En mørk og stormfull natt...

Overraskende dramatisk.

Fra Odda tråkket jeg på etter en sen lunsj. Litt ovenfor byen renner Sandvevatnet inn i elven som gav energi til industrieventyret som nå har fått seg en real trøkk.
    Det er allerede mørkt da sjøen butter i en smal og svingete hovedvei som stiger og stiger inntil den blir temmelig bratt og omsider når opp til riksvei 134. Jeg tar til høyre og så bærer det nedover igjen. Månen lyser over et merkelig landskap.

Vegen følger et juv med en elv og en voldsom fjellside på høyre side. Jeg har aldri hørt om dette stedet, men spektakulært er det, selv i minimalistisk belysning. Kanskje særlig da.
    Nederst ved fjorden får jeg vann av en gammel dame som tar sjansen på å åpne for en skjegget fremmedkar, og så finner jeg et fint jorde attmed kirken. Et skilt forteller at plassen heter Fjæra, aller innerst i Åkrafjorden - i fjæra.

"liten" porsjon komler

Dette er sørvestlandet. I går var det noe annet. Å oppleve dialektskifter og tradisjonsforskjeller på en sykkeltur virker sterkere enn med motorisert transportmiddel. Folks spisevaner er annerledes, deres åpenhet og deres tro.
    Nærmere Stavanger vil jeg se stadig flere opplyste kors på vegger av bedehus og prangende Gudshus med plass til store menigheter. Det er bibelbeltet jeg nærmer meg nå.
    Dagen byr på motvind og regn, så jeg tar inn på Åkratunet, et større turistsenter. Det ser ut til å være eneste serveringssted i denne fjordarmen. Innehaveren er en blomstrende kar, og gjestene likeså. Jeg får selskap av en lokal fyr som har ekstremt mye å fortelle mens jeg kjemper en kamp mot to komler med fullt tilbehør. At dette skulle være en liten porsjon er komplett uforståelig.

Åkratunet og Åkrafjorden mot vest-nord-øst.

tunnel-bru-tunnel

I løpet av tiden det tar å svelge unna stopper regnet, og videre følger jeg gamleveien. Nå fratas de motoriserte den vakre utsikten av en lang tunnel. Gamleveiens rustikke tunneler vitner om hardt og risikabelt arbeid. To av dem befinner seg i hver ende av Trolljuv bru, en sekstiseks meter lang myk hengebro. Den hang ferdig under krigen og er nå fredet. Broer er vakre.

Trolljuv Bru: 66 meters spenn, ferdig i 1942

På vei til Aksdal

Shell feirer 100 år, og spanderer marsipankake på meg når jeg stopper for å tisse. På Åkratunet fikk jeg sjokoladekake av innehaveren og neste Shellstasjon har også en masse kake som jeg på det sterkeste oppfordres til å forsyne meg grovt av, så når jeg ser Shellstasjon nummer tre er jeg småkvalm og har ingen problemer med å sykle rett forbi. Jeg vil til Aksdal, for der har jeg bekjente.

Dagene er strengt tatt for korte til sykling nå. Det blir mørkt igjen. Værmeldingen spår verre vær i morgen enn i kveld, så jeg tråkker på i håp om å komme fram til kjentfolk. Stikk i strid med værappen min begynner det å dale store flak fra himmelen. Det ser ut som fallskjermsoldater som ofrer seg på asfalten, hvor de vrir seg i smerte og forsvinner.
    En time senere skjønner jeg at det bare var fortroppene som falt i døden, for nå setter skyene inn et langt mer omfattende angrep. I løpet av få minutter er alt hvitt av store hagl, og det bare øker på. Hodelykta når bare kort framfor meg og alt består av absurde stiplede linjer. Hvert hagl etterlater seg nemlig en serie prikker, pga øyets begrensede registreringsevne. Det er til å bli tussete av.

Flere ganger kommer jeg utenfor den hvite stripa, som jeg forsøker å skimte ved siden av forhjulet. Noen biler og en trailer har tilsynelatende stoppet opp i veikanten. Jeg skal si at landsdelen ønsker meg velkommen!
    GPS'en forteller meg at jeg nå er i utkanten av Aksdal - som i seg selv må kunne kalles en ukant - men det er over midnatt og alt for sent å kontakte ekteparet jeg kjenner her.
    Det må bli telt, tenker jeg, idet jeg søker ly i et busskur for å kunne gni på telefonens kartapplikasjon. Ti på halv ett. En bil kommer til syne og svinger inn på en oppkjørsel like foran meg. Jeg kan like godt følge etter, og finner at sporene oppslukes av en dobbelt garasje. En ung dame kommer ut og blir overraskende nok ikke bragt ut av fatning av at en skjeggete og nedsnødd mannsperson befinner seg i oppkjørselen hennes.
    "Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør hun.
    "Javisst," sier jeg, og det er nok ganske åpenbart. "Kjenner du innehaverne av Aksdal Bok og Papir? Judith og Dan?"
    "Ja, moren min jobber på det senteret, men jeg vet ikke hvor de bor."
    "Det gjør ikke jeg heller, dermed må jeg spørre deg om jeg kan få disponere gressplenen din til i morgen tidlig? Jeg har telt."
    "Vær så god."

frokost med Birgitta

Gressmatta er skjult under et flere centimeter tykt lag iskuler, men jeg kommer til å sove greit her. Kvinnen går inn og jeg kommer halvveis i oppsett av telt før hun igjen viser seg og kommanderer meg innendørs. Hun trengte bare fem minutters betenkningstid, men de har da gjesterom, sier hun, så hun kan ikke la meg sove ute.

Den beste frokosten siden ... Brasseri Valore.

    Vel innenfor ser jeg at hun er gravid og har vært det lenge. Hun heter Birgitta Andersson, er supertrivelig og har en kjæreste som er offshore i øyeblikket, derfor er hun alene her. At hun var ute så sent skyldes at hun er chef på et meget fint spiseri og tilfeldigvis jobbet en halv time senere enn vanlig.
    Hadde jeg ikke stoppet i akkurat det busskuret og hadde Birgitta ikke jobbet senere ... så hadde jeg våknet om noen timer i et nediset og vått telt. Nå sover jeg isteden i svært komfortable omgivelser i et virkelig storslått hus hos en tvers gjennom sympatisk vordende mor som har forespeilet meg en god frokost.

Hadde neppe skjedd for en billist. Stavanger neste.

Takk til Birgitta for dette bildet, tatt før avskjed.

God Reise

Over Hardangervidda

Jeg sitter i en avgreining av Hardangerfjorden, ombord i Mathilde fra 1884, god og mett, hengekøya er klar og batteriene skranter. Dette kommer jeg tilbake til. Jeg vil også snakke mer om svensken som lager skjeer og kniver og gafler i en ærverdig familiebedrift på Geilo. I tillegg må jeg snart få fram hvor uendelig tilfreds og imponert jeg er av det hullete ullundertøyet mitt fra Brynje.
    Skjønner du? Det skjer alt for mye bra på denne turen, så jeg kommer helt i bakleksa med hva som skal føres i penne her... Men uansett, la meg skjære igjennom og berette om hvor fabelaktig en tur jeg fikk over Hardangervidda. Den har aldri vært vakrere.

Nede i Hallingdal, altså fra Gol og oppover til Ål, var det fuktig, tjukk tåke. Værmeldingen meldte så høy luftfuktighet at du skulle tro lufta rant nede i elva. Ettersom dagslyset varer så kort at jeg må fortsette å sykle inn i mørket, blir det trolsk stemning med tåka. Bilistene tar hensyn og jeg føler ikke at det er uforsvarlig, men det er klart at det blir svett og klamt (mer om det når jeg skal skrive om ulla mi).

    Så skjedde det noe da jeg klatret opp bakkene før Geilo. Månen slo igjennom først, og så alle stjernene. Det ble en gnistrende flott natt før jeg fikk opp teltet nedenfor Ø'ens hyttegrend. Først måtte jeg innom i resepsjonen for å betale sengetøyet jeg skal bruke her i januar - godt å få det gjort... Jeg fant ut at det er ganske genialt å slå opp telt på grov pukkstein når det er kaldt, for lufta mellom steinene isolerer nedefra. Jeg sov som en stein helt til to polakker gjøv løs på byggeplassen klokka sju om morgenen.

oppover fra Geilo

Det ble morgenkaffe på Ø'en og noen hundre meter lenger framme opplevde jeg nok til å fylle neste blogginnlegg (gled deg). Jeg vasser i ildsjeler for tida. Så måtte jeg innom optikeren i senteret for å erstatte en nesestøtte. Hun plundret en stund, for de hadde ikke helt min type, men fikk det flott til, og ville ikke ha fem øre for strevet. "Det er service," sa hun med et smil.

Det var altså utpå ettermiddagen at jeg omsider begav meg opp mot høyfjellet. Himmelen var fullstendig skyfri og veibanen var bar, selv om det tydeligvis har blitt brøyta her i uken som har gått. Alt er hvitt omkring meg, og lufta er deilig frisk og tørr. Jeg følte meg overhodet ikke uggen, selv om stedsnavnet indikerer at det er noe man risikerer på denne plassen...
    Her har jeg passert mange ganger med både bil og tog, og faktisk også en gang på sykkel, for 15 år siden, i samme ærend som nå, med foredrag i tilhenger. Det er likevel som om jeg opplever alt for første gang. Kanskje fordi nysnøen gjør det så rent og klart. Det virker som om landskapet er ubrukt og urørt - bare til for meg.
    Hallingskarven, som jeg skal inn og hilse på om drøyt to måneder, står som en krystallklar vegg. En sky former seg over den. Vi er gamle bekjente, for hvert profilbilde på Facebook de siste årene er tatt på Prestholtseter. Det har vært turer hvor jeg ikke har sett snurten av fjellmassivet, selv om jeg har stått for foten av det. Derfor er det ekstra flott å se det som i dag.

Alene på høyfjellet

Etter den siste bommen, der Rallarvegen starter, er alle serveringssteder stengt. Sommerturismen er forlengst over. Høstturismen også, for den del. Nå er vel innehaverne i Syden og samler krefter før skiløypene skal prepareres og hyttefolket betjenes. Jeg er alene - og det føles godt.
    De grove piggdekkene støyer faktisk i det meste laget mot asfalten, så først da jeg stopper opp hører jeg en underlig lyd av gresshopper og sirisser. Slike finnes neppe her, så jeg klør meg i hue før jeg oppdager at et vinddrag har brukket opp den centimetertykke isen på innsjøen ved veien. Isflakene er skjøvet halvt oppå hverandre, og agir en helt unik sildrende, skjærende sang. Jeg setter meg ned og betrakter dette rolige koret, og forsøker å ta opp lyden. Det er nesten ikke trafikk på veien bak meg.

    Jeg regner med at jeg er øverst oppe uten egentlig å ha slitt særlig for det. Bakkene er ikke bratte, og tankene vandrer mens beina tråkker, så nedoverbakkene virker alltid lengre enn motbakkene. Sola er i ferd med å gå ned, så jeg ser meg ut en liten kolle femti meter fra veien. Den vil egne seg godt til å bli filmet, med fin utsikt til alle kanter. Det er meldt rolig vær, og er jeg heldig så blir det sol i morgen også, da jeg skal trille ned gamleveien i Måbudalen.

Spinatsuppe med tre egg i. En stor kopp sjokolademelk. En diger kopp te med melk. Bixit med sjokolade. Det er ikke grenser for hva kroppen trenger av næring når den jobber jevnt og i tillegg må holde seg varm. Det siste lykkes den riktignok ikke helt med utover natta, og forklaringen er å lese av Væranda på morgenkvisten. Det var meldt minus sju i natt, og det må det nok minst ha vært, for jeg lå med både ull og sykkelbukser på inne i vinterposen, og hutra like fullt. Men vakkert er det, og helt fullstendig vindstille når jeg våkner.

Før og etter soloppgang ... -Husk å klikke på bildene!     :o)

Teltveggen leer seg ikke. Ingenting utenfor lager den minste lyd.  Det var akkurat dette jeg drømte om og håpet på, og takker naturen for enda en uforglemmelig opplevelse på denne vidunderlige reisen.


:o)

Kystriksveien i gult

De Syv Søstre, Sandnessjøens varemerke.

Kystriksveien i Nordland er en av de vakreste strekninger du kan sykle. Jeg har gledet meg til denne, og får med meg en flott strekning fra Sandnessjøen til Rørvik. Fra Bodø til Sandnessjøen og fra Rørvik til Trondheim har jeg på grunn av tidsnød sett meg nødt til å ta Hurtigruta, så hit må jeg komme tilbake en annen gang. Klikk på bildene, så blir de større.

Russisk krigskirkgegård og regionens store sønn:

-Petter Dass!

Fargene er nesten unaturlig sterke i de varme sollyset.

En vakker rasteplass.

Ettersom høsten nå er langt fremskreden er alle turistene vekk. Jeg føler meg som landsdelens siste tursyklist og har vel bare sett en enkelt bobil de siste dagene. Når det i tillegg ikke bor særlig mange folk langs store deler av denne strekningen, føles det til tider som om jeg har snublet over et stykke Norge ingen andre er klar over.
    Det er å overdrive å si at det er et spektakulært landskap, men det er pent. Veldig pent er det, dekorert av høstens farger. Jeg sykler forbi kompakte fjellformasjoner som står avrundet igjen etter istiden, små vann som ligger i forskjellige plan og ofte har jeg utsikt over øyer og holmer i skjærgården.

Utsikten til høyre fotograferte jeg forresten da jeg ble oppmerksom Agnes Olsen og vannbeholderne hennes, bare for å ha nevnt det.

Sikkert fin å klatre i...

Vevelstad Kirke i natten

Lenger nord var det flatt og enkelt, men sør for Brønnøysund går det stadig opp og ned, ut og inn fjorder, gjennom tunneler og over fergekrysninger. Ingen fjell er spesielt høye, havet er rolig og fuglene samler seg før de skal sydover.

Det er et landskap i endring. Langsomt, langsomt hever det seg etter istidene og hurtig, hurtig rasler gule blad av trærne. Min fart er et sted midt i mellom.

God Reise.

Nordkapptunnelen - sekund for sekund

Liten tvil om at du her har sommerens store snakkis når Pauls Planet nå satser på tilnærmet helaftens underholdning i reality-stil og bryter med det barrierer som vi hittil knapt har kjent til. Det finnes nemlig utfordringer og stigninger som er hardere enn fjellpasseringer. Ikke så mange, riktig nok. Men en av dem heter Nordkapptunnelen. Her gjelder det ikke å kommet il topps, men til bunns - og opp igjen. Skikkelig dybdejournalistikk, mao.

Sekund for Sekund

Utilsiktet dramatisk høydepunkt

I de nitidige forberedelsene til denne produksjonen ble alt lagt til rette for fullstendig å unngå høydepunkt i historiefortellingen. I tråd med genrens etablerte stilform ble det lagt vekt på kjedsommelige situasjonsbetraktninger og repeterte faktaopplysninger, samt en tilbakevendende irriterende mobilsignallyd som har til hensikt å vekke folk i sofaen.
    At dette gjennomtenkte regigrepet skulle vise seg å gå på en smell i siste halvdel av maratonsendingen skyldes hendelser helt utenfor Pauls Planets kontroll. Jeg vil likevel ikke betegne denne nyskapende mediabegivenheten som mislykket, men heller slå fast at den antok sitt eget liv og vokste til noe større enn seg selv.

Inkurie I: Jeg var så heldig å passere bomstasjonen før den like etterpå ble nedlagt. På den måten sparte jeg en masse penger, ettersom det da fremdeles var gratis å passere med sykkel...

Inkurie II: Noen sekunders tankeløs anvendelse av ministativ bryter med dogme-konseptet, og jeg kan dermed ikke snike meg inn på de store festivalene som ressigør av en dogmefilm. Filler'n.

Inkurie III: Guiness Book of Records var vurdert kontaktet, inntil en hyggelig kar på G-sport kunne opplyse at begivenheten/uhellet også tidligere har inntruffet. Synd. Det ville vært morsomt å være den syklist i verden som har hatt et slikt uhell dypest under havets overflate...

Fakta:

Nordkapptunnelen er en undersjøisk veitunnel mellom fastlandet og Magerøya. Den er 6 875 meter lang og går ned til 212 meter under havet. Tunnelen ble åpnet 15. juni 1999 og fikk pga dårlig fjellgrunn en brattere stigning på Magerøysiden enn først tiltenkt - hele 10%. Nordkapptunnelen er den lengste veitunnelen i Finnmark, og den var verdens nest lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999, etter Tokyobuktatunnelen.

Jeg vil rette en spesielt varm takk til Wikipaedia og alle medvirkende.

...greveling-grevelang.

Grense Jakobselv

Tour Boreal er nå skikkelig igang! Jeg har komponert en innledende sekvens fra min overnatting i et av årets første netter med midnattsol, hvor jeg ser litt tilbake på turen Oslo - Kirkenes og også forteller kort om hva det er jeg nå har foran meg. Det blåste som bare rakker'n, så jeg er litt "høyt gira" for i det hele tatt å bli hørt, men her er den altså ... episode 1 i "Tour Boreal" - årets vakreste sykkeltur!



God Reise!

Svensk Naturbruk

Jeg er ingen ekspert på disse sakene, men nå har jeg syklet forbi uendelig mye av samme sorgen. Det er flatehugst over en lav sko, hele åskammer og voldsomme områder er renset for trær uten at jeg ser spor av gjenplantning, selv om folk påstår at det er påbudt ved lov. Vel, litt er det jo, men ikke mer enn at det er vanskelig å skille fra det som etterhvert vokser opp naturlig, og slett ikke sett i forhold til hvor mye som hugges, etter hva jeg kan se.

Noe jeg ikke har sett før, er at trærne rives opp med rot, som kappes av og ligger igjen som i en krigssone. Det likner Verdun. Eller Amazonas på en dårlig dag.



Det synes faktisk som om svenskene har et helt annet syn på dette med natur en vi nordmenn har. Svensker er atskillig mer urbane, det er mitt inntrykk. Hva som skjer med skogen, som de likevel ikke bruker til noe, er ikke så farlig. De går jo ikke på ski og går ikke turer om sommeren.

Området jeg syklet gjennom i Jämtland minnet meg litt om Canada. Det var store avstander, en del forfalne biler og gårder, men også sentra som åpenbart retter seg mot turisme. "Villmarksopplevelser" er sikkert eksotisk for en stockholmare noen dager, når det meste er tilrettelagt. Hyttene jeg passerer har derimot vært veldig lite brukt i vinter, og det ryker sjelden fra skorsteinene. Jeg spør meg faktisk om ikke det ville vært like greit om de gav oss tilbake hele Härjedalen, dog må vi sette betingelse for at  de moderer den perverse snøscooterbruken sin. De har lov til å kjøre over alt. Det er helt utrolig for en nordmann.

At to nasjoner med en så lang felles grense kan være så forskjellige, er meg en gåte. Sverige er jo - iflg artikler jeg ikke kan henvise til her og nå - langt bedre enn Norge på miljøtenkning og arbeid for  redusere drivstoffgasser. Der er de helt supre. De har også gledelig mye økologiske matvarer og "gårdsbutikker" som selger lokalt produserte saker. Altså langt bedre enn oss.

Et solnedgangsmøte ...

La meg tilføtye at jeg møtte en syklist i går. Ann-Mari. Jeg stoppet naturligvis, for slikt skjer ikke hver dag her i Sveriges innland. Folk er superlate. Kjære Ann-Mari var enig med meg, og skjønner heller ikke hvorfor det ikke er flere som sykler. Hun hadde dagen før til og med gått på ski litt lenger opp, noe svenskene generelt sluttet med da snøscooteren ble oppfunnet. Jeg forsøkte å overbevise henne om at hun egentlig er norsk. Det ble helt romantisk, der våre sykler stod og buttet i hverandre i solnedgangen. Godt at hun ikke tenkte på invitere meg hjem - det kunne være at jeg ikke kom lenger. Dog, som jeg også gav uttrykk til for henne, kan det ha vært den svært heldige belysningen som gjorde henne så vakker ...

... hvis du leser dette, kjære Ann Mari - vit at du alltid er velkommen til Oslo!!!

:o)

God reise ...

Cykla i Dalarna

Den eneste jeg har tatt igjen ... jeg reddet et liv!

Tja. Er det egentlig så lurt? Her er det skog og atter skog. Små bosetninger er preget av enten forfall eller perfekt vedlikehold, og vitner om at folk gir opp og flytter, mens andre ruster opp feriehjem og fritidsboliger. En hel del av dem som er her noen dager i året, kommer fra Norge, og uansett hvor de nå befinner seg, er de ikke her.
    På en lang øde strekning med snø i begge grøftekanter kom jeg forbi en annen veifarende. Hadde jeg ikke tatt affære, hadde han nok vært like flat som en av sine artsfrender jeg passerte for et par dager siden. Flat som papp.

Vi er totalt midt i Sverige her.

NAM!

Ettersom jeg beveger meg nordover blir det etter et par dager gradvis mer folk, og jeg merker litt mer optimisme.     Jeg stopper på et lite museum i Härjedalen, hvor de reklamerer med å ha verdens eldste bunad. Det er nesten sant. Stoffet ble funnet i kirka her i bygden, men er nå på museum i Östersund, hvis jeg forstår dem rett. Sikkert er det at vaflene til Frank i seg selv er vel verdt besøket. For ikke å si ham selv, en virkelig koselig gubbe, som kan fortelle at det er like før alderssnittet passerer innbyggertallet her i bygda. Det er 72 personer igjen...

En godt skiltet...

... kopi!

Jeg har møtt veldig gode folk så langt, og sovet hos flere som har vært svært interessante. De jeg skrev om sist, som hadde Wi-Fi og lurte på hvor jeg fikk dusje, var virkelig koselige neste dag. Det var nesten vanskelig å komme videre, for vi snakket om både distriktspolitikk og eventyrlyst. De hadde, som flere jeg har møtt, valgt å flytte ut i distriktene - i glesbygden.

En av mine bedre netter så langt.

Godt med gode mennesker!

Natten etter fikk jeg min egen hytte (igjen) hos et herlig par som også har brutt med mer sentrale strøk. Her har de hester, og den ene hoppa har nå gått noen dager på overtid, så det var like før jeg ble vekket til hestefødsel. Min vertinne hadde streng beskjed om å vekke meg først, og unnfange siden... men det ble dessverre ikke noe av.

Været har ikke vært det helt store hittil og jeg er sår i rumpa. Du skjønner ikke helt hva det er å være plaget i baken før du gleder deg til oppoverbakker hvor du kan stå å trå. Når det er sagt, føler jeg faktisk at det nå går noe bedre å stå å trå. Det hadde jeg ikke ventet så raskt.

Med "smalband" och "messmör" - herlige folk.

Jeg må også nevne Sykkelreparatør Andersson. Selvfølgelig må jeg det. Ettersom jeg hadde montert et dekk feil, og fått en dramatisk slitasje som hvert øyeblikk truet med å sende meg med et smell ut av veien, hadde jeg spurt meg for etter sykkelbutikker. "I Vigge finns en reparatör," hadde jeg fått høre de siste 100 kilometer før jeg ankom. Da viste det seg at de ikke hadde min dimensjon, så jeg måtte humpe meg videre til Östersund, hvor jeg sitter nå. Men gutta var vel verdt den lille omveien. Det ble hardbrød med "messmør" - likner på prim, men med smak av vanilje iblandet. Svenskene har så mye konstigt. Og smiler.

Det gjør jeg også - for nå skal det visst bli mindre regn - og nytt dekk er montert.


God reise!

Dagene i Norge...

Det har sluttet å snø, så jeg må komme meg avgårde, men her har du noen dagboksider, klikk og de blir store ...

Og folk jeg har møtt hitil, har vært virkelig koselige, jeg har flere gode samtaler hver dag, og skjønner bedre enn n oensinne at sykkel er det som skal til for å kontakt med folk. Alt fra en herlig bestemor med hvite krøller som gav meg vann, til et vidunderlig par som lot meg sove i deres hytte bak huset. Superluksus. Bare i en grend var forholdene snåle ... tre sa nei, den ene henviste til hva naboene ville si, om jeg sov i hagen der. Så joda - lokale forhold varierer... :o)

Jeg vil dessuten takke Rusken, dersom det er deres fortjeneste at norske grøftekanter er så gullende rene. Det er en fryd å sykle langs riksveiene når trafikantene tar så bra hensyn som de gjør, og alt er rent og pent...

Her er noen flere inntrykk:

Amfibi er med på turen, og likte tilhengeren min...

Herlig me litt sol, den varte fra Nybergsund...

...til opp neste bakke, hvor jeg "tok igjen" Trysil Sykkelklubb...  :o)

Hjemmebakt knekkebrød ned i pose til meg. Supersnadder!

Du sover ikke bedre enn med vann på tre kanter!

God reise!

Mr. Pløhn...

Mr. Pløhn ... I presume.

For litt tid tilbake skrev jeg i "Vårløsning" at en trivelig kar hadde invitert meg til overnatting i Levanger. Jeg har skrevet litt med karen, og har nå tatt meg tid til å kikke på bloggen hans. Fra første side fikk han smilet fram hos meg. Hvis du er i tvil om du skal på sykkeltur i sommer, så anbefaler jeg på det varmeste at du tar en kikk på det han skriver om hans første langtur på sykkel - etter 15 år uten en tohjuling. Den varte åtte timer før kreftene ebbet ut og smertene overvant entusiasmen. Så har han foretatt en veldig dyr sykkeltur sørover fra Kirkenes, som for det meste foregikk på Hurtigruta. Pluss mange andre, alle i Norge, og de fleste langs Kystriksveien. Hjemmesiden hans har også nyttige tips og råd, både for den som tror han har peiling og for alle dere andre...

Så herr Pløhn er herved anbefalt som inspirator, spesielt om du vurderer å sikte forhjulet mot en av verdens vakreste sykkelturer - Kystriksveien, som han igjen skal sykle i sommer. Kanskje treffes vi der, han og kona på vei nordover, og jeg sørover. Jeg håper det, for denne karen er nødt til å være svært trivelig, ikke bare utifra hans varme invitasjon, men fordi han omtaler turene sine som han gjør.

En annen ting ... denne Pløhn er ikke spesielt opptatt av å fremheve sitt eget utseende. Dersom du leser dette, Pløhn, må du gjerne bekrefte at bildet ovenfor faktisk er av deg, eller sende meg en mer korrekt gjengivelse, så jeg får illustrert innlegget litt presist...  :o)

God tur!

Årets Sykkeltur

1997-98, underveis nordover...

Endelig! Endelig blir det Norge igjen! Det er fjorten år siden jeg sist syklet rundt dette landet, den gang slepende på en hjemmesveisa ståltilhenger med fire lysbilde-fremvisere, 750 glassmonterte lysbilder og to kassettspillere. Jeg turnerte den gang med multivisjonsforestillingen fra sykkelturen fra Patagonia til Alaska.

     Nå har jeg også et oppdrag. Jeg skal ikke bare gi foredrag, men også være videojournalist for et firma med ansatte over hele landet. Den tunge, tohjuls tilhengeren er forlengst skrotet til fordel for en lekker etthjuls "sykkelbob", alle Leica's fremvisere er erstattet av en MacBook Pro og ... eh ... fullt video-og redigeringsutstyr kommer i tillegg. Men det går bra, jeg tar hele den snøfrie årsdelen til hjelp - og har for en gang skyld ruta temmelig klar på forhånd.

Det føles godt å skulle rulle avgårde snart. Det må bli snart, for jeg får mye å gjøre. Forhåpentligvis er jeg igang så snart påsketrafikantene er hjemme i garasjen, da blir det min tur. Det er mye jeg har lyst å fortelle, men foreløpig kan dere kikke på ruta, og undre dere over hvorfor jeg skal stoppe minst fire dager ved hver av de røde ballongene ...


Vis Tour Boreal i et større kart

-Dersom noen er lokalkjent langs ruten jeg skisserer her, tar jeg gjerne imot ideer. Varme dusjer er også tiltak som settes svært høyt. Misjonen og gjennomføringen kommer vi tilbake til, dette er bare en indikasjon på at redigeringen av forrige prosjekt nå går mot slutten, og at jeg ikke gjør det...

:o)     yiiiiihaaaaa!