Skagafjordur horse gathering

All episodes of this series are subtitled in English and Norwegian. Sharing is caring, make sure to subscribe to PaulsPlanetLive Youtube channel and follow PaulsPlanet on Facebook.

click to ENLARGE!

Sometimes on your trips, you meet people that just take care of you. They fix things for you, introduce you to fun activities, makes amazing stuff possible and over all contribute to radically improve your experience of a place.
    I already introduced you to Gunnar, who invited me to motorised outdoor action with big tyres and water splashing in the "Monstertruck-episode", but Samuel Örn Erlingsson was no less of a door opener. He is into the other kind of horse power. The one that comes one by one, on four legs...

A classic pose. It is time to leave the high pasture.

The horse gathering is a social event.

Herd of Icelandic horses in Skagafjordur

Samuel Örn Erlingsson in his right element.

sun - snow - rain ... in one day

Samuel Örn Erlingsson

The days spent with Samuel were truly rewarding. Just by being himself he demonstrated the Icelandic culture of hospitality. It was an adventure from the first time we met, when Samuel was one of the drifters riding across Kjølur.
    We had delicious, tender horse meat in his home with his wife Ásta (a famed athlete), we made traditional food - Slautur -with his mother and sisters and we travelled to the south and the north in order to ride and check out horses.

Wherever we came, Samuel had friends, and I slowly realised that he is some kind of a hotshot or celebrity on "The Rock", after serving many years as a sports commentator and "horse man" in Icelandic TV. It is said a book could be written about all his fun/erroneous statements when he was the "expert commentator" of all exercises in the winter Olympics, years ago, when they only could afford to send one reporter ...

They breed both for physical quality and looks, making a thousand shades of brown ...

Skagafjordur horse gathering

Going to Skagafjordur was special. You will see in the episode that the horses are driven down from the high mountains and gathered in the valley, before split between the farmers. There's singing og the great local tenors, drinking, competitions and an extremely social warmth. I was allowed to do pretty much whatever I wanted, and riding across Iceland some weeks before had made me rather comfortable on horseback, so this was pure fun.

Eating horse meat

Yes, I am a horse lover in double sense. The dinner in Samuels place was among the best. The cut is rough, but tells you a little story about the tradition of eating the horses:




Travel well.

Catching Puffins

Esbern í Eyðansstovu with dinner.

This video might upset you. As a matter of fact, if you are a nice and "human" human being, it probably will. I just hope for the right reasons, as I am a firm believer in hunting any kind of wild animal that are plentiful. Hunting for food, that is. In this episode we kill puffins, quickly and surely, but as years have passed, it is clear that this species is facing troubled times around the coasts of the North Atlantic.

Ronja drew me ...

On my visit to the Faroe Islands in 2009, the situation for the puffins were not as critical as it has later come to be, so the limited hunting that was going on, posed no threat to the population.
    What seems to be the problem for survival of this, and several other coastal birds, is the lack of prey in the sea. Overfishing may be the cause, or perhaps climate change. Possibly both ... to my knowledge it is uncertain. But what this story is about, is an old tradition of how to make do with scarce resources, done by the finest of people in the roughest of surroundings. As if the Faroe Islands were not isolated in themselves, this island is the the most remote of 'em all ...

If you're up to it, watch the episode - puffin hunting on Mykines - not for the faint-hearted!

As far as my experience goes, puffins hate solitude...

Mr. Oosterweijk's failed courtesy...

The Faroes is, no doubt, a tough place in more than one way, something my soon after good friend Henk Oosterwijk experienced when he sailed into Thorshavn in his tiny boat, flagging the "Dannebrog" - Danish banner - as his courtesy flag:

"Sogno de Oro" in Thorshavn.

    I spent quite a bit of time in Thorshavn, as you will see in later episodes. The town harbours (literally) a lot of interesting characters. Dutch Henk was just one of them. He continued around the world alone in his eight meter long (short) sailboat "Sogno de Oro".

He's looking at you, Henk!  ;)

Paul padler Nabolaget

Oi, oi, oi ... dette har virkelig tatt av. Med vilje gikk jeg og TV8 litt lavt ut, for først å være skikkelig i gang når dette ble kjent. Er lei av alle som står frem midt i turforberedelsene. Nå er ting i full sving - og det så til de grader!

Hva er dette?

Det er faktisk Andreas i TV8 som skal ha æren. I en årrekke har han ymtet frempå på om jeg ikke kan gjøre noe lokalt. Etter å ha syklet landet opp og ned og senere fordypet meg i Hardanger, ser jeg tydeligere og tydeligere at det er ubegripelig mange gode historier som det store stygge overkommersielle media bare stryker forbi. Disse har jeg virkelig sansen for. For meg blir det enda mer historiefortelling, når du ikke støtter programmet på en kjendis som selger seg selv eller eksotiske kulturer som er mettet av det fjerntliggende ukjente. Det jeg vil fortelle om nå, er det som ligger rett for nesa på deg. Skikkelige herlige folk som gløder for ett eller annet de gjerne deler, men som aldri fikk sjansen før jeg kom forbi. Og jeg setter høye krav. Her skal det være bra saker for å fortjene min oppmerksomhet!

Utvid din nære horisont

Kortreiste opplevelser. Du kan gjennomføre dem på en lørdag. En langhelg. En fellesferie med lavbudsjett. Jo bedre du kjenner din regions kultur, severdigheter og historie, desto gladere, tryggere og helere blir du. Tenk på miljøet, reis stutt av og til. Lær noe. Lær å lage bål i skogen. Lær å kos deg ute. Lær om våtmark, vannkraft, båtbygging, forsvarshistorie eller lær rett og slett å lære deg selv bedre å kjenne. Jeg ser mange som løper fra seg selv, men det er ikke den måten du skal utfordre deg på. Du skal ta deg selv imot, og da kan det hjelpe å komme seg unna det daglige kjaset.

Spontant og ekte

Det er ikke noe galt med TV'n din i seg selv, men den har en uheldig evne til å fylle eteren rundt deg med søppel. Budskapet hjernevasker og fordummer i alt for stor grad. Program om naturen som kunne lært deg noe, dreier seg bare om tull og tøys, og kjendiser framstilles i alle fasonger fordi de nettopp er ... kjendiser! Skapt av media, melket av media. Og du sitter der og svelger unna.
    På bakgrunn av dette har jeg nå tatt en vri. De fleste av de som blir med i programmet kontaktes som oftest dagen før opptak. Sjefen i Kykkelsrud Kraftverk så teltet mitt utenfor da han kom på jobb, tre kvarter senere var vi i gang. Slik blir det ekte reaksjoner av, og hittil har det gått fabelaktig bra. Dykkerklubben her i Fredrikstad trommer sammen til ekstraordinær dykketur med skuta si, og ornitolog, fisker og padler popper opp som kanin av en flosshatt.
    Alle er stolte. Alle har gleden i seg, men også bekymringen. Alle har en tanke, et budskap og en mening med det de gjør. Dermed har også jeg det. Og jeg gjør det alene, som jeg har gjort siden jeg padlet sydover i 1998. Jeg trives godt med å filme på denne måten.

Tenk sjæl!

Søren heller. Det er et kjempeunderskudd på individuelle tanker i samfunnet vårt. Vi er en gjeng med late diltere. Nå er det på tide å heve blikket og finne de verdiene som faktisk betyr noe for deg, uten at noen profitterer på det eller andre slaver for det. Du har en samvittighet. Vekk den og måk unna unnskyldningene du tåkelegger virkeligheten med. Vi kan fortsette som vi gjør, selvfølgelig kan vi det. Det er behagelig. Men da går nedtellingen fryktelig fort.

Å la noen opplevelser foregå lokalt er et skritt i riktig retning, og jeg håper at du på "Pauls Planet" på Facebook og på "pauls_planet" på Instagram (bra viewer uten innlogging: "#PaulpadlerNabolaget") kan finne inspirasjon til dette. Ta en kikk på hva Dagens Næringsliv skrev, og ikke minst innslaget fra turens start, som ble filmet av TV8. Den kanalen kan du lett følge på nett, så TV'n kan du pælme ut med det samme. Bli fri.

God reise.
;o)

Isklar Presenterer: Livet og Ølkjenga

Følg med folkens, dette blir dessverre siste besøk i vidunderlige Hardanger i denne omgang. Hvis det går som jeg drømmer, skal jeg tilbake, men nå står et eventyr på Østlandet for tur. Men ... kos dere, her har dere enda mer å være stolte av. Ølkjenga!

Oppi bakken her finner du treskjærer Lars Stana. Folgefonna vis-à-vis!

I forrige episode starter jeg med å si at jeg ønsket å se Lars Stana lage ei ølkjenge, men så gikk jaggu hele programmet med på å lage en vær, slik at jeg utsatte prikken over i'en til denne episoden du nå får i denne posten. Som Lars selv sier, så er kjenga hans skryteprodukt. I dette programmet får du se hvordan det gjøres med et knep han til noens forergrelse har perfeksjonert. Effektivt, personlig og nydelig! Her skaper han framtidas arvegods!



Det lot seg ikke gjøre å filme at datteren Gunvor gjorde siste finish med fargepenslene sine, så "me juksa litt", som Espelig Hovig ville ha sagt, og kunne heldigvis framvise kjenga som den skal bli når den er helt ferdig. Dette må jeg takke tålmodige Geir Morten Gabrielsen for, ettersom han i ukesvis hadde ventet på å få kjøpe den ...

Man kan gå rett oppover fra Stana til den isolerte garden Isberg. Enda flottere utsikt!!

Vi sees i Hardanger!
:o)

Isklar presenterer: Treskjærer Lars Stana

Dette hadde jeg gledet meg til lenge. Lars Stana er en svært trivelig og dyktig kar som tok varmt imot meg da jeg syklet forbi sist sommer. Jeg sa jeg gjerne ville tilbake for å filme arbeidet hans, og endelig lot det seg gjøre.

Lars hevder han har verdens beste hobbyverksted, og det er i prinsippet hobbyen sin han utøver når han går løs på tre, glass og leire i det svært velutstyrte og romslige "snekkeratelieret" sitt. En gang var det 16 ansatte her, men behovet for treprodukter til rosemaling har dabbet av, og etterspørselen for gaveartikler i tre har hatt nedgang. Dette falt imidlertid sammen med at Lars gikk av med pensjon for snart ti år siden, og nå fryder han seg over at det kommer noen tusen på kontoen hver måned uten at han må "skjære dem ut av tre først".
   -Det er så trygt og godt, sier han, og presiserer at han jo ikke har rare forbruket, der han trives så godt, litt utenfor Odda, vis a vis Folgefonnas hvite tak.

I programmene om Lars - ja, det ble faktisk to - konsentrerer jeg meg om trearbeidet hans, men det blir også til alskens produkter av fargerikt glass og leire, som du kan stikke innom å se på i butikken hans langs veien. Der er det bra besøk på sommermånedene, og god arbeidsro det meste av året ellers.
   -Hvis jeg har hatt en hel dag uten en eneste telefon eller kunde, og ingen kameramann har hengt over meg, så går jeg opp om kvelden og fryder meg over arbeidsroen jeg har hatt.



    Men jeg har vært hos Lars har jeg også hatt arbeidsro. Lars har plass nok, så dagene jeg har bodd hos ham har vært svært hyggelige, med den slags prat som får utvikle seg litt ettersom man blir kjent. God mat lager han også, gjerne fersk fra fiskebilen inne i Odda, hvor han er fast kunde og tydelig godt likt.

Da opptakene er i boks, og jeg studerer hans kunstferdige karveskur på et trefat, erter jeg ham med at han er en menneskefientlig einstøing, men får et lurt smil tilbake. Lars har fått seg en ny kjæreste etter at kona døde, elsker når barn kommer inn på verkstedet med spørsmål og undring, og er slett ikke asosial. Han oppsøker bare ikke det sosiale...

Treskjærer Lars Stana har troll til å ønske velkommen ...

Vel møtt i Hardanger! :) !

Isklar presenterer: Edvard Griegs hytte

If anyone has captured "the sound of Norway" in music, it must be Edvard Grieg. Norwegian nature and culture is the core of his compositions and much of his inspiration was gathered in Hardanger, where he was stunned by the surroundings and the local folklore.

Edvard lived here in periods, created some of his finest works here, and returned to see his friends and beloved nature through many years. When he was too weak to walk, local farmers helped him to get up on the mountains on horseback. On one of these trips he lost his hat, telling a farmer that he had left it "on a rock". Not much to go after, when you are talking about Hardangervidda... Well, the farmer was a true friend and went back - and found it. He later received it as a token of friendship, and this hat is still shown to visitors in the farm where he lived. It is a cute story, and you will have more in this episode.

Grieg and his wife Nina, cut by Stana.

Edmund Utne is the storyteller this time. He was the fourth generation to run the famed Hotel Ullensvang, which is now actually run by the generation after him. His grandmother was the well travelled and much loved Brita Utne, who became one of Griegs closest friends.

History grows thick in Hardanger, and resides in the walls of a small cabin, now found safely situated on the premises of Hotel Ullensvang. That is the cabin this episode is all about. Griegs Cabin.

Jolatorget Pao Nao

Isklar is hereby proudly presenting yet another episode from awesome Hardanger. This area is simply packed with tradition and local know-how, and Arnhild Bleie is one passionate lady to tell about it.

Arnhild prepares for the yearly Christmas-market, where farmers and craftsmen come together and sell and share the local produce. Smoked fish, apple cider, knives, decoration, handicraft and art. It is such a joy to see it all out in the open, and it is a social highlight as well.

Isklar's factory is right across!

Hardanger is now dressed for winter. Although the fjords have a mild climate for being in Norway, some white weeks occur each year. It lights it all up, and must be appreciated while it lasts. I was lucky, and got some nice shots during my visits this winter. One day may have blue skies and warm colours from the low sun, while the next might be shrouded in cotton fog or stripes of low clouds. You never really know, in Hardanger.

Enjoy the scenery and remember that the episode has both Norwegian and English subtitles! The links on the right sidebar takes you to the other programs in this series, which will keep growing as the seasons roll out. I keep going back for more!  ;)

Vikebygd in morning light shot from the farms in Øvre Bøvre. Remember to click on my photos!

Tau - episode 18

Tau ventet storbesøk da jeg syklet innom. Spadestikket for Ryfast - en lang tunell som skal knytte Stavanger til innlandet - skulle nemlig tas av Kleppa. Jeg ble selvsagt med på det, (les: dette blogginnlegget) men det var en helt annen person som kom til å gjøre det største inntrykket på meg...

Petar Hristov Petrov. Denne karen fra Bulgaria har et ansikt som er som en oppslagsbok i følelser. Han er rett og slett vidunderlig uttrykksfull, og er full av ting han vil uttrykke. Arbeidserfaringen, kunnskapene og talentene hans blandes i en mix ingen kan oppvise maken til. Det er bare en ting å si om Petar, og det er at han er vidunderlig - tvers gjennom. Etter de følgende tolv minutter, vil du være enig med meg:



Jeg regner med at du vil ha mer av Petar, og da kan du lese historien om denne operasyngende nærkampeksperten i innlegget "Adeste Fidelis" og ikke minst nyte hans helt unike versjon av Hellige Natt i blogginnlegget Hellige Natt.

:)

TYSSEDALKORET synger Zadok the Priest

Hver jul inviterer Tyssedalkoret til konsert, selv i år, da de har vært ansvarlig for et stort arrangement omkring Odda Kommunes jubileum. Det var mange kjente julesanger, men da jeg spurte dirigent Eldbjørg Furholt om hvilken hun gjerne ville jeg skulle filme, valgte hun en jeg på en dårlig telefonlinje trodde het "Saw Doctors" ... det viste seg imidlertid ikke å være Irsk Folkemusikk, men derimot "Zadok the Priest" av Handel de skulle oppføre.


Har du hørt den før, selv om du ikke frekventerer operaer så ofte? Da er du kanskje fotball-fan, for den spilles vistnok i forkant av hver Champion League kamp. Uansett er det en vidunderlig sang.

Odda kirke gav store utfordringer med hensyn til lys, så jeg løste sprikende fargetemperaturer ved å redusere metningen og øke kontrasten. Jeg håper det faller i smak.

Ikke minst: riktig god jul, alle sammen!

Sherpaveien i Hardanger

Buførevegen er en gammel led over Folgefonna Nasjonalpark, hvor bøndene drev kyr og sau i historisk tid. Det var ikke tilstrekkelig beitemark i Liene over Sørfjorden, så bøndene måtte ta i bruk stølene på den andre siden av fjellet.

Det var selvsagt tøffe tak den gangen. Ikke minst fordi buføringa skjedde på en bestemt dag hvert år, slik at assistansen kunne komme over fjellet med hester til å frakte ost og melkeprodukter hjem. Hvis det ble uvær eller tidlig vinter, må det ha vært en fryktelig tur, opp omkring 1600 meter over havet.

Håpet er nå at denne spektakulære stien skal få økt oppmerksomhet og flere besøkende. Det er jo en herlig ferd med utsikt til to fjorder, is og fjellheim. I denne hensikt er det at arbeidslag med sherpaer er leid inn til steinlegging og reising av varder. Disse hardføre og arbeidsomme menn har nærmest turnert Norge med trappebyggingen sin. Resultatet er solide turstier som ikke vil tråkkes i stykker, men ligge stødig i hundre år.

Trappa er altså en severdighet i seg sjøl, der den bukter seg fra Reiseter og om lag 600 meter opp til Eggja. Jeg vil tro at den kan skape et større marked for overnatting og servering, og ikke minst for alle de gode gardsproduktene som finnes i Vikebygdkrinsen, hvor vikebygdingane ikke kan få fullrost arbeidshestene fra Everest. Se filmen og du forstår hvorfor!

Jeg har dessverre ikke bildene av sherpaer og helikopter tilgjengelig her nå, men de kommer, så sving innom om en ukes tid igjen. Foreløpig pynter jeg med gårdsdagens motiv, tatt ut gjennom Sørfjorden. Så vakkert er det når skyene letter...   :)

Romanias utrolige klostre

Suceviţa

Dere har alle hørt om skumle slott og flaggermus, men hvem søren hadde vel trodd at Romania i tillegg til strender, fjell og flotte gamle byer (les innlegget Romania sjokkerer!)også har en samling klostre som med ekstrem grad av garanti er unike i verden?

Moldoviţa

Klostrene er kjent som "De malte klostrene i Bucovina" i det nord-østlige Romania. Vi var et steinkast fra Ukraina, faktisk, langs denne ruten. Klostrene er selvsagt oppført på UNESCO's verdensarvliste, og ligger temmelig konsentrert, slik at vi lett rakk over fem av dem på to dager.
    Vi startet med Moldoviţa og Suceviţa, som begge er imponerende anlegg, bygget både for tilbeding og forsvar.

Et lys for en du savner, en du elsker eller kanskje en du enda ikke har møtt?

gong-gongen i Putna

Kun munker, i Putna.

Putna

Dragomirna

Grunnen til disse voldsomme veggmaleriene kunne Dana forklare. Klostrene har jo i sin tid også tjent som bastioner hvor soldater og landsbyfolk har søkt tilflukt eller hatt base. Mange av disse var analfabeter, og hadde minimalt utbytte av å bla i de hellige skrifter. Et kreativt hode fant da på å bruke de romslige inner- og ytterveggene som tavle, for med all ønsket tydelighet å forklare fordelen med å følge den rette vei.
    Dersom du tar de fabelaktige illustrasjonene nærmere i øyesyn, går det nok også opp for deg hvordan smådjevlene gjør alt for å trekke deg over i fristelse, mens kun de som holder sin sti ren, havner innenfor dørene til St. Peter. Temaene går igjen fra kloster til koster, men detaljene er vist på forskjellige måter, og fargene varierer. Innvendig får du kink i nakken, og er timingen heldig, forsterkes opplevelsen av at nonner eller munker bruker gong-gongen eller banketreet for å kalle til bønn. Som ved alle destinasjoner gjelder det å ta seg tid til å la inntrykkene synke inn.

Dana under sin egen skygge attmed klosteret Humor (ja, morsomt navn...)

Fargene friskes forsiktig opp.

Håndlaget og eldgammel - med fiolett bibliotekstempel!!

Voroneţ

De ekstreme takene ser klart ut til å ha være konstruert for å ta vare på kunsten, og fargene er overraskende klare oppe under mønet, mens hundrevis av års eksponering har bleket de områdene som er mest utsatt for sol og regn. Jeg lar bildene tale for seg selv, for her er det mye å meditere over. Ved Suceviţa ble jeg faktisk invitert av nonnene på mat, da jeg så de kokte en stor gryte med bønner. Det plumpet ut av meg at det så godt ut, og de sa jeg gjerne måtte følge med inn. Det kunne jeg dessverre ikke, nå som vi reiste i flokk.

"Gruppereiser" har sine fordeler og ulemper. Det er annerledes enn jeg er vandt til, selvsagt. Ikke desto mindre hadde vi det virkelig morsomt og lærte hverandre å kjenne på en ny måte. Det er godt å ha venner med felles reiseminner.

Jeg bare elsker endegavlen i Voroneţ - her har du himmel og helvete i alle regnbuens farger!

Men neste gang ... da skal jeg nok på tur alene igjen, ja... ;)

God Reise!