gamle våpen

Det begynner å snø da jeg har kjørt inn på en blindvei i et lite tettsted i de svenske skoger. Et lite hus med lys i vinduene har et nøkleknippe hengende i låsen på ytterdøra. Jeg banker på, og to bikkjer lager et voldsomt lurveleven før Robert gir meg lov til å sette opp teltet.
    Omkring den lille bare gressmatten er det høye snøkanter, så han må ha skuffet mye i vinter.
    "Vil du ikke inn på kaffe?" spør han.
    Det vil jeg gjerne.

Datteren er på besøk for å hjelpe til med å vaske huset til sin nylig avdøde farmor, et vakkert lite hus. Det ligger litt nærmere elven som renner forbi her. Nær elvebredden står også en badstue, knapt tilgjengelig i alt det hvite. Lufta tetter seg igjen med store, våte snøflak.

Det er de rene kunstverk.

    Roberts bror kommer også innom. Han bor lenger ned i gaten, og så meg sykle forbi. Det er en interessant mann med mange interesser. Han og kona hans inviterer på en god middag. De har tre døtre som alle gir uttrykk for at de trives her. Det er fritt, trygt og vakkert. Dessuten betyr ikke avstander det samme på landet som det gjør i byen.

Rolf fikser og gjenoppbygger.

Det er ikke Robert selv som forteller om geværene, men de andre tipser meg om at jeg bør spørre. Ettersom jeg nå snør helt ned, er det ingen hast, tenker jeg, så jeg drøyer det til neste dag før jeg spør om å få ta en titt. Det har han ikke noe imot, selv om han ikke har for vane å skryte av samlingen. Det viser seg nemlig at jeg har havnet i hus med en av Sveriges største privateide samlinger antikke våpen.
    "Det er dette som holder meg i gang," sier Robert. Han er sterkt plaget av reumatisme, som gir hans stive skulderparti robotaktige bevegelser. Men han kjemper, og han vil heller ikke gi opp jobben på stålverket, hvor han nå jobber femti prosent og har blitt tvunget til å sette seg med en kontorjobb. Men hva er et menneske hvis det ikke har interesser, noe å gløde for?



Etter å ha gått gjennom hele arsenalet i annen etasje, får jeg filmforbud idet vi går inn i hva han kaller "hittegodsen". Det er et roterom med utallige gamle iskrembokser fulle av avtrekkermekanismer, skruer, bolter og komponenter som kankje en gang passer inn i et av funnene han gjør på auksjoner og i dødsbo, hvor han går på jakt etter klenodier. Robert er nemig en avlandets fremste på å restaurere gamle våpen og han har en venteliste av bestillinger, men vurderer nå å konsentrere seg om sine egne prosjekt.
    Ute i bakgården har han verksted med dreiebenker og alt som skal til for å fikse på en kolbe eller sveise et løp. Kreves det mer, bruker han ekspertisen på jobben. Godt å ha et stålverk i bakhånd.

Det er et sommertelt - tydeligvis!

Jeg blir tre netter hos Robert, som også tar meg med for å hilse på kompisen Nisse. Det er mandag når jeg ruller ut på hovedveien.  Der er det bart igjen, og jeg må takke værgudene for at jeg både fikk hvile ut og møte disse herlige menneskene.


Trävlig Resa!