Harstad, hva så?

Jeg har visst glemt å blogge om Harstad, som jeg lovet da Harstad - Episode 11 kom ut. Det er ikke så rart, egentlig, for Kvæfjord har kaka, men hva har egentlig Harstad?
    Prøv å erindre om du noengang har vær der og se for deg ditt sterkeste minne - eller det minne du eventuelt måtte ha, hvor vagt det enn måtte være.
    Jeg husket bare skarven på havna, som står der enda, drøyt tjue år etter min førstegangstjeneste og lenge etter at Åsegarden Leir er lagt ned. Målet denne gang var å forsøke å finne noe mer.

Kirke og Kanon

I mangel av monumentale broer og katedraler skulle jeg mene at byens sterkeste kort er den gamle Trondarnes kirke og Adolfkanonen, som står på haugen ovenfor.
    Kirken har en dramatisk historie, med et enkelt befestningsanlegg omkring og svært tykke murer, den er verdt å se. Det historiske museumet like ved siden av er også fint og pent, og gir et tilbakeblikk på livet i regionen, men er ikke alene grunn nok til å reise til byen.

Helt unike er imidlertid de fire enorme kanonene som står trygt plassert på militært område. Den ene er bevart i funksjonsdyktig stand og kan beskues med militært følge til bestemte tider. Disse var ment å skulle plasseres på et digert tysk krigsskip som ble avbestilt, og dekket med sin rekkevidde på utrolige 56 kilometer innløpet til det strategisk viktige Narvik. Et tilsvarende batteri stod på sydsiden av Vestfjorden.
    Kaliberet på 40,5 centimeter gjør visstnok dette til den største kanonen av sitt slag, og hver avfyring dro med seg en halv kilo stål ut av løpet, så hver pipe kunne bare avfyres et gitt antall ganger før det måtte skiftes. Prosjektilene var så lenge i lufta etter avfyring, at et sinnrikt regneapparat kalkulerte med jordrotasjonen for å finne riktig vinkel på siktet! Helt vannvittig, og muligens Harstads mest spektakulære severdighet, forutsatt at du er interessert i kanoner.

HAMEK

Det må finnes noe som er mer representabelt for Harstad enn en grotesk tysktilverket drapsmaskin. Jeg vandrer omkring og stikker innom hallen til HAMEK - Harstad Mekaniske Verksted - for å se på hurtigbåten Fløyfjell. Den er trukket opp på det tørre. De ønsker å spesialisere seg på katamaraner, og har laget en fiks innretning som løfter dem opp under buken uten å yte mekanisk belastning på de to avrundede kjølene av kevlarsandwich.
    Bak i lokalet slipper lys ut av et vindue. En dør står ulåst uten klare advarsler. Jeg kommer først inn i en garderobe med herlige skap, og finner så fram til en av de mer vidunderlige personligheter jeg har møtt på denne reisen. Harald Davidsen.

Hr. Davidsen troner øverst på rødlista av utrydningstruede mennesketyper. Han er ekte og det ser du umiddelbart. To nesten utrøykte sneiper balanserer på den flate partiet av en tvinge på benken. Kaffekoppen har de svarteste avleiringer jeg noensinne har sett. Han er av den gamle skolen, som kan svært mye om svært mye når det gjelder dieselmotorer og ventiler. Davidsen hører og føler hva som er galt, men vektlegger at han er langt fra utlært.
    "Det blir du aldri," sier Davidsen.
    Han burde vite det, for om noen skulle være utlært, har jeg en fornemmelse av at det er nettopp ham. Selv på tampen av sin pensjonsist-tilværelse presser han på for at nytt maskineri skal kjøpes inn for å møte fremtidens krav og han har brukt tre år på å bygge opp sin etterfølger.
    "Han har alt som skal til," sier han og nikker over mot lærlingen. Den unge mannen som er iferd med å legge siste hånd på en litt spesiell Volvo-motor er ikke den første han har forsøkt. Ett år til, så er utdanningen ferdig. Det ligger en klassisk mester og lærling stemning i lufta, den unge fyren har et tungt ansvar på sine skuldre. Her inne har de sin egen verden.
    "Mange verksted er redd for at enkeltpersoner skal kunne for mye om forskjellige oppgaver, i frykt for at de starter konkurrerende virksomheter. Jeg vil derimot lære ham alt jeg kan, så han er snart unik i faget," sier Davidsen, der han står i sin klassiske positur, lent mot arbeidsplassen. Ungdommen smiler litt genert, men også svært fornøyd tilbake.

Verkstedsbyen

Noen kulørte manneblader ligger ligger på spisebordet innenfor verkstedet, og bikinidamer glir over skjermspareren. Dette er totalt Davidsens domene. Hans forrige firma ble kjøpt opp av Hamek på klar betingelse av at Davidsen fulgte med på kjøpet, for bare Davidsen er Davidsen. Han behøver ikke si det.
    Han løfter røret av telefonen på veggen og ringer opp i administrasjonsbygget for at jeg skal få snakke med sjefen: "Slutt å driv med med det du driver med og kom ned hit!" er beskjeden sjefen får fra Davidsen.

Sjefen kommer når Davidsen kaller. Sjefen er topp. Sjefen viser meg deres eget museum, og gir meg fortellingen om Harstads stolte verftshistorie, viser meg båtmodellene, de støpte tannhjulene og tegningene på veggen. Han kan også fortelle at dette bare er det lille verftet, og at et nytt kjempestort er under planlegning. Det skal kunne tørrlegge selv de store hurtigrutene.
    Nå gar det opp for meg hva Harstad er. Det er verkstedsbyen, med faglig stolthet og spisskompetanse, varme og humør. Jeg føler meg privilegert som har blitt bittelittegranne kjent med Harald Davidsen, som i ettertiden vil forbli et Harstadminne atskillig sterkere enn en tung tysk dings. Ungdommen har såvisst mye å leve opp til.

Takk til Harstad - og God Reise!

Harstad - episode 11

Størkersens museum har jeg fortalt om, men i denne episoden får du se denne ihuga ildsjelen i levende live. En herlig mann på en flott plass - med en super kake, som du faktisk får høre lyden av! Nam-nam.

Selveste Harstad kommer det en egen liten bloggting om, så det som er igjen å fortelle her, som ikke blir sagt rett ut i filmen, er at miljøet i Harstad-avdelingen til Boreal Transport virkelig er usedvanlig godt. Det fremgår vel tydelig av bildene nedenfor. Forresten, hvem ville ikke bli i godt humør av å jobbe med denne gjengen her, og med den starten på dagen de får servert av Agnar ...




God (buss-) reise!

Tromsø - Harstad

Herlig vær og herlig teltplass. Hellet er med meg. Når det regner redigerer jeg, og når det klarner er jeg på tur eller filmer. Det klaffer svært bra slik som det veksler denne sommeren. Nå triller jeg inn i Tromsø, en by jeg tidligere har uttalt min store begeistring for.

Tromsø er Norges Reykjavik, med en litt røff stil og aktivt uteliv, mye action, pulserende kulturliv og stolt historie. Byen er porten til arktis og var i sin tid siste siviliserte utpost før det ukjente nord som vi mer eller mindre delte med Russland.
    Herfra reiste ekspedisjonene og hvalfangerne. Nå er det universitet, museer og tjuktflytende regional stolthet mellom trehusene. Tromsø ble jo ikke brent ved krigens slutt. Byen er virkelig spesiell, noe jeg ikke minst har opplevd fra luften.

Espen, John-Erling og Martin på Kistefjell

Sollifjell underveis

Inn mot Harstad

Spesielle er også de tre hurtigbåtene som betjener strekningen Tromsø - Harstad. Jeg har tidligere blogget om mannskapet ombord i Fløyfjell. Hun er som Sollifjell og Kistefjell oppkalt etter fjelltopper ruten passerer. Jeg reiser med sistnevnte og blir også kjent med Sollifjell når hun overnatter i Harstad.
    Det har omsider stilnet omkring "hurtigbåt-skandalen". Innkjøringsproblemer skapte misnøye og folk savnet båtene som tidligere trafikkerte strekningen. De var større, tyngre og mer bekvemme, med vannjet som gjør navigering ved kai til en lek.

Cindy spyler "B'en"

    De nye båtene er propelldrevne og har skrog av kevlarsandwich, hvilket gjør dem atskillig lettere. Det gir et drivstoffkutt på hele 60%, hvilket er et ledd i fylkets miljøsatsing. Boreal Transport har levert nøyaktig det fylket bad om, og det siste året har det vist seg at båtene lever opp til forventningene. De er presise og sjelden innstilt.

"Kistefjell-familien"

og ditto på Sollifjell

Mannskapet rullerer med ti dager på og elleve dager av, og har all grunn til å være fornøyd med arbeidstiden. De fem ombord blir nærmest som en liten familie, ettersom de er så tett på hverandre og avhenger direkte av at alle gjør jobben sin. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med så mange av dem, og å se med hvilken profesjonalitet og trygghet de løser oppgaven. Det lyder som om jeg virkelig smører på nå, men dette er vaskeekte sjøfolk som vet å sette pris på naturen, samholdet, menneskemøtene, ansvaret og også friheten en slik jobb innebærer. De er priviligerte og vet det. Kult for dem - og vel fortjent.

Det er litt stas i disse dager, for båtene er inne på den årlige servicen. De får endelig "B'en" montert på skutesiden. Den tar seg atskillig bedre ut en den gamle Veolia-logoen, som faktisk så ut som en druknende mannsperson slik den var klistret på, og det var knapt meningen.

Sollifjells mannskap inviterer meg på hjemmelaget pizza en kveld de er i Harstad. Ruta bestemmer hvor de overnatter, og de har et hybelhus nede på kaia. Her er rollene rokkert: Matros Cindy er kjøkkensjef mens kaptein Steinar er henvist til oppvasken. En skvett rødvin settes fram til meg, mens de andre drikker brus, de skal jo på jobb igjen i morgen. Det skal for så vidt jeg også.

:o)


God Reise!

Eventyrtur fra Harstad

Stjernøy i Harstad havn

Det er et mannskap på tre ombord i hurtigbåten Stjernøy. Ruta starter og stopper i Harstad og matros, maskinist og kaptein har det så trivelig i lag at det smitter over på de reisende.
    "-Vi har jo fantastiske passasjerer!" sier kaptein Erik Paulsen, og skryter av hvor mye bra folk det bor langs ruta. "Det er aldri noe tull med dem."

Jeg ser det. De forsyner seg pent av kaffe og nystekte vafler, og legger penger på bøssa.
    Med bare tre ombord, er Hilde Cicilie Weines matros og billetør, mens maskinist Asbjørn Petterson sitter attmed kapteinen på brua. Uten styrmann har sistnevnte eneansvar for navigerinngen, så han kan bare innvilge seg tissepause mens båten har klappet til kai. Det er heldig at det ikke er går så lenge mellom hver gang... at de legger til, altså. Men jeg forsikres om at maskinisten er kvalifisert til å bringe skuta til havn om nødvendig. Det er jo godt å vite at vi ikke blir liggende utpå der, om Erik skulle få magasjau....

Dette er nemlig en rute som binder sammen øyriket nord for Harstad. Farvannet er delvis beskyttet av Andøya mot vest og har massevis av små øyer. På flere av dem er folk helt avhengige av denne båten for å komme noe sted.
    Det var rett og slett en kjempegod ide å bli med på hele rundturen. Den regntunge himmelen klarner som bestilt og en langsom solnedgang er i emninga.

    Vi passerer små samfunn, hvor det blir litt liv når båten legger til. Det er omtrent seksti passasjerer ombord og det er fredag, så mannskapet har gjettet på antallet. Maskinisten kommer nærmest for andre uke på rad, og stikker dermed av med den gode flasken jeg har sett i hvilerommet bak brua. Han stapper fornøyd en vaffel i munnen, og ser ut i et herlig 360 graders panorama.

"Er det flere av dine venninner som har valgt å bli sjøfolk," spør jeg matrosen.
    "Det var helt naturlig for meg," svarer hun, uten å trekke inn kompisene. "Faren min, og det meste av slekta er til sjøs. Faktisk seilte faren min på akkurat denne ruta."
    Kaptein Erik Paulsen bryter inn, og forteller at hans far også var til sjøs, og på denne ruta.
    "Hva, er det mulig?"
    "Min og hennes far seilte faktisk sammen her," smiler han.
    Jeg trodde slikt bare skjedde i gamle dager.

Nærmere et fuglefjell får du ikke en hurtigbåt...

Sundsvollsundet

Vi har anløpt Kjøtta, Lundenes, Sandsøy og Bjarkøy før båten sniker seg gjennom et smalt sund hvor et fuglefjell lener seg over oss på styrbord side.
    "Vi går gjennom her for din skyld, ettersom du er med hele runden," får jeg høre av kapteinen. "Det tar oss bare fem minutter ekstra, og kan være med på å få flere folk interessert i å bli med på en slik rundreise." De forsøker altså å yte litt i overkant av hva folk forventer seg, og lykkes i mitt tilfelle.
    Jeg kan nesten ta på måkene, som blir liggene på redet. Så svinger båten inn i en liten labyrint av småøyer. Skjærgården her er perfekt å padle i og vanjet-motorene gjør at båten manøvrerer lett rundt skjær og påler.
   På unselige Krøttøy skjuler det seg et av de mest tipp topp moderne kystfort vi har hatt. Det ble bygget i 1989 og nedlagt ti år senere. Et adventure firma ved navn Valhall har overtatt noe av anlegget, og har fristende hjemmesider...

Det går så det spruter!

Gjess over Senja.

Andøya sees i horisonten, med "Myra".

   Nå krysser vi over til sydspissen av Senja. Jeg kjenner noen store dønninger, som røper at det er en grunne her. I dårlig vær blir dette skikkelig huskestue. Likevel kan hverken kaptein eller maskinist huske at de har vært innstilt denne vinteren. Eller jo, en gang kuttet de visst ut et av anløpene, må de medgi. Det er søren ikke verst, og forteller litt om hvor sjødyktige disse katamaranene er.

Tilbake i Harstad havn, like før solnedgang.

Mer harmoni på arbeidsplassen skal du lete etter...

Skrolsvik og Flakstadvåg er siste stopp. Derfra bærer det rett mot syd igjen, tilbake til utgangspunktet.
    Hele turen har tatt snaue tre timer, og er vel verdt de knapt 200 kronene reisen koster. De kraftige motorene har formelig skutt oss ut av havnene, hvor anløpene ble overstått på få minutter, ettersom Erik tydeligvis ikke måtte tisse i dag...



Takk for Turen!