27 April, 2012

Cykla i Dalarna

Den eneste jeg har tatt igjen ... jeg reddet et liv!
Tja. Er det egentlig så lurt? Her er det skog og atter skog. Små bosetninger er preget av enten forfall eller perfekt vedlikehold, og vitner om at folk gir opp og flytter, mens andre ruster opp feriehjem og fritidsboliger. En hel del av dem som er her noen dager i året, kommer fra Norge, og uansett hvor de nå befinner seg, er de ikke her.
    På en lang øde strekning med snø i begge grøftekanter kom jeg forbi en annen veifarende. Hadde jeg ikke tatt affære, hadde han nok vært like flat som en av sine artsfrender jeg passerte for et par dager siden. Flat som papp.



Vi er totalt midt i Sverige her.
NAM!
Ettersom jeg beveger meg nordover blir det etter et par dager gradvis mer folk, og jeg merker litt mer optimisme.     Jeg stopper på et lite museum i Härjedalen, hvor de reklamerer med å ha verdens eldste bunad. Det er nesten sant. Stoffet ble funnet i kirka her i bygden, men er nå på museum i Östersund, hvis jeg forstår dem rett. Sikkert er det at vaflene til Frank i seg selv er vel verdt besøket. For ikke å si ham selv, en virkelig koselig gubbe, som kan fortelle at det er like før alderssnittet passerer innbyggertallet her i bygda. Det er 72 personer igjen...
En godt skiltet...
... kopi!

Jeg har møtt veldig gode folk så langt, og sovet hos flere som har vært svært interessante. De jeg skrev om sist, som hadde Wi-Fi og lurte på hvor jeg fikk dusje, var virkelig koselige neste dag. Det var nesten vanskelig å komme videre, for vi snakket om både distriktspolitikk og eventyrlyst. De hadde, som flere jeg har møtt, valgt å flytte ut i distriktene - i glesbygden.

En av mine bedre netter så langt.
Godt med gode mennesker!
Natten etter fikk jeg min egen hytte (igjen) hos et herlig par som også har brutt med mer sentrale strøk. Her har de hester, og den ene hoppa har nå gått noen dager på overtid, så det var like før jeg ble vekket til hestefødsel. Min vertinne hadde streng beskjed om å vekke meg først, og unnfange siden... men det ble dessverre ikke noe av.

Været har ikke vært det helt store hittil og jeg er sår i rumpa. Du skjønner ikke helt hva det er å være plaget i baken før du gleder deg til oppoverbakker hvor du kan stå å trå. Når det er sagt, føler jeg faktisk at det nå går noe bedre å stå å trå. Det hadde jeg ikke ventet så raskt.

Med "smalband" och "messmör" - herlige folk.
Jeg må også nevne Sykkelreparatør Andersson. Selvfølgelig må jeg det. Ettersom jeg hadde montert et dekk feil, og fått en dramatisk slitasje som hvert øyeblikk truet med å sende meg med et smell ut av veien, hadde jeg spurt meg for etter sykkelbutikker. "I Vigge finns en reparatör," hadde jeg fått høre de siste 100 kilometer før jeg ankom. Da viste det seg at de ikke hadde min dimensjon, så jeg måtte humpe meg videre til Östersund, hvor jeg sitter nå. Men gutta var vel verdt den lille omveien. Det ble hardbrød med "messmør" - likner på prim, men med smak av vanilje iblandet. Svenskene har så mye konstigt. Og smiler.

Det gjør jeg også - for nå skal det visst bli mindre regn - og nytt dekk er montert.


God reise!