Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
“Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
“Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
“Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.
Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
“Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.
Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.
... frøken Holte uten batteri |
No comments:
Post a Comment