Samer og reindrift

Ronald Kvernmo - sjaman (ikke min Hjelper)

Ikke er jeg antropolog og ikke er jeg Finnmarking. Like vel har jeg lyst til å formidle mitt inntrykk av den samiske kultur og ukultur. Etter snart tre måneders omflakkende virksomhet i våre nordligste fylker har jeg sett og hørt mye som søringer kunne ha godt av å kjenne til.
    En bit av den positive opplevelsen av naturkjennskap og evner har jeg beskrevet i "Lakselv - episode 5", så misforstå meg endelig ikke  - den samiske tradisjon er noe av det beste Norge har. Likevel er det nok trøbbel å ta av - Reindriftsloven er nemlig i hardt vær:

Reindriftsloven:

§ 1. Lovens formål: For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. (...) Både i og utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein.

"typisk same 2012"

Same same?

Først av alt - hva er en same? En ting er sikkert, en gjennomsnitts same er ikke reineier og ser sannsynligvis ikke slik ut. Selv om de kan ha karakteristiske ansiktstrekk, jobber og virker de i det daglige 100% likt en hvilken som helst nordmann uten urfolksbakgrunn. Deres motsetning er lappfinnene, som lever med dyra sine langt inne på vidda. Disse er ikke å forveksle med kvæner, som ikke er samer i det hele tatt, og så har du forskjellen på nord-, sør-, sjø- og reindriftssamer. Nordsamene har til og med vanskelig for å forstå språket til sørsamene, og sjøsamene var mer stedbundne enn innlandssamer med reindrift, så det er veldig store individuelle variasjoner.
    De største problemstillingene knytter seg idag til reineierne, som er i et lite mindretall blant samer. Det markante skillet mellom disse relativt få familiene (siidaene) og andre "moderne" samer har ingenting å gjøre med at sistnevnte fornekter sin samiske identitet. Om du så har pelsdyrsallergi kan du være like mye same som noen annen. Konflikten springer snarere ut fra kulturforskjellen som råder mellom samer flest og øvrige nordmenn på den ene siden, og et antall reineierne på den andre siden. De opererer etter sine egne lover og regler, og benytter alle midler for å forsvare sine interesser og æreskodekser.

"Tre-Nils", sønn av Nils, sønn av Nils...

En norsk stolthet

For turistindustrien ser samer ut til å spille omtrent samme rolle som vikinger. De har morsomme hodeplagg og ymse andre kulturelle gadgets, samtidig som de fremstilles som ekstremt norske. Pussig nok. Jeg har nemlig snakket med en vidunderlig eldre samisk mann som fikk fingrene pisket når han ikke kunne norsk på skolen. Den generasjonen lever enda, og da var problemet at de ikke var norske.
    Tidligere var de altså sett ned på, mishandlet og diskriminert, slik de hadde vært i århundrer under den harde fornorskningspolitikken. Enda tidligere var de tvunget til å betale sin skatt til to-tre lands innkrevere.
    Det å være same har i det store og hele vært en kamp mot overmakt og øvrighet. Selv det å være en helt alminnelig nordlending var jo jævlig nok om du dristet seg sørpå - men det er en annen historie og en annen grunn til at søringer bør skamme seg på sine foreldres vegne.

farlig for reinen, ja

klassisk urbefolkningspolitikk

Nå er det nye spilleregler. Nå er vi glade i samene og vi omfavner deres bidrag til landets kulturelle mangfold. Jo "mer" samiske de er, desto bedre, og da er selvsagt de fargerike reindrifterne fra Karasjok de mest salgbare. De er i det kulturpolitiske velferdssystem opphøyd til noe uantastelig og hellig.
    Du kan få inntrykk av at det er et tabu for en politiker å tale en same midt imot. Det er som om ikkesamiske nordmenn ikke har rett til å mene noe, ettersom vi har utspilt vår rolle som undertrykkende kolonimakt. Nå gjelder det å ta være på de verdifulle tradisjonene, koste hva det koste vil. Alt som kan lukte av overgrep eller diskriminering er svært dårlig PR, dermed går styre og stell rett i den annen grøft. Snillismen overtar. Det blir kaos.

rein på sommerferie i Porsanger

overbeite

Det er ikke begrensninger på hvor mange dyr den enkelte reineier kan ha i dag. I frykt for at reguleringer tvinger seg fram, gjøres flokkene så store så mulige, ut i fra teorien om at fremtidige kvoter vil kalkuleres ut i fra dagens størrelse på horden. Så jo fler dyr du har i dag, desto fler får du sannsynligvis lov til å ha i morgen.
    Finnmarkinger som elsker vidda forteller med unison røst om snaubeitede områder hvor erosjon nå tar tak i jordsmonnet. Det snakkes om rein så magre at de ikke engang er menneskeføde og om en slaktevekt på halvannet år gamle kalver på under 23 kilo, når den burde ligge nærmere førti, slik den er hos tamrein lenger sør. Enkelte dyr må faktisk kjøres til sommerbeite, fordi de ville daua om de skulle tvinges til å gå.

slik skulle det være å være rein...

    Hvordan kan et såkalt naturfolk mishandle dyr slik? Du ser det samme på Grønland, hvor mange eskimoer piner bikkjene sine til døde om de ikke har råd til å fôre dem. Flere har fortalt meg at det finnes reinflokker som i desperasjon har gnagd ned den tynne laven som vokser rett på stein, så tennene er slitt ned. Det er ren dyremishandling.

Leir hos skoltesamene

status

Det skyhøye antall dyr som etter sigende skal være tatt av rovdyr, og dermed kvalifiserer til økonomisk erstatning inkluderer dødfødsler og dyr som rett og slett har bukket under i mangel på næring. De som faktisk er tatt av vilt, er i de fleste tilfeller så skrantne at de sannsynligvis likevel ville bukket under. Det er juks og fanteri over en lav sko. Man stjeler også dyr fra hverandre, og merker dem om, sies det.
    Strid mellom reineiere går på den psykiske helsa løs for mange av dem. Konfliktene mellom beiteområder og om dyr som forviller seg over på feil område går tiår tilbake i tid, og det viser seg vanskelig og umulig å løse opp i flokene.

husflid

Det er skrevet lange rapporter og formulert stortingsmeldinger om tilstanden til reindriftsnæringa. Det er interessant lesing, og det står svart på hvitt at dette er helt ute av kontroll: "Det kan synes som at det har en egen status å eie rein og som ikke nødvendigvis er knyttet til inntekter fra virksomheten." (7.4.3 Reindriftsbefolkningen). Det fastslås også at erstatningskravene er himmelhøyt over de reelle tap, ettersom reineiere påstår at så mye som en fjerdedel av dyra er tatt av rovdyr. Det er nye regler på trappene, som henger mer ihop med hvor mye vår rovdyrbestand faktisk er i stand til å drepe.
    Linkene jeg har funnet fram til i denne bloggen, bekrefter historiene jeg nå har fått fortalt de siste to månedene.

kjempetrivelige Solbritt

tilbud og etterspørsel

Jeg spurte Solbritt om dette. Hun er en god og trivelig kvinne som om sommeren holder til ved E6 med flere av sine familiemedlemmer, hvor de selger suvenirer. Reinen til hennes familie går ikke langt unna, hvor det er mye godt beite. Hun mener at det høye antallet dyr på vidda skyldes at de ikke får solgt kjøttet, som er for dyrt. Så da blir det mer og mer rein, når man ikke kan sende dem til slakt, sier hun. Allerede er fryselagrene sprengfulle - det hoper seg opp med usolgt kjøtt, og prisen holdes etter manges mening unaturlig høy, for å være en eksklusiv delikatesse.
    Det er bare samer som får lov til å tenke slik. Hvis det ikke er marked for et produkt, må du produsere mindre, ikke mer, sa jeg til den koselige kvinnen mens jeg spiste den nystekte vaffelen jeg hadde bestilt, men den logikken stod ikke like klart for henne som for meg.

salg av suvenirer og håndarbeid langs riksveien

    Heldigvis er det likevel eksempler på reineiere som legger mer vekt på kvalitet enn kvantitet. De reduserer størrelsen på flokken og kontrollerer antall dyr. Resultatet er fetere skrotter som har blitt etterspurt pga av kvaliteten. De tjener mer penger enn før, med en langt sunnere flokk.
    I Øst-Finnmark har de bedre rykte enn i vest, og Polmak Flyttsamelag har startet kampen for å skape forståelse for økologisk bærekraftig reindrift. Men slik tale møter døve ører i Karasjok. Der måles familiens status i antall rein, snøscootere og firehjulinger. Som de kjører med hvor de vil - hele året. Det går så langt at enkeltpersoner jeg har møtt er redd for å melde fra om forholdene, av frykt for represalier.

Det Ville Vesten

Sålenge det er opp til den enkelte Siida å regulere ned bestanden med 33.000 dyr i Finnmark for å nå de overordnede målene for en økologisk forsvarlig bestand, er prosjektet dømt til å mislykkes. Folk jeg snakker med mener at det som skal til er nedslaktning og en konsekvent bestandsregulering, slik at vidda kan få sitt naturlige mangfold tilbake og dyrevelferden blir sikret. Som en svært velkommen sideeffekt vil da grunnlaget for mange av landsdelens konflikter falle vekk, og samenes rennomé - enten de er reineiere eller ei - styrkes.

Varsko her!

   Lars Sponheim foreslo nedslakting allerede for fem år siden, men da tok Ledelsen i Norske Reindriftssamers Landsforbund til motmæle og hevdet at: "kvoter er helt feil i forhold til samisk tradisjon". Også den senere landbruksministeren Lars Peder Bekk har rent ut sagt blitt fly forbannet på reineierne, men problemet har bare fortsatt å vokse.

La oss studere stortingsmeldingen en gang til (7.2.1 Økologisk bærekraft). Definisjonen er vakker, for alle oss som er glad i natur, glad i kjøtt og glad i en mangfoldig menneskelig kultur:
     «I en økologisk bærekraftig reindrift anser man at beitebruken ikke forringer beitekvaliteten, eller mangfoldet av dyr og planter i de ulike årstidsbeitene. Det er også en målsetting at beitebruken skal gi god dyrevelferd og tilgang på slaktedyr av god kvalitet.»

Just do it.