30 April, 2012

Svensk Naturbruk

Jeg er ingen ekspert på disse sakene, men nå har jeg syklet forbi uendelig mye av samme sorgen. Det er flatehugst over en lav sko, hele åskammer og voldsomme områder er renset for trær uten at jeg ser spor av gjenplantning, selv om folk påstår at det er påbudt ved lov. Vel, litt er det jo, men ikke mer enn at det er vanskelig å skille fra det som etterhvert vokser opp naturlig, og slett ikke sett i forhold til hvor mye som hugges, etter hva jeg kan se.

Noe jeg ikke har sett før, er at trærne rives opp med rot, som kappes av og ligger igjen som i en krigssone. Det likner Verdun. Eller Amazonas på en dårlig dag.



Det synes faktisk som om svenskene har et helt annet syn på dette med natur en vi nordmenn har. Svensker er atskillig mer urbane, det er mitt inntrykk. Hva som skjer med skogen, som de likevel ikke bruker til noe, er ikke så farlig. De går jo ikke på ski og går ikke turer om sommeren.

Området jeg syklet gjennom i Jämtland minnet meg litt om Canada. Det var store avstander, en del forfalne biler og gårder, men også sentra som åpenbart retter seg mot turisme. "Villmarksopplevelser" er sikkert eksotisk for en stockholmare noen dager, når det meste er tilrettelagt. Hyttene jeg passerer har derimot vært veldig lite brukt i vinter, og det ryker sjelden fra skorsteinene. Jeg spør meg faktisk om ikke det ville vært like greit om de gav oss tilbake hele Härjedalen, dog må vi sette betingelse for at  de moderer den perverse snøscooterbruken sin. De har lov til å kjøre over alt. Det er helt utrolig for en nordmann.

At to nasjoner med en så lang felles grense kan være så forskjellige, er meg en gåte. Sverige er jo - iflg artikler jeg ikke kan henvise til her og nå - langt bedre enn Norge på miljøtenkning og arbeid for  redusere drivstoffgasser. Der er de helt supre. De har også gledelig mye økologiske matvarer og "gårdsbutikker" som selger lokalt produserte saker. Altså langt bedre enn oss.

Et solnedgangsmøte ...
La meg tilføtye at jeg møtte en syklist i går. Ann-Mari. Jeg stoppet naturligvis, for slikt skjer ikke hver dag her i Sveriges innland. Folk er superlate. Kjære Ann-Mari var enig med meg, og skjønner heller ikke hvorfor det ikke er flere som sykler. Hun hadde dagen før til og med gått på ski litt lenger opp, noe svenskene generelt sluttet med da snøscooteren ble oppfunnet. Jeg forsøkte å overbevise henne om at hun egentlig er norsk. Det ble helt romantisk, der våre sykler stod og buttet i hverandre i solnedgangen. Godt at hun ikke tenkte på invitere meg hjem - det kunne være at jeg ikke kom lenger. Dog, som jeg også gav uttrykk til for henne, kan det ha vært den svært heldige belysningen som gjorde henne så vakker ...
... hvis du leser dette, kjære Ann Mari - vit at du alltid er velkommen til Oslo!!!

:o)

God reise ...