Cats of Cairo

There are good and bad sides to littering and garbage. A good effect is that cats are well fed on both trash delicacies and rodents. Cairo has an abundance of both and the cats generally look healthy and fine.
    Unfortunately, there are some mistreated and sick ones, but people in general do not seem to bother the stray cats. And for the unfortunate ones there might also be a rescue. More about that later.

Ruler of cats.

A good catch!

    Egypt is a great place to be a cat for more than dietary reasons. I am sure they are all aware of the Great Sphinx is set to guard the biggest of their monuments. Such a task only a cat could fill, they would say. The cats, I mean.
    They will walk proudly around the touristic area and maybe halt for a pose next to a gracious cat statue in onyx or bronze, showing off with a twist on the tail.

Surely, I am a cat man. Not a dog man. Cats make you proud, they make you silly, they make you hopeful and they break your heart. Dogs are just waiting to be fed. Studying a cat is endlessly more interesting than studying a dog.

suvenircat

    Dogs are just dogs, but cats are individuals. They choose their own friends and allies and look elsewhere if they do not profit sufficiently from the relationship. You can never take a cat for granted in any other way than knowing it will act according to its own egoistic needs and preferences.

fishawycat

Get my point? Cats are cool. And Cairo cats are special among cats. They are more willing to pose than European cats, who turn their head away exactly a the split second your finger has pushed the button beyond the focusing point, but before the shutter has opened, preserving the image on the chip.

    Cairos cats are right out photogenic. Inspired by the Great Sphinx, they keep their pose gracefully, to be sure their beauty is captured, before they scornfully turn and walk away, signaling that they do not really need you for more than that.

One of three ... my favorite!

I've got my favorite cats in Cairo. Three of them, actually, they are siblings. All painted in golden freckled stripes and dots, teasing their patient mother and playing around the chairs and tables of my favorite cafe in Khan-Il-Khalili. No, not Fishawy, I have changed my mind a bit about that place.
    You ought to continue through the next shisha-place and turn right towards the Hussein Mosque. Thats were you will find the local family inviting to a chat or a chant, and the friendliest waiters. You can even sit upstairs if you are in the romantic mode or want to observe the hustle from a distance.

... always loved ...

... and graceful.

But this is about cats, and cats speak for themselves, so just lean back and enjoy the photos. Do click on the first one and flip through the gallery. You might see Cairo in a new way through its cats. And I will get back to this in a later blogpost. You see, I have been to a cat-place. You've never seen a place like it. Just wait. I will show you... but first: more cats:

Do you like them? Next time you see a cat, try to learn something!

miauuuuuw!

Sigerfjord og verden

    Kjentfolk har anbefalt meg å legge ruten om Sigerfjord, fordi den er så fin. Denne sjarmerende avkroken befinner seg på Hinøya, vendt mot Vesterålen og i le for nordavinden. Jeg er på vei fra Harstad til Sortland, og har det ikke spesielt travelt.
    Førsteinntrykket er komplett nasjonalromantisk. Sol på fjell og lupiner som en flaggborg på hver side av veien. Budskapet i grøftekanten står litt på skeive men er tydelig nok: "Velkommen til Sigerfjord". Det er understreket med en blomsterkasse under et værbitt navneskilt. Ved nærmere øyesyn oppdager jeg to nesten utviskede hjerter attmed stedsnavnet.

En tunnel kanaliserer trafikken vekk fra denne smale veien. En ung thai klipper gress og vinker til meg idet jeg sykler forbi. Hun kan ikke norsk, men det får jeg ikke vite før en uke senere, når jeg ringer for å takke for at hun var så positiv. Gule Sider kan brukes til så mangt.

    Jeg slår av en prat med et solvarmt ektepar med ettermiddagskaffe og ser meg igjen nødt til å stoppe når en skinnende flott Volvo Amazon åpenbarer seg på en saftig plen. En lykkelig frittløpende gneldrebikkje tester umiddelbart om jeg har hundeskrekk.

    "Den gjør slik med alle," får jeg høre fra en ubarbert kar som kommer over plassen. "Den har dårlige erfaringer med unger på sykkel."
    Det gjør ikke noe, hunden er kul, og konsentrerer seg snart om skinnangrep på katten istedet. Katten er størst, så sikkerhetsavstanden ivaretas nøye. Det er visst en tilfeldighet at både mercedezen katten finner ro på, en volvo 240, huset og Amazonen er i omtrent samme farge.
    "Kan jeg få fotografere volvoen din?" spør jeg.
    "Jada," svarer karen. Han er snill, tror jeg. "Den er riktignok ikke min, jeg tar bare vare på den." Han er spesielt stolt av "øyelokkene" over lyktene, og håper med tiden å overta doningen.
    Jeg spør hva det kommer av at den må stå her, og han forteller at den blir skadet av å være hos kompisen, fordi han er mye hjemmefra.
    "Skadet?"
    "Ja, av unger som samler seg der," sier han. Det er en faktaopplysning uten forbannelser.
    "Hæ? Pleier unger å skade ting her?"
    "Men det er ikke deres skyld. Det er foreldrene." Han lyder fremdeles ikke skikkelig irritert, og ser at jeg står og forundres, så han fortsetter: "Jeg har bodd mange år i Oslo, og det er mye mer bråk her. Du må låse ned og bolte fast ting om du reiser vekk. Sønnen min fikk mopeden fullstendig plukket fra hverandre. Det er rene krigen her."
    Bikkja hans tar seg noen større runder. Eieren ser avbalansert og informativ ut. Forteller meg bare ting fordi jeg står der og lurer, uten direkte å beklage seg over noe eller noen. Dyrevenner er bra folk, har jeg nylig fått høre av en bussjåfør. Men det han sier er likevel trist.

Dagens idyll har såvidt begynt å krakelere idét en bil stopper opp. Hunden har vært uti veibanen. Et rødsprengt hode dukker opp over biltaket: "Du må passe på hunden din!" sier en oppskaket kvinne.
    "Folk kjører jo som tullinger," repliserer han.
    "Jeg kjørte i 40!"
    "Jeg mente ikke nødvendigvis deg."
    "Bikkjer skal holdes i bånd," roper hun, med tiltagende fistel.
    "Kanskje du burde gå i bånd!"
    Det smeller i bildøra. Jeg skjønner ingenting. Det er en smal vei med lite trafikk, i et boligstrøk, bikkja har ikke bitt noen og kvinnen var fra første sukk totalt bitch.
    "Der ser du. Det er helt krig her." Han har jobbet på IKEA, så han vet vel hva han snakker om.

Temmelig fortumlet triller jeg videre ut den fredfylte fjorden. Det virker utrolig at man i denne perlen ikke kan komme til tåls med hverandre. En ung dame kommer dyttende på sin førstefødte. Hun heter Sandra, og skal flytte innover i fjorden.

    "Ehhhh... hvordan er det å bo her i grenda?" spør jeg forsiktig.
    Hun stråler opp. "Kjempefint! Folk er så vennlige og miljøet er kjempegodt!" Hun får ikke fullrost Sigerfjorden, og trekker fram at de nyter to klimasoner over nærliggende Sortland, at de har pusset opp en flott brygge nedmed fjorden. At det er frodig og fint.
    Alt hun sier harmonerer med mitt førsteinntrykk. Ingenting harmonerer med den sure padda i bilen.

Konklusjonen må bli at verden er det du gjør den til. Også i Sigerfjorden.


God reise!

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!