24 October, 2012

Over Hardangervidda

Jeg sitter i en avgreining av Hardangerfjorden, ombord i Mathilde fra 1884, god og mett, hengekøya er klar og batteriene skranter. Dette kommer jeg tilbake til. Jeg vil også snakke mer om svensken som lager skjeer og kniver og gafler i en ærverdig familiebedrift på Geilo. I tillegg må jeg snart få fram hvor uendelig tilfreds og imponert jeg er av det hullete ullundertøyet mitt fra Brynje.
    Skjønner du? Det skjer alt for mye bra på denne turen, så jeg kommer helt i bakleksa med hva som skal føres i penne her... Men uansett, la meg skjære igjennom og berette om hvor fabelaktig en tur jeg fikk over Hardangervidda. Den har aldri vært vakrere.


Nede i Hallingdal, altså fra Gol og oppover til Ål, var det fuktig, tjukk tåke. Værmeldingen meldte så høy luftfuktighet at du skulle tro lufta rant nede i elva. Ettersom dagslyset varer så kort at jeg må fortsette å sykle inn i mørket, blir det trolsk stemning med tåka. Bilistene tar hensyn og jeg føler ikke at det er uforsvarlig, men det er klart at det blir svett og klamt (mer om det når jeg skal skrive om ulla mi).
    Så skjedde det noe da jeg klatret opp bakkene før Geilo. Månen slo igjennom først, og så alle stjernene. Det ble en gnistrende flott natt før jeg fikk opp teltet nedenfor Ø'ens hyttegrend. Først måtte jeg innom i resepsjonen for å betale sengetøyet jeg skal bruke her i januar - godt å få det gjort... Jeg fant ut at det er ganske genialt å slå opp telt på grov pukkstein når det er kaldt, for lufta mellom steinene isolerer nedefra. Jeg sov som en stein helt til to polakker gjøv løs på byggeplassen klokka sju om morgenen.

oppover fra Geilo

Det ble morgenkaffe på Ø'en og noen hundre meter lenger framme opplevde jeg nok til å fylle neste blogginnlegg (gled deg). Jeg vasser i ildsjeler for tida. Så måtte jeg innom optikeren i senteret for å erstatte en nesestøtte. Hun plundret en stund, for de hadde ikke helt min type, men fikk det flott til, og ville ikke ha fem øre for strevet. "Det er service," sa hun med et smil.

Det var altså utpå ettermiddagen at jeg omsider begav meg opp mot høyfjellet. Himmelen var fullstendig skyfri og veibanen var bar, selv om det tydeligvis har blitt brøyta her i uken som har gått. Alt er hvitt omkring meg, og lufta er deilig frisk og tørr. Jeg følte meg overhodet ikke uggen, selv om stedsnavnet indikerer at det er noe man risikerer på denne plassen...
    Her har jeg passert mange ganger med både bil og tog, og faktisk også en gang på sykkel, for 15 år siden, i samme ærend som nå, med foredrag i tilhenger. Det er likevel som om jeg opplever alt for første gang. Kanskje fordi nysnøen gjør det så rent og klart. Det virker som om landskapet er ubrukt og urørt - bare til for meg.
    Hallingskarven, som jeg skal inn og hilse på om drøyt to måneder, står som en krystallklar vegg. En sky former seg over den. Vi er gamle bekjente, for hvert profilbilde på Facebook de siste årene er tatt på Prestholtseter. Det har vært turer hvor jeg ikke har sett snurten av fjellmassivet, selv om jeg har stått for foten av det. Derfor er det ekstra flott å se det som i dag.

Alene på høyfjellet

Etter den siste bommen, der Rallarvegen starter, er alle serveringssteder stengt. Sommerturismen er forlengst over. Høstturismen også, for den del. Nå er vel innehaverne i Syden og samler krefter før skiløypene skal prepareres og hyttefolket betjenes. Jeg er alene - og det føles godt.
    De grove piggdekkene støyer faktisk i det meste laget mot asfalten, så først da jeg stopper opp hører jeg en underlig lyd av gresshopper og sirisser. Slike finnes neppe her, så jeg klør meg i hue før jeg oppdager at et vinddrag har brukket opp den centimetertykke isen på innsjøen ved veien. Isflakene er skjøvet halvt oppå hverandre, og agir en helt unik sildrende, skjærende sang. Jeg setter meg ned og betrakter dette rolige koret, og forsøker å ta opp lyden. Det er nesten ikke trafikk på veien bak meg.

    Jeg regner med at jeg er øverst oppe uten egentlig å ha slitt særlig for det. Bakkene er ikke bratte, og tankene vandrer mens beina tråkker, så nedoverbakkene virker alltid lengre enn motbakkene. Sola er i ferd med å gå ned, så jeg ser meg ut en liten kolle femti meter fra veien. Den vil egne seg godt til å bli filmet, med fin utsikt til alle kanter. Det er meldt rolig vær, og er jeg heldig så blir det sol i morgen også, da jeg skal trille ned gamleveien i Måbudalen.




Spinatsuppe med tre egg i. En stor kopp sjokolademelk. En diger kopp te med melk. Bixit med sjokolade. Det er ikke grenser for hva kroppen trenger av næring når den jobber jevnt og i tillegg må holde seg varm. Det siste lykkes den riktignok ikke helt med utover natta, og forklaringen er å lese av Væranda på morgenkvisten. Det var meldt minus sju i natt, og det må det nok minst ha vært, for jeg lå med både ull og sykkelbukser på inne i vinterposen, og hutra like fullt. Men vakkert er det, og helt fullstendig vindstille når jeg våkner.

Før og etter soloppgang ... -Husk å klikke på bildene!     :o)

Teltveggen leer seg ikke. Ingenting utenfor lager den minste lyd.  Det var akkurat dette jeg drømte om og håpet på, og takker naturen for enda en uforglemmelig opplevelse på denne vidunderlige reisen.


:o)