Eventyrtur fra Harstad

Stjernøy i Harstad havn

Det er et mannskap på tre ombord i hurtigbåten Stjernøy. Ruta starter og stopper i Harstad og matros, maskinist og kaptein har det så trivelig i lag at det smitter over på de reisende.
    "-Vi har jo fantastiske passasjerer!" sier kaptein Erik Paulsen, og skryter av hvor mye bra folk det bor langs ruta. "Det er aldri noe tull med dem."

Jeg ser det. De forsyner seg pent av kaffe og nystekte vafler, og legger penger på bøssa.
    Med bare tre ombord, er Hilde Cicilie Weines matros og billetør, mens maskinist Asbjørn Petterson sitter attmed kapteinen på brua. Uten styrmann har sistnevnte eneansvar for navigerinngen, så han kan bare innvilge seg tissepause mens båten har klappet til kai. Det er heldig at det ikke er går så lenge mellom hver gang... at de legger til, altså. Men jeg forsikres om at maskinisten er kvalifisert til å bringe skuta til havn om nødvendig. Det er jo godt å vite at vi ikke blir liggende utpå der, om Erik skulle få magasjau....

Dette er nemlig en rute som binder sammen øyriket nord for Harstad. Farvannet er delvis beskyttet av Andøya mot vest og har massevis av små øyer. På flere av dem er folk helt avhengige av denne båten for å komme noe sted.
    Det var rett og slett en kjempegod ide å bli med på hele rundturen. Den regntunge himmelen klarner som bestilt og en langsom solnedgang er i emninga.

    Vi passerer små samfunn, hvor det blir litt liv når båten legger til. Det er omtrent seksti passasjerer ombord og det er fredag, så mannskapet har gjettet på antallet. Maskinisten kommer nærmest for andre uke på rad, og stikker dermed av med den gode flasken jeg har sett i hvilerommet bak brua. Han stapper fornøyd en vaffel i munnen, og ser ut i et herlig 360 graders panorama.

"Er det flere av dine venninner som har valgt å bli sjøfolk," spør jeg matrosen.
    "Det var helt naturlig for meg," svarer hun, uten å trekke inn kompisene. "Faren min, og det meste av slekta er til sjøs. Faktisk seilte faren min på akkurat denne ruta."
    Kaptein Erik Paulsen bryter inn, og forteller at hans far også var til sjøs, og på denne ruta.
    "Hva, er det mulig?"
    "Min og hennes far seilte faktisk sammen her," smiler han.
    Jeg trodde slikt bare skjedde i gamle dager.

Nærmere et fuglefjell får du ikke en hurtigbåt...

Sundsvollsundet

Vi har anløpt Kjøtta, Lundenes, Sandsøy og Bjarkøy før båten sniker seg gjennom et smalt sund hvor et fuglefjell lener seg over oss på styrbord side.
    "Vi går gjennom her for din skyld, ettersom du er med hele runden," får jeg høre av kapteinen. "Det tar oss bare fem minutter ekstra, og kan være med på å få flere folk interessert i å bli med på en slik rundreise." De forsøker altså å yte litt i overkant av hva folk forventer seg, og lykkes i mitt tilfelle.
    Jeg kan nesten ta på måkene, som blir liggene på redet. Så svinger båten inn i en liten labyrint av småøyer. Skjærgården her er perfekt å padle i og vanjet-motorene gjør at båten manøvrerer lett rundt skjær og påler.
   På unselige Krøttøy skjuler det seg et av de mest tipp topp moderne kystfort vi har hatt. Det ble bygget i 1989 og nedlagt ti år senere. Et adventure firma ved navn Valhall har overtatt noe av anlegget, og har fristende hjemmesider...

Det går så det spruter!

Gjess over Senja.

Andøya sees i horisonten, med "Myra".

   Nå krysser vi over til sydspissen av Senja. Jeg kjenner noen store dønninger, som røper at det er en grunne her. I dårlig vær blir dette skikkelig huskestue. Likevel kan hverken kaptein eller maskinist huske at de har vært innstilt denne vinteren. Eller jo, en gang kuttet de visst ut et av anløpene, må de medgi. Det er søren ikke verst, og forteller litt om hvor sjødyktige disse katamaranene er.

Tilbake i Harstad havn, like før solnedgang.

Mer harmoni på arbeidsplassen skal du lete etter...

Skrolsvik og Flakstadvåg er siste stopp. Derfra bærer det rett mot syd igjen, tilbake til utgangspunktet.
    Hele turen har tatt snaue tre timer, og er vel verdt de knapt 200 kronene reisen koster. De kraftige motorene har formelig skutt oss ut av havnene, hvor anløpene ble overstått på få minutter, ettersom Erik tydeligvis ikke måtte tisse i dag...



Takk for Turen!