28 January, 2011

Blogglistene ...

En pussig greie kalt bloglovin er bare en av flere bloggtjenester jeg har meldt meg på. Nå har jeg registrert meg på blogglisten.no og straks også presentert bloggen minBloggurat. En annen ny nordisk bloggportal bærer det klingende navnet Blopp, de fortjener også å prøves, så vil jeg vurdere etter hvert hvor mye tid som skal brukes på dette.

Bloggen kan gi nye muligheter som en link mellom hjemmesiden min og multivisjonsforedraget ‘Pauls Planet’, som jeg presenterer over hele landet. Kom med synspunkt og spørsmål her, så skal jeg svare etter evne. Jeg vil gi det litt tid, og se an responsen. Forhåpentligvis genereres etter hvert et antall treff, så jeg vil sette pris på at dere deler innlegg dere finner interessante ved å benytte knappene under den enkelte post. Jeg har plassert min blogg i Sinsennorske bloggkart, så får vi se om den dukker opp der ...

Til forskjell fra ‘rosabloggerne’ (ikke et vondt ord om dem – de er iherdige og ofte dyktige, selv om det de skriver om interesserer meg midt i ræva) har jeg ikke noen illusjon om å tjene penger på dette. Det er imidlertid en utfordring at disse strevsomme jentene bruker så utrolig mye energi på å publisere historier om make-up og moteriktige produkter, for de kaprer jo fullstendig topplistene på den måten. Jeg snublet over en ‘blogg med mening’ logo som signaliserer at flere enn meg er litt frustrert over dette ...

Heldigvis finnes det en nisje for ‘reise’. Her vil dere finne meg, med poster som spenner fra erfaringer fra langturer, episoder i hverdagen og skråblikk på hva pressen kommer med på reisefronten. Alt i alt en kanal for å fokusere på det jeg brenner for: reising, kultur og menneskemøter.

:o)

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.
fotografen ...
  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!
  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!
  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?
Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

26 January, 2011

Medias "reisesatsing"

I dag ble jeg glad. Jeg leste en reiseartikkel om Dresden i Aftenposten Reise. Ikke en liste over de ti verste eller ti beste eller en av de ukentlige pressemeldingene fra SAS eller Norwegian som forteller om drivstofftillegg eller erfaringer fra kabinpersonalet ... men en skikkelig ekte reiseskildring om Dresden. Jeg har vært i Dresden, og jeg syntes det var en møkkaby, men det har nå blitt lenge siden, så jeg trengte den artikkelen. Mitt syn på Dresden endret seg, jeg ble klokere og jeg ble nysgjerrig.

REISE !
Bjørn Brøymer er en erfaren journalist, som har skrevet om en by han har et forhold til. Han kjenner folk, han formidler menneskemøter, han trekker fram historikk og utvikling og gir meg lyst til å lære mer og se byen selv. Det utroligste er at artikkelen ikke er fulgt av en "fakta-spalte" som promoterer et reiseselskap som kan ta deg dit og hvor du bør spise. Alt vi får servert, er en engasjert artikkel om en by som betyr noe for forfatteren. Hvor befriende. Slikt vil vi ha mye mer av. Ekte reisestoff. Ikke pressemeldinger og nyheter med "reisetagg" – men ekte reisestoff!

Fravær av god feature i reiseseksjonene har lenge underbygget påstandene til Framtiden i Våre Hender. Foruten å komme med det gode forslag å forby reklame for flyreiser, har de nemlig kåret Aftenposten Reise til årets miljøversting, ettersom de gjennomskuet at formålet med seksjonen primært er å selge annonsørenes flyreiser. Situasjonen er slett ikke bedre i de andre avisene, men slik behøver det ikke være. Heia feature og heia Bjørn!

2x show på Ørlandet

Morgenferga kommer inn til Brekstad havn, sett fra hotellet ...
Været går fra klar morgen med utsikt over Trondheimsfjorden, til regn, sludd og snø. Hotellnatten erstattes av forlegning i kaserne B, som er utstyrt med dusj og flatskjerm. Faktisk er eneste negative side ved engasjementene mine for forsvaret, at alt er så mye bedre enn da jeg en gang ble uskrevet sersjant.

luftforsvaret har totalt merkedilla ...
I 2011 fortoner tåladder seg som noe fra den finske vinterkrigen, men det var jo det vi brukte før fotposenes inntog. Nå har de ullundertøy, goretexprodukter og tipp-topp tørrproviant, heller enn en infisert kiste med tørre brødskiver. I tillegg er det en bedre tone mellom befal og mannskap, et eksplosivt velferdstilbud (deriblant meg - et velferdsgode!) og ikke minst et raust innslag av motiverte jenter i de fleste avdelinger. Det må være atskillig lettere å gå inn luka under marsj når du har en optimistisk dinglende flette ned over uniformsryggen foran deg. Men en slik endring har ikke kommet over natta – eller tiåret – så da føler jeg at jeg tilhører en annen tid.

Desto morsommere er det, når tilbakemeldingen fra soldatene i messa i dag var “fortellerstilen er det beste ved foredraget ditt, du fremstiller det så levende!" OK. Da har jeg fått min oppreisning. Det er artig at jeg kan inspirere og motivere 19-åringer, og godt å få en spørsmålsrunde som viser positiv nysgjerrighet. Misjonen min er enkel. Jeg vil påvirke dem, provosere dem og underholde dem, alt med det formål å få dem til å leve sitt EGET liv. Vi er så privilegerte. De enda mer enn det jeg var, og det er det som er deres store utfordring – alt de behøver å gjøre, er å definere livet sitt og ta kontroll. Det er en temmelig tøff ting å gi seg i kast med, og jeg mener at et halvt år eller to på reisefot er det beste utgangspunkt for å få det til...

SISTE: Foredraget neste dag ble også godt mottatt. Velferdssjef Viggo ønsket seg historien om syklingen gjennom Amerikaene, som jeg tok grundig, før det ble tid til Venezia-Dubrovnik og Balkan til slutt. Nå har jeg lyst til snart å gi en presentasjon av Egypt igjen!!!

25 January, 2011

Hotellferie!

Det var visst en lykkelig misforståelse omkring mitt ankomsttidspunkt som fikk Viggo Beck til å innlosjere meg på hotell på Brekstad, ytterst i Trondeimsfjorden. Han er sjef for velferden på Ørland Flystasjon, og sørget for at jeg fikk den hittil beste militære forpleining.

Kveite lyder mye flottere som ‘Hellebarn’ - og smakte faktisk også litt bedre ...  :o)
Mine reiser har vanligvis lite med hotellopphold å gjøre, og enda mindre med treretters middager. Det er derfor ikke å overdrive når jeg sier at jeg råkoste meg på Ørland Kysthotell, hvor både personale, bevertning og utsikt holdt høy klasse!

Ettersom jeg satt og plundret litt med kameraet og fotograferte menyen, mistenker jeg at de i respekt for blogg.no øt enda litt bedre service enn de pleier. Jeg fikk i alle fall den beste oppvartning, og et godt glass portvin som plaster på såret for at jeg måtte vente noen minutter på desserten.

Suppe er for meg magisk, og fisk er bare så lidderlig godt, så jeg bestiller nesten alltid fiskesuppe når jeg har muligheten. Denne gang ble jeg lovet cremet konsistens, og det skal jeg si den var! Kjempegod. Kveita var også lekker, et stort stykke, med plenty poteter, slik at jeg ble skikkelig mett. Det er noe snobberi å holde seg til to pottiter når det koster så lite å lage en skikkelig porsjon ut av det.

Det er i øvrig min skyld at pæra på nederste bilde ramla overende, men jeg synes den var ganske fin slik ... og den smakte virkelig godt med portvin til!

Kjære Landsmenn!

Dette innlegget, som mitt forrige, oser av kjærligheten jeg har til Norge og nordmenn. Vi skal være selvkritiske og la oss inspirere av andre mer ‘åpne’ kulturer, men heller ikke stikke under stol at vi selv kan være forbasket hyggelige og har noe som for andre må fortone seg som nesten naturstridige kvaliteter.

Bakgrunn: Etter gårdsdagens gratistur med ‘privatbuss’ fra Værnes til mer sentrumsnære strøk, møtte ei venninne opp på avtalt holdeplass. Vi er ikke nære venner. Egentlig kjenner jeg henne knapt, så i grunn er ordet ‘venninne’ nesten nede på Facebook-nivå, hvor du får den betegnelsen temmelig billig. Etter å ha blitt overflatisk kjent med henne i Oslo for noen år tilbake har vi – takket være sosiale medier – holdt kontakt, mest fordi hun reiste til Haiti etter jordskjelvet. Der jobbet hun som kokk for hjelpearbeiderne, og så og opplevde mye. Det er altså tæl i damen og hun har en historie å fortelle, og hun var på plass da bussen kom fram.

Nuvel. Poenget i historien er, at dette møtet ikke bare ble trivelig, men også et eksempel på at aleneboende kvinner i Norge kan invitere en fyr hjem til sin ettroms, uten at det vekker oppsikt blant familie og naboer! Tenk på det! Grunnen skal norske menn ha mye av æren for, ettersom vi er utstyrt med den usedvanlige egenskap at vi kan dele rom eller endog seng med en kvinne uten å gjøre stort annet enn å sove (her burde jeg vel heller ha brukt ord som sex, våtsex eller hard core - og helst trukket inn navnet Einar Gelius - for å få opp treffene på bloggen, men jeg holder meg for god til det...). På dette felt tilhører norske menn altså en ørliten nisje av verdens befolkning. I øynene til de store flertall tror jeg faktisk at dette vil betegnes som en mutasjon eller genestisk svakhet.

Det kan de bare synes, så lenge jeg får så mange koselige opplevelser, og denne gangen attpåtil kaffe og ‘Adressa’ på senga om morra'n!

Hvem trenger vel gull i munn, når man har kaffe og ‘Adressa’?

24 January, 2011

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.


Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri
La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...

22 January, 2011

Å reise er å spise ...

Det er sanseinntrykkene som forteller deg at du er på tur, og fullt mulig å reise selv med enkelte sanser. I dag skal jeg til Russland og Hellas. Disse fascinerende nasjonene kommer nemlig på besøk, hjem til meg. Russland skal jeg ta inn både visuelt og i matveien, ettersom Elena har sendt oppskrift på "Borsch" - en suppe jeg skal lage før hun kommer. Hellas blir først og fremst en visuell opplevelse, ettersom Myrto er derfra. Nå haster det med å handle inn til suppa ... jeg oppdaterer etter hvert som den utvikler seg.

 senere: Å nei, jeg misforstod oppskriften BIG TIME ... jeg har raspet opp omlag fem ganger mer rødbet enn nødvendig ...

Saftigere rødfarge får du ikke - dette er stjernesunt, til en latterlig lav pris.
Grunnen til at jeg satset så heftig på rødbetfronten, var at kålhuet jeg kjøpte, veide det dobbelte av oppskriften, det resulterte i et imponerende berg av strimler:

Ingrid Espelig Hovig hadde ikke hadde hatt behov for "ekstra grønt" for å pynte på dette ...
Ekspertisen ankom i tolvte time, sendte meg ut etter kyllingfileter og satte igang med russiske hemmeligheter. Overskuddslageret av kål og beter kan jeg leve på en uke ...

Supper er spesielt, det er noe mystisk med dem. En biff er en biff ... men en suppe ...
En kokende løk gir smak til kyllingen, gulrot koker inn med betene, det sukres, saltes og pepres – vellukten sprer seg i kåken – og klokka går. Dette skal helst koke et par timer!

Nå er det like før raspen havner oppi kål- og kyllinggryta, som i følge Elena er ALT for liten ...
Resultatet hadde visstnok blitt enda bedre etter å få stå en dag. Det blir det imidlertid ikke noe av, for det nytter ikke å slutte å spise! Finn oppskrifter på borsch her: MASSE OPPSKRIFTER!

Perfekt vintermat!
Altså: Islandsk råtten hai og hardfisk til forrett, russisk øl, suppe og ekspertise, pluss gresk selskap. Jeg var hjemme i kveld, men samtidig langt herfra.

Takk for reisen!

Pauls Planet blogger!

På tur i Korintha, med kamerarigg på fordekket.
Her er jeg, som weblog. Jeg vil skryte av reising. Framsnakke ferden fra A til B. Anbefale at den legges om C og F. Mene mitt om "reisestoffet" i media. Dele drømmer og erfaringer. Komme med varme tips og anbefalinger. Og håpe at jeg inspirerer.

La oss starte på bussen, neste gang du trer på. T-banen går også, og med litt trening klarer du det selv på vei til parkeringsplassen eller super'n på hjørnet. Ha som mål å se noen i øynene og vis dem at du er glad for at du traff dem, på den lille reisen din. Denne reisen som du foretar så ofte at du står i fare for å glemme hvor viktig den er, og overser de mange gode mulighetene den har til å gjøre deg glad.

Slik er nemlig reiser, i alle størrelser. De bringer deg ut i verden, der du lærer deg selv å kjenne i møte med andre. De reagerer på deg, og du på dem. La det skje, og start med å fange blikket deres, fortell dem noe uten å åpne munnen. Du skal se at det lykkes, og at følelsen reiser med deg lenge etter at du har kommet fram.