Tromsø - Harstad

Herlig vær og herlig teltplass. Hellet er med meg. Når det regner redigerer jeg, og når det klarner er jeg på tur eller filmer. Det klaffer svært bra slik som det veksler denne sommeren. Nå triller jeg inn i Tromsø, en by jeg tidligere har uttalt min store begeistring for.

Tromsø er Norges Reykjavik, med en litt røff stil og aktivt uteliv, mye action, pulserende kulturliv og stolt historie. Byen er porten til arktis og var i sin tid siste siviliserte utpost før det ukjente nord som vi mer eller mindre delte med Russland.
    Herfra reiste ekspedisjonene og hvalfangerne. Nå er det universitet, museer og tjuktflytende regional stolthet mellom trehusene. Tromsø ble jo ikke brent ved krigens slutt. Byen er virkelig spesiell, noe jeg ikke minst har opplevd fra luften.

Espen, John-Erling og Martin på Kistefjell

Sollifjell underveis

Inn mot Harstad

Spesielle er også de tre hurtigbåtene som betjener strekningen Tromsø - Harstad. Jeg har tidligere blogget om mannskapet ombord i Fløyfjell. Hun er som Sollifjell og Kistefjell oppkalt etter fjelltopper ruten passerer. Jeg reiser med sistnevnte og blir også kjent med Sollifjell når hun overnatter i Harstad.
    Det har omsider stilnet omkring "hurtigbåt-skandalen". Innkjøringsproblemer skapte misnøye og folk savnet båtene som tidligere trafikkerte strekningen. De var større, tyngre og mer bekvemme, med vannjet som gjør navigering ved kai til en lek.

Cindy spyler "B'en"

    De nye båtene er propelldrevne og har skrog av kevlarsandwich, hvilket gjør dem atskillig lettere. Det gir et drivstoffkutt på hele 60%, hvilket er et ledd i fylkets miljøsatsing. Boreal Transport har levert nøyaktig det fylket bad om, og det siste året har det vist seg at båtene lever opp til forventningene. De er presise og sjelden innstilt.

"Kistefjell-familien"

og ditto på Sollifjell

Mannskapet rullerer med ti dager på og elleve dager av, og har all grunn til å være fornøyd med arbeidstiden. De fem ombord blir nærmest som en liten familie, ettersom de er så tett på hverandre og avhenger direkte av at alle gjør jobben sin. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med så mange av dem, og å se med hvilken profesjonalitet og trygghet de løser oppgaven. Det lyder som om jeg virkelig smører på nå, men dette er vaskeekte sjøfolk som vet å sette pris på naturen, samholdet, menneskemøtene, ansvaret og også friheten en slik jobb innebærer. De er priviligerte og vet det. Kult for dem - og vel fortjent.

Det er litt stas i disse dager, for båtene er inne på den årlige servicen. De får endelig "B'en" montert på skutesiden. Den tar seg atskillig bedre ut en den gamle Veolia-logoen, som faktisk så ut som en druknende mannsperson slik den var klistret på, og det var knapt meningen.

Sollifjells mannskap inviterer meg på hjemmelaget pizza en kveld de er i Harstad. Ruta bestemmer hvor de overnatter, og de har et hybelhus nede på kaia. Her er rollene rokkert: Matros Cindy er kjøkkensjef mens kaptein Steinar er henvist til oppvasken. En skvett rødvin settes fram til meg, mens de andre drikker brus, de skal jo på jobb igjen i morgen. Det skal for så vidt jeg også.

:o)


God Reise!

Eventyrtur fra Harstad

Stjernøy i Harstad havn

Det er et mannskap på tre ombord i hurtigbåten Stjernøy. Ruta starter og stopper i Harstad og matros, maskinist og kaptein har det så trivelig i lag at det smitter over på de reisende.
    "-Vi har jo fantastiske passasjerer!" sier kaptein Erik Paulsen, og skryter av hvor mye bra folk det bor langs ruta. "Det er aldri noe tull med dem."

Jeg ser det. De forsyner seg pent av kaffe og nystekte vafler, og legger penger på bøssa.
    Med bare tre ombord, er Hilde Cicilie Weines matros og billetør, mens maskinist Asbjørn Petterson sitter attmed kapteinen på brua. Uten styrmann har sistnevnte eneansvar for navigerinngen, så han kan bare innvilge seg tissepause mens båten har klappet til kai. Det er heldig at det ikke er går så lenge mellom hver gang... at de legger til, altså. Men jeg forsikres om at maskinisten er kvalifisert til å bringe skuta til havn om nødvendig. Det er jo godt å vite at vi ikke blir liggende utpå der, om Erik skulle få magasjau....

Dette er nemlig en rute som binder sammen øyriket nord for Harstad. Farvannet er delvis beskyttet av Andøya mot vest og har massevis av små øyer. På flere av dem er folk helt avhengige av denne båten for å komme noe sted.
    Det var rett og slett en kjempegod ide å bli med på hele rundturen. Den regntunge himmelen klarner som bestilt og en langsom solnedgang er i emninga.

    Vi passerer små samfunn, hvor det blir litt liv når båten legger til. Det er omtrent seksti passasjerer ombord og det er fredag, så mannskapet har gjettet på antallet. Maskinisten kommer nærmest for andre uke på rad, og stikker dermed av med den gode flasken jeg har sett i hvilerommet bak brua. Han stapper fornøyd en vaffel i munnen, og ser ut i et herlig 360 graders panorama.

"Er det flere av dine venninner som har valgt å bli sjøfolk," spør jeg matrosen.
    "Det var helt naturlig for meg," svarer hun, uten å trekke inn kompisene. "Faren min, og det meste av slekta er til sjøs. Faktisk seilte faren min på akkurat denne ruta."
    Kaptein Erik Paulsen bryter inn, og forteller at hans far også var til sjøs, og på denne ruta.
    "Hva, er det mulig?"
    "Min og hennes far seilte faktisk sammen her," smiler han.
    Jeg trodde slikt bare skjedde i gamle dager.

Nærmere et fuglefjell får du ikke en hurtigbåt...

Sundsvollsundet

Vi har anløpt Kjøtta, Lundenes, Sandsøy og Bjarkøy før båten sniker seg gjennom et smalt sund hvor et fuglefjell lener seg over oss på styrbord side.
    "Vi går gjennom her for din skyld, ettersom du er med hele runden," får jeg høre av kapteinen. "Det tar oss bare fem minutter ekstra, og kan være med på å få flere folk interessert i å bli med på en slik rundreise." De forsøker altså å yte litt i overkant av hva folk forventer seg, og lykkes i mitt tilfelle.
    Jeg kan nesten ta på måkene, som blir liggene på redet. Så svinger båten inn i en liten labyrint av småøyer. Skjærgården her er perfekt å padle i og vanjet-motorene gjør at båten manøvrerer lett rundt skjær og påler.
   På unselige Krøttøy skjuler det seg et av de mest tipp topp moderne kystfort vi har hatt. Det ble bygget i 1989 og nedlagt ti år senere. Et adventure firma ved navn Valhall har overtatt noe av anlegget, og har fristende hjemmesider...

Det går så det spruter!

Gjess over Senja.

Andøya sees i horisonten, med "Myra".

   Nå krysser vi over til sydspissen av Senja. Jeg kjenner noen store dønninger, som røper at det er en grunne her. I dårlig vær blir dette skikkelig huskestue. Likevel kan hverken kaptein eller maskinist huske at de har vært innstilt denne vinteren. Eller jo, en gang kuttet de visst ut et av anløpene, må de medgi. Det er søren ikke verst, og forteller litt om hvor sjødyktige disse katamaranene er.

Tilbake i Harstad havn, like før solnedgang.

Mer harmoni på arbeidsplassen skal du lete etter...

Skrolsvik og Flakstadvåg er siste stopp. Derfra bærer det rett mot syd igjen, tilbake til utgangspunktet.
    Hele turen har tatt snaue tre timer, og er vel verdt de knapt 200 kronene reisen koster. De kraftige motorene har formelig skutt oss ut av havnene, hvor anløpene ble overstått på få minutter, ettersom Erik tydeligvis ikke måtte tisse i dag...



Takk for Turen!

Hurtigbåt Tromsø - Harstad

Det har vært skrevet en masse spetakkel om de nye hurtigbåtene som er satt inn i rutene i Troms. Det er snakk om lekre, lette katamaraner med masse motorguffe og god komfort. Boreal transport fikk oppdraget, basert på en åpen anbudsrunde ut ifra gitte spesifikasjoner.

logoen bærer preg av harde fendere...

    I starten var det trøbbel. Det skulle ikke mye til før bølgene stod høye i diskusjonen, ettersom disse båtene er så viktige for ferdselen i fylket. Boreal selv hevder at de leverer et produkt i absolutt toppklasse, men beklager innkjøringsproblemene. Jeg vil ta en kikk selv, og det passer perfekt med at avgangstiden fra Tromsø i retning Harstad er som skreddersydd for min farvel med filmskaperen Torfinn.

Denne utsikten ønsker du ikke fra en kajakk!

nordnorsk velkomst
Ved ombordstigning i "Fløyfjell" står en av betjeningen klar med en liten lydopptaker som registrerer navn og bestemmelsessted på passasjerene. Det virker som en kjapp og effektiv måte å sikre kontroll på, når folk vet hva de skal oppgi. Det gjør ikke jeg, så jeg sier "Oslo", usikker på hva han er ute etter. Fyren smiler, og sier at det neppe blir et aktuelt stopp i dag. Jeg korrigerer til Harstad. At han fremstår koselig (med stemt "s") er ingen overaskelse - jeg er jo i Nord-Norge, og kan med hånden på hjertet si at jeg på denne turen ikke har møtt ett eneste utrivelig menneske nordafor Polarsirkelen.
    Båten har vinduer i front, og strømuttak nær hvert sete, så jeg velger plass med både utsikt og muligheter for jobbing. Vi glir fra kai i henhold til ruteplanen, og svever utover i landskapet av fjorder og sund. Toskrogsbåter oppleves ikke som båter flest. De krenger jo knapt.
    Jeg spør kona i kiosken om å få komme opp på brua. Hun loser meg inn gjennom en kodet dør, etter å ha innhentet tillatelsen.

skeiv mediafokus
I pauserommet bak styrhuset finner jeg kaptein Odd Lorentsen, med fire striper på hver skulder. Billettkontrolløren driver dagens opptelling mens overstyrmann Kåre Stenvoll og maskinist Stein Simonsen holder skuta på rett kurs. Lorentsen forsøker å få bladd seg gjennom VG, men mine spørsmål kommer stadig i veien, så den blir liggende med forsida i været.
    "Det er sant at det har vært problemer," vedgir han, uten å se ut til å være veldig preget av det. "Det var ikke alt som fungerte godt nok i starten."
    Avisene har skrevet om krasj i kai, motorproblemer og feil på kaianlegg, bl.a. med for harde fendere. Skal jeg tro Lorentsen har ikke avisene hatt stort annet å skrive om her oppe. Han sukker litt, og mener at de faktiske forhold har vært veldig skjevt framstilt.
    "Det er nesten så de har ringt og lett etter problemer, om det har vært stille en stund," sier han litt oppgitt og spør om jeg vil ha en kaffe. Stående i døra ut mot dekk får han seg en blås. Han er av den gamle skolen. Skryter ikke, men stikker ikke egne ferdigheter under stol, om han får et direkte spørsmål.

Oldtimerne er stø på handa.

de gamle er eldst
Alle tre på brua nærmer seg pensjonsalder, og dette viser seg å være et problem som ville vært enda større om jobben ikke var så trivelig. "Jeg kommer til å holde på så lenge helsa holder og jeg består sikkerhetskravene," forteller kapteinen. "Hadde det ikke vært for at vi ikke pensjonerer oss, hadde vi faktisk ikke klart å holde rutene." Problemet er rekruttering, og slikt tar tid, selv om lønningene nå har kommet opp på nivå med tilsvarende stillinger i større båter.
    Litt med tanke på alderen hans, tillater jeg meg å spørre om han ikke var skeptisk til å frese rundt med en hurtiggående karbonbåt.
    "Når du vet hvordan en båt oppfører seg, er det ikke noe problem," slår han fast. "Det gjelder bare å finne ut av hvordan den reagerer på instrumentene. Det er kraftige saker." Han legger ikke skjul på at menneskelig feil var en del av årsaken da de ved et par anledninger moste inn i kaianlegget, men nå har de tydeligvis full kontroll.

Inne hos de to andre offiserene er utsikten herlig. Gjennom et smalt sund går vi tett oppunder land, ettersom tidevannet strømmer motsatt vei. Slik utnytter vi bakevja, på samme måte som jeg gjør i kajakken. Drivstroff-forbruket er forresten kuttet kraftig i forhold til de forrige båtene på disse rutene.

 Gamlekarene liker seg. De har jo en av landets vakreste arbeidsplasser - og anløper presis.

Men kunne hatt bedre kaffe.

God reise videre!

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...