Charmiga Arvidsjaur

Mange svenske småbyer og kommuner har satt opp et velkomstskilt ved landsveien som proklamerer at de er Sveriges eller fylkets dyktigste på ett eller annet. Det kan spenne fra alt fra lokale revyer til OL-medaljer og utdanningsnivå. En var Landets mest gavmilde, faktisk, mens jeg trakk på smilebåndet når jeg før Arvidsjaur, langt oppi Nord-Sverige, leser at byen er "länets charmigaste".

Jeg setter det umiddelbart på prøve, og blir overbevist. Min misjon er å fikse en eike som har gitt sleng på hjulet i 150 kilometer nå. Flere kan ryke når som helst.

    Førstemann som kommer meg i møte på fortauet forteller at "velocipedreparatør Karlsson" jobber for forsvaret frem til klokken fem. Dermed vil jeg ikke komme videre i dag. Jeg kjenner en mørk sky drive hen over humøret mitt, men så peker samme mann over gaten til Cafe l'Amanda, og anbefaler en retrokafe som jeg nok ellers ville gått rett forbi.

Femtitallskafeen er 100% sjarmerende, og det er i hvert fall innehaveren Amanda. Hun lar meg sitte lenge og jobbe. Det er "påtår" på kaffen, men hun beklager at Wi-Fi ikke er koblet opp enda.
    Jeg slår nummeret til innehaveren til det selvbetjente solstudioet vegg-i-vegg. En hyggelig stemme forklarer at de ikke har internett å dele, men en dusj er jeg mer enn velkommen til å ta, om jeg har behov for det - og det kan man jo si.

Amanda anbefaler biblioteket, hvor to kvinner strekker sine teknologiske ferdigheter maksimalt, med det resultat at jeg kommer på verdensveven. De på Coop er like hyggelige. Så blir klokka fem. Karlsson svarer ikke på telefon. Den blir seks og halv sju. Biblioteket stenger, men printer ut kart så jeg finner bort til utkanten av den lille byen, hvor sykkelverkstedet ganske riktig befinner seg i et privathus.

    "-Du kan hente det i morgen," sier Karlsson, og sikter til hjulet mitt. Det er jo sent nå.
    Men hva skal jeg ta meg til uten bakhjul? Jeg ser litt rådvill ut, og ber om å få kjøpe eikene, så skifter jeg dem selv. Det vil bli vanskelig.
    "Vil du ha med noe mat?" spør velocipedmekanikeren. Han dukker opp med store grønne pakker militær proviant. Det er tørket Real turmat. koster skjorta i butikkene.
    Klart jeg vil, men så er det hans tur til å se rådvill ut. Bare et øyeblikk.
    "-Nei, faen, frua er i Russland. Du kan vel bo her! Kom inn."

God fisk trekkes ut av fryseren, fanget av ham selv. Han kaller det røding. Og han ringer en sykkelfrelst kompis. "Hva driver du med?" spør han ham, men før noen kunne rukket å svare, kommanderer han "sluta med det, och kom över hit!"

    Samuel kommer. Vi kappljuger om våre lange sykkelturer. Han har vært mange steder, spesielt i Europa, og er en del eldre enn meg. Karlsson går over til å snakke engelsk etter et par øl. Det går ikke veldig bra, men da er det uansett leggetid. Hjulet får vi ta i morgen, sier han, og har min fulle tillit.

Karlsson har bygget mange hjul i sitt liv. Han har litt tykkere eiker enn de jeg har, men det går fint. Han forteller om tre døtre, som var aktive syklister tidligere, og fremdeles holder seg i form. Hans form er omtrent like rund som hjulet han reparerer over frokostbordet.
    Kona hans er dommer, og besøker sin syke mor i hjemlandet. Hun har lært seg godt svensk og har nå tatt sertifikatet. Jeg kan se han er stolt av henne, og bildet han tar fram viser en flott kvinne, noen få år yngre enn ham.
    Noen strøkne sykler er flyttet ut fra kjøkkenet siden i går. Han bestiller dem faktisk fra Oslo, og selger en håndfull hvert år. Ikke så mange som før, for han markedsfører seg ikke lenger. Kjøkkenet skal få nye fliser, og han unnskylder at det ser rotete ut, nå midt i prosessen. Men dette er helt perfekt.

Arvidsjaur altså. Hvem pokker hadde vel regnet med å trille inn i en slik sjarmbombe så langt inni den svenske skauen? Jeg er helt nødt til å returnere til Amanda før jeg fortsetter nordover. Hun åpner grytidlig og er like frisk som i går, med påmalte røde kinn og et fyrverkeri av en frisyre. Hun spanderer en kjempegod minibløtkake på meg. Den har blått marsipanlokk med en rosa blomst.
    Jeg legger igjen penger til nok en kaffe og en likedan kake, og ber Amanda ringe Karlsson senere, og invitere ham. Jeg tror velocipedmekanikeren vil sette pris på det. Reparasjonen ville han jo ikke ha en krone for.

 Husk å ta ferie, Amanda...  ;o)
Trevlig resa!