Tromsø - Harstad

Herlig vær og herlig teltplass. Hellet er med meg. Når det regner redigerer jeg, og når det klarner er jeg på tur eller filmer. Det klaffer svært bra slik som det veksler denne sommeren. Nå triller jeg inn i Tromsø, en by jeg tidligere har uttalt min store begeistring for.

Tromsø er Norges Reykjavik, med en litt røff stil og aktivt uteliv, mye action, pulserende kulturliv og stolt historie. Byen er porten til arktis og var i sin tid siste siviliserte utpost før det ukjente nord som vi mer eller mindre delte med Russland.
    Herfra reiste ekspedisjonene og hvalfangerne. Nå er det universitet, museer og tjuktflytende regional stolthet mellom trehusene. Tromsø ble jo ikke brent ved krigens slutt. Byen er virkelig spesiell, noe jeg ikke minst har opplevd fra luften.

Espen, John-Erling og Martin på Kistefjell

Sollifjell underveis

Inn mot Harstad

Spesielle er også de tre hurtigbåtene som betjener strekningen Tromsø - Harstad. Jeg har tidligere blogget om mannskapet ombord i Fløyfjell. Hun er som Sollifjell og Kistefjell oppkalt etter fjelltopper ruten passerer. Jeg reiser med sistnevnte og blir også kjent med Sollifjell når hun overnatter i Harstad.
    Det har omsider stilnet omkring "hurtigbåt-skandalen". Innkjøringsproblemer skapte misnøye og folk savnet båtene som tidligere trafikkerte strekningen. De var større, tyngre og mer bekvemme, med vannjet som gjør navigering ved kai til en lek.

Cindy spyler "B'en"

    De nye båtene er propelldrevne og har skrog av kevlarsandwich, hvilket gjør dem atskillig lettere. Det gir et drivstoffkutt på hele 60%, hvilket er et ledd i fylkets miljøsatsing. Boreal Transport har levert nøyaktig det fylket bad om, og det siste året har det vist seg at båtene lever opp til forventningene. De er presise og sjelden innstilt.

"Kistefjell-familien"

og ditto på Sollifjell

Mannskapet rullerer med ti dager på og elleve dager av, og har all grunn til å være fornøyd med arbeidstiden. De fem ombord blir nærmest som en liten familie, ettersom de er så tett på hverandre og avhenger direkte av at alle gjør jobben sin. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med så mange av dem, og å se med hvilken profesjonalitet og trygghet de løser oppgaven. Det lyder som om jeg virkelig smører på nå, men dette er vaskeekte sjøfolk som vet å sette pris på naturen, samholdet, menneskemøtene, ansvaret og også friheten en slik jobb innebærer. De er priviligerte og vet det. Kult for dem - og vel fortjent.

Det er litt stas i disse dager, for båtene er inne på den årlige servicen. De får endelig "B'en" montert på skutesiden. Den tar seg atskillig bedre ut en den gamle Veolia-logoen, som faktisk så ut som en druknende mannsperson slik den var klistret på, og det var knapt meningen.

Sollifjells mannskap inviterer meg på hjemmelaget pizza en kveld de er i Harstad. Ruta bestemmer hvor de overnatter, og de har et hybelhus nede på kaia. Her er rollene rokkert: Matros Cindy er kjøkkensjef mens kaptein Steinar er henvist til oppvasken. En skvett rødvin settes fram til meg, mens de andre drikker brus, de skal jo på jobb igjen i morgen. Det skal for så vidt jeg også.

:o)


God Reise!