er verdens beste vann. Sier han.
    "Hvilken temperatur foretrekker du, når du drikker vannet?" spør jeg.
    "Ikke for kaldt, da kjenner du ikke den fine smaken."

    Den fine smaken av 6000 år gammelt vann. Nå på sykkelflaskene mine. Nypresset.


God Reise