14 May, 2012

Christer i Östersund

Jeg sitter og råkjører Wi-Fi'n i kafeen "Pause" i Östersund. En fin plass i en koselig by med variert befolkning. Trådløst nett gror ikke på trærne i de svenske skoger, og her jeg får sitte i timesvis bare jeg kjøper en latte.
    Min konsentrasjon blir imidlertid langvarig avbrutt av elskverdige, oppfinnsomme, kunnskapsrike og ikke minst usedvanlig snakkesalige Christer. Jeg skulle så gjerne vært med ham et døgn eller to, lært noen lasaronknep, smilt av hans omgang med Trix-lodd, tomburkar, nyttige ting, gode-å-ha ting og lykkepenger. Mannen er rett og slett fabelaktig.

Det er ikke ofte jeg møter noen som er så til de grader pratsom, så full av ideer, med så lite vondt i seg og slikt et humør. Han kunne riktignok trengt en dusj i enda større grad en meg, og kjøper ingenting, så han blir bedt om å gå. Jeg tilbyr ham en kaffe for å sikre oppholdstillatelsen, men han nekter å ta imot.

    "Om jäg inte får sitta, så kan jäg vel få stå?" sier han, med et provoserende ertekrokuttrykk inne i det hvite skjegget.
    "Vær nå snill, Christer," må jeg formane. "Kom deg ut nå!"
    Han skal uansett til å gå, for å rekke biblioteket hvor han har en avis å lese, så vi tar pent farvel.

Kort tid etter har min venn erfart at biblioteket var stengt, dermed rusler han forbi igjen, med sykkelen sin, og gjør tegn til at jeg skal komme ut til den vintertomme uteserveringen. Plattingen er nybeiset i forkant av sesongen, og Stålanden lener seg til rekkverket.
    Christer har atskillig mer å fortelle, mens han trekker opp den ene gjenstand etter den andre fra sine dype bukselommer. Nyttige ting, lykketing, bra-å-ha-saker og en del uinnløste pantelapper.
    "Det var kø på ICA," forklarer han.

Noe av det siste jeg får høre, etter at hans planer om herberge, fjernsynsprogram og sopp- og overlevelseskurs er forklart for meg, er at han har fått en hjuldamper, som han beskriver med høy grad av nøyaktighet. En hjuldamper i Nord-Sverige - det lyder som den rene fantasi, men han ser like troverdig ut som når han forteller om Reinfeldts negerbakgrunn. Jeg tar det for god fisk. Hvorfor ikke?

Lenger ut i uka møter jeg Rolf, som jeg ikke har blogget om enda. Han samler på gamle våpen. Det snør, og jeg snør fast. Rolf har en kompis som heter Nisse. Han samler gravemaskiner. Han har et bilde han har tatt for nylig, som han gjerne vil vise meg - av en farkost nøyaktig som bekrevet av Christer.
    Historien er altså sann, i hvert fall ikke totalt bløff. Jeg er glad jeg tok lasaronkollegaen min på alvor. Før vi skilles er han ved å benytte en av baklommens verktøy til å fjerne en stygg tyggis som er klint inn i uteserveringens treverk, der den har størknet. Så kommer han på at de just har kastet ham ut.

    "Nej," sa han, og stappet redskapen resolutt tilbake i baklomma. "Den kan de ta meg fa'n få behålla!"


Riktig god reise, Chris! Du er en riktig Herremann.