20 July, 2012

Storlaks i Reisaelva

Stein Arne, Wenche ... og Matz.
Det er morsomt å lære noe nytt og å møte folk med initiativ og engasjement. En av de jeg kjenner med størst porsjon av dette er min barndomsvenninne Wenche Offerdal, som forlot trygge Kolbotn for å dra nordpå hvor hun ville drive med hund. Hun kjørte Finnmarksløpet flere ganger og levde på det meste med 65 huskier pluss kjæresten, to mil fra vei inne på vidda. Skikkelig radikale forhold, mao - det kalles engasjement!

Bikkjer står fremdeles og sikler i hundegården bak huset, men nå bor Wenche og Stein Arne Rånes på en velholdt bondegård  som de har vært heldige å få kjøpt i Storslett. De driver firmaet Hunting North, og det er i disse dager laks det gjelder. Reisaelva renner nemlig rett forbi, med de eksklusiver rettigheter det medfører for grunneierne langsmed denne drømmeplassen for fluefiskere.

Hele dalen er en perle, og strekker seg nordover fra Reisa nasjonalpark. Elva er også vernet, og fisket er underlagt strenge reguleringer av fiskeredskap, fangstmengde, tid og sted.
Gården ligger midt på bildet - utrolig men sant!
    Kombinasjonen mellom denne gode forvaltningen og fabelaktige forhold fra naturens side, gjør Reisaelva helt unik. Faktisk er den en av verdens beste lakseelver hvis du går etter snittvekta på landet laks, som ligger mellom seks og sju kilo!

Komplett idyll, komplett med hester bak låven og dramatisk utsikt.
På gården står et sjarmerende hvitt hus ved siden av den nymalte låven. Der kan tilreisende laksefiskere bo, og de får all nødvendig assistanse av Stein Arne, slik at de med sitt kostbare fiskekort kan stille seg på rett sone i elva. Her kan du få stå helt aleine - om du er villig til å betale for det.
 
"onkeltriks" ...
Stemningen er litt dempet når jeg kommer. Snø i fjellet gjør at vannet ikke er så varmt det helst skal være for at laksen biter. 11-12 grader er bra, får jeg høre. I øyeblikket ligger elva flere grader under dette.
   Tre fluefiskende turister fra Skottland har tilbragt flere dager her uten at drømmene deres later til å gå i oppfyllelse. Det vil unektelig være dårlig PR om de returnerer tomhendt herfra.
    Jeg skjønner ikke helt dette alvoret før det seint på kvelden bankes iherdig på døra, og en yr skotte begeistret kaller oss over for å fotografere en skikkelig rugg han har fått opp. Øynene til Stein Arne får et helt annet uttrykk. Nå av lettelse.


Fangsten fotograferes, det er stolthet og glede fra alle bauger og kanter, og de tre returnerer neste dag til elva med fornyet glød. De går ikke forgjeves. Det virker som elva har våknet til live nå, så jaggu biter det på igjen. Denne gang er laksen enda større. Vi haster over med vekt og kamera, og tas imot av en ekstatisk mann, fremdeles iført vadere. Han greier knapt å holde den store fisken under den obligaoriske poseringen, og nåla tvinges ned til 16 kilo - fem kilo mer enn hans forrige rekord, som den ivrige sportsfiskeren satt i ... 1992!

Behøver jeg si mer? Reisaelvas generøsitet fornektet seg ikke. Wenche og Stein Arne mottar sporenstreks bestillinger for neste sesong. Lenge og ekslusivt. Kanskje må jeg også selv tilbake. Det er nemlig august som gir optimale muligheter, så om det noen gang skal lykkes for en stakkar med så kronisk miserabel fiskelykke at det smitter over på linetrålere - så må det vel være da.
klikk og kikk!


Skitt Fiske!