Interrail 2016 - Biking Bretagne!

Arriving to Gare du Nord in Paris by TGV, I had a glass of wine in the iconic "Grand Hotel du Clermont" before meeting a good friend that took me by car straight west, were two rental bikes were ready for us on the north coast of Bretagne.
    I never knew this corner of France, known for an aboundance of hospitality and rain. Parisians meant we were mad to go biking in this area at a time when half of France and Germany was suffering from heavy flooding, but we had mainly sun and hardly a drop of water for nine days!

Romantic walkway under water, and not much headroom under the bridge...

Partly following the historic "Sentiere de douaniere" that goes all along the coast, we biked adress a tidal road, so at the time of this photo we had actually biked to an island, where I enjoyed my oyster, bought fresh from cultivator.

Knowing our limits, we made a shortcut by train to Brest:

 (please notice my professional, multi purpose red clothesline)

Arriving by boat to the peninsula of Crozon, the sun continued to shine. Awesome rocks and cliffs!

One night, after a generous amount of wine, the tradisjon of illegal camping bought us into this field of marguerittes. Apparently military area, but hard to tell, in the dark.

Strikt time limits (somebody had to return for work) forced us to return to the car, allowing a visit to amazing Saint Malo and the absurde experience of walking adress the bay to Mont Saint Michelle. 

Totally worthwile!  No more sun, but as the rest of the continent were drenched, we did not complain!

Oh... I forgot Jonathan. The coolest seagull ever. Kind of polite,  very smart, patient and analytical - completely different from his hundreds of friends... He had paté and nutella all over his beak, when we left...

... this is my first update made from my phone. Might look horrible, but might come more...

Have a great summer!

En mørk og stormfull natt...

Overraskende dramatisk.

Fra Odda tråkket jeg på etter en sen lunsj. Litt ovenfor byen renner Sandvevatnet inn i elven som gav energi til industrieventyret som nå har fått seg en real trøkk.
    Det er allerede mørkt da sjøen butter i en smal og svingete hovedvei som stiger og stiger inntil den blir temmelig bratt og omsider når opp til riksvei 134. Jeg tar til høyre og så bærer det nedover igjen. Månen lyser over et merkelig landskap.

Vegen følger et juv med en elv og en voldsom fjellside på høyre side. Jeg har aldri hørt om dette stedet, men spektakulært er det, selv i minimalistisk belysning. Kanskje særlig da.
    Nederst ved fjorden får jeg vann av en gammel dame som tar sjansen på å åpne for en skjegget fremmedkar, og så finner jeg et fint jorde attmed kirken. Et skilt forteller at plassen heter Fjæra, aller innerst i Åkrafjorden - i fjæra.

"liten" porsjon komler

Dette er sørvestlandet. I går var det noe annet. Å oppleve dialektskifter og tradisjonsforskjeller på en sykkeltur virker sterkere enn med motorisert transportmiddel. Folks spisevaner er annerledes, deres åpenhet og deres tro.
    Nærmere Stavanger vil jeg se stadig flere opplyste kors på vegger av bedehus og prangende Gudshus med plass til store menigheter. Det er bibelbeltet jeg nærmer meg nå.
    Dagen byr på motvind og regn, så jeg tar inn på Åkratunet, et større turistsenter. Det ser ut til å være eneste serveringssted i denne fjordarmen. Innehaveren er en blomstrende kar, og gjestene likeså. Jeg får selskap av en lokal fyr som har ekstremt mye å fortelle mens jeg kjemper en kamp mot to komler med fullt tilbehør. At dette skulle være en liten porsjon er komplett uforståelig.

Åkratunet og Åkrafjorden mot vest-nord-øst.

tunnel-bru-tunnel

I løpet av tiden det tar å svelge unna stopper regnet, og videre følger jeg gamleveien. Nå fratas de motoriserte den vakre utsikten av en lang tunnel. Gamleveiens rustikke tunneler vitner om hardt og risikabelt arbeid. To av dem befinner seg i hver ende av Trolljuv bru, en sekstiseks meter lang myk hengebro. Den hang ferdig under krigen og er nå fredet. Broer er vakre.

Trolljuv Bru: 66 meters spenn, ferdig i 1942

På vei til Aksdal

Shell feirer 100 år, og spanderer marsipankake på meg når jeg stopper for å tisse. På Åkratunet fikk jeg sjokoladekake av innehaveren og neste Shellstasjon har også en masse kake som jeg på det sterkeste oppfordres til å forsyne meg grovt av, så når jeg ser Shellstasjon nummer tre er jeg småkvalm og har ingen problemer med å sykle rett forbi. Jeg vil til Aksdal, for der har jeg bekjente.

Dagene er strengt tatt for korte til sykling nå. Det blir mørkt igjen. Værmeldingen spår verre vær i morgen enn i kveld, så jeg tråkker på i håp om å komme fram til kjentfolk. Stikk i strid med værappen min begynner det å dale store flak fra himmelen. Det ser ut som fallskjermsoldater som ofrer seg på asfalten, hvor de vrir seg i smerte og forsvinner.
    En time senere skjønner jeg at det bare var fortroppene som falt i døden, for nå setter skyene inn et langt mer omfattende angrep. I løpet av få minutter er alt hvitt av store hagl, og det bare øker på. Hodelykta når bare kort framfor meg og alt består av absurde stiplede linjer. Hvert hagl etterlater seg nemlig en serie prikker, pga øyets begrensede registreringsevne. Det er til å bli tussete av.

Flere ganger kommer jeg utenfor den hvite stripa, som jeg forsøker å skimte ved siden av forhjulet. Noen biler og en trailer har tilsynelatende stoppet opp i veikanten. Jeg skal si at landsdelen ønsker meg velkommen!
    GPS'en forteller meg at jeg nå er i utkanten av Aksdal - som i seg selv må kunne kalles en ukant - men det er over midnatt og alt for sent å kontakte ekteparet jeg kjenner her.
    Det må bli telt, tenker jeg, idet jeg søker ly i et busskur for å kunne gni på telefonens kartapplikasjon. Ti på halv ett. En bil kommer til syne og svinger inn på en oppkjørsel like foran meg. Jeg kan like godt følge etter, og finner at sporene oppslukes av en dobbelt garasje. En ung dame kommer ut og blir overraskende nok ikke bragt ut av fatning av at en skjeggete og nedsnødd mannsperson befinner seg i oppkjørselen hennes.
    "Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør hun.
    "Javisst," sier jeg, og det er nok ganske åpenbart. "Kjenner du innehaverne av Aksdal Bok og Papir? Judith og Dan?"
    "Ja, moren min jobber på det senteret, men jeg vet ikke hvor de bor."
    "Det gjør ikke jeg heller, dermed må jeg spørre deg om jeg kan få disponere gressplenen din til i morgen tidlig? Jeg har telt."
    "Vær så god."

frokost med Birgitta

Gressmatta er skjult under et flere centimeter tykt lag iskuler, men jeg kommer til å sove greit her. Kvinnen går inn og jeg kommer halvveis i oppsett av telt før hun igjen viser seg og kommanderer meg innendørs. Hun trengte bare fem minutters betenkningstid, men de har da gjesterom, sier hun, så hun kan ikke la meg sove ute.

Den beste frokosten siden ... Brasseri Valore.

    Vel innenfor ser jeg at hun er gravid og har vært det lenge. Hun heter Birgitta Andersson, er supertrivelig og har en kjæreste som er offshore i øyeblikket, derfor er hun alene her. At hun var ute så sent skyldes at hun er chef på et meget fint spiseri og tilfeldigvis jobbet en halv time senere enn vanlig.
    Hadde jeg ikke stoppet i akkurat det busskuret og hadde Birgitta ikke jobbet senere ... så hadde jeg våknet om noen timer i et nediset og vått telt. Nå sover jeg isteden i svært komfortable omgivelser i et virkelig storslått hus hos en tvers gjennom sympatisk vordende mor som har forespeilet meg en god frokost.

Hadde neppe skjedd for en billist. Stavanger neste.

Takk til Birgitta for dette bildet, tatt før avskjed.

God Reise

Femunden med Ally kano!

Femunden er eksotisk, og var helt ukjent for Frode og meg, så da jeg skulle teste ut den sammenleggbare kanoen Ally, var det ingen bedre steder å dra. Planen var å legge ut i Synnervika, padle gjennom småvannene opp til Feragen og derfra følge Håelva ned til Røros. Det er en strekning på omlag 50 kilometer, og vi regner med å nå Røros søndag kveld. På lageret i nærmeste bensinstasjon har vi plassert min sykkel, så en av oss kan sykle opp og hente bilen.

Det er svarte natta når vi ankommer etter en kjøretur som varte atskillig lenger enn vi regnet med. Den bød på utfordringer som å forstå bilens tyske bruksanvisning, ettersom sikringen til lighteren hadde brent over. Det måtte for all del fikses, ettersom Frodes telefon har begrenset batterikapasitet og vi ikke har annet kart enn det telefonen kan laste ned... Vi måtte også tilkjempe oss fiskekortkoder, ettersom fiskekort slett ikke var for salg over alt, slik vi regnet med.

 Det blir i hvert fall ingen padling i dag, fredag 2. september. Vi leker med noen lemen, før vi feier et par av dem unna og setter teltet. Leiren blir likegodt på kanten av parkeringsplassen til den lokalhistoriske fergen "Femunden II", som har selskap av en sjarmerende liten redningsskøyte. Det er jo betryggende.

Ally før...

Det blåser jamt fra syd i løpet av natten. Ettersom vi befinner oss i nordenden av hva som er Norges tredje største innsjø, over seks mil lang, får bølgene raust med rennafart før de når oss. Sannsynligvis vil det snarere blåse mer enn mindre hvis vi venter, derfor er vi oppe før klokken seks, bygger kjapt kanoen og pakker sakene i vanntette bager.

... og etter.

Frode har noe erfaring med padling på flatt vann og jeg har over middels peiling på kajakker, men ingen av oss har prøvd kano i bølger og elv. Det ser ut til at vi får leksjonen i bølger ganske umiddelbart, når vi sniker oss rundt Femundskleiva på vei mot tømmerrennene til vannene mot nord.
    "Bruk hofta!" sier jeg til Frode. Det er der balansen oppstår, og særlig når vi nå sitter på seter ganske høyt i båten, til forskjell fra i kajakk. Det går hvitt på toppene, og litt vann slår over relingen, men vi kommer oss forbløffende greit fra det. Inne på land ser vi to større grupper med mange kanoer før vi glir inn i noen rolige bakvann. Midt utpå treffer vi på en lemen, som vi følger til land, og så tar vi frokost utenfor en tilsynelatende fraflyttet gård.

Det er første gang jeg har lagt meg i bi for en lemen. For noen stabeis!

Den første tømmerrenna ligger like i nærheten. Den er over meteren bred, så Ally føres elegant med strømmen inn i Lortholet, som ikke er stort mer enn en kulp. Her ligger en bu til fri benyttelse. Noen fotturister pleier vablene sine ved bålet, og en annen lemen kaster seg ut i Lortholet litt for nær innsuget til neste tømmerrenne. Det blir det siste den gjør.

Tømmerrennene ble i sin tid bygget for å vende utløpet til Femunden mot nord. Dette gjorde de ved å demme opp utløpet i sørenden, heve vannstanden, og så grave ut og forsterke noen smale løp gjennom småsjøene i retning av den Feragen, som har en anselig størrelse. Herfra ble tømmer fløtet til gruvedriften i Røros, ned Håelva/Feragselva. Svenskene ble sure for å miste vann til sine elver, så vannstanden ble senket og kanalen gravd dypere.

De to neste rennene er for smale til at vi tar sjansen på å padle gjennom med kanoen. Det ville være full krise å kile seg fast, og det er enkelt å bære rundt. Slik kommer vi gjennom pytten med det herlige navnet Litllangtjønna (Storlortholet hadde passet bedre) og ned i Langtjønna. Der legger to kajakker ut fra sin leir, og vi følger etter dem til siste renne. Her går det også en lita smal og svingete elv, som vi med store armbevegelser og innledende superklønete passering under lav bro, klarer å forsere. Da er vi i Feragen, med utsikt til fjellene i retning av Sverige.

Dette skal være bra fiskefarvann, og vi har høytidelig SMS'et inn fiskekortbestilling, så vi forhører oss med padlerne. De mener absolutt at første bit av Feragselva er stedet for å få napp. Det fester vi blind tillit til, og fortsetter inn i Feragshåen, en forgrening av den større sjøen. Den tar oss mot vest, der elva begynner.

Ally fungerer også som vedskjul og spiskammers...

    Allerede klokken ett bestemmer vi oss for å slå leir. Vi har padlet i overkant av to mil, ser det ut til, og det er en vakker plass. Så fort teltet står og bålet brenner, tar vi fram spinner og sluk, som er spesielt innkjøpt i lokal ekspertbutikk. Disse superfristende fiskelokkerne klarer imidlertid ikke å oppveie min kronisk - og smittende - fiskeulykke. Jeg er så elendig til å fiske, at linetråleren jeg var med på Island mistet 6000 kroker. Resultatet gir igrunn seg selv. Det blir ikke engang en kvalifisert napp, og de to vakene vi tror vi identifiserer, er så beskjedne at de eventuelt er utført av smolt.

Laupskaus er like greit, med sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Aldri har det smakt bedre, og varm kakao med vaniljesaus viser seg også å være en innertier. Regnet har imidlertid sildret ned helt siden vi landet kanoen, så i sekstiden er humøret dalende.
     "Om regnet bare stopper nå," ber jeg instendig, "så klarer vi å tørke opp før vi tar kvelden".
    Så stopper regnet, rett og slett umiddelbart.
    Mer ved til bålet, en kikk på beveraktivitet i nærheten. Mer forgjeves fiske. Det er jo en riktig fortreffelig kveld og vi køyer allerede klokken 22.00.

Knusk tørre, og klare for elven i morgen.

Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering

De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!

Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?

DIC: direct injection campfire

Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.

Alice i lav åling

604 meter!

Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak

Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!

padling i Frankrike

Rune har tenkt seg på padletur i Frankrike, og lurer på ting han mistenker jeg har svaret på. Spørsmålene er gode, og svarene er å finne i teksten nedenunder.

Ett alternativ er å padle samme strekk som deg, gjennom kanalen ifra Bourdaux til Sete, og kanskje litt langs middelhavskysten. 

1. Hvordan er vannkvaliteten i canal du midi, fikk du problemer som skyltes vannkvalitet, diaree ol. 

2. Er det "rett frem" og padle i kanalene, må man betale avgifter, eller går man gratis i kajakk. 

3. Går det greit å telte langs kanalen? 

4. Hvor lang tid må en ha til rådighet for å komme ifra atlaterhavet til middelhavet?  

5. Hvordan er det å padle langs kysten av Middelhavet, mye bølger? Hva med å overnatte i telt langs kysten, ok? 

Kanskje litt i overkant mange spørsmål, håper du svarer på et par av dem... Takk, Rune Peersen

en av mange

Kajakk og franskmenn... 
Kajakk som befordringsmiddel er fabelaktig. En turkajakk gir deg mer bagasjeplass enn du har behov for, og så får du en flott naturopplevelse på kjøpet. Det du åpenbart må ha en del av, er tid.
    Min europeiske padleerfaring fikk jeg på turen fra Oslo til Hellas, som jeg padlet for godt ti år siden. Denne reisen lærte meg at kajakken gir suverent innpass til alle kulturer og mennesker som har med vann å gjøre. Ellers er det greit å sykle, men en syklist ankommer en havneby fra feil side, for å si det slik.

Frankrike er et meget gjestfritt land, med et stolt og ærlig folkeferd. Møt dem med de franske glosene du måtte kunne, og du vil snart se at de også kan litt engelsk. De lar seg sjarmere av en langdistansepadler, selv om de ikke lager samme oppstyr som italienerne ville under ellers like forhold.
    Jeg ble regelrett ristet ut av søvnen en vinterkveld i Bordeaux, da en familie mente jeg ikke kunne sove i telt på den årstiden, så jeg fikk hedersplass inne. Utallige ganger har jeg blitt invitert ombord i båter, jeg har fått låne leilighet i Paris og mottatt middagsinvitasjoner i alle landsdeler.
    Så en gang for alle: franskmenn er herlige. Basta.

slusevokterfamilie

Slusevoktere og kanalsystem
Et kjennetegn på Frankrike er det imponerende nettverk av vannveier landet byr på. Kombinasjonen av langsomtflytende elver og kanaler gjør at du kan komme på kryss og tvers uten å trekke kajakken på det tørre. Disse kanalene er godt vedlikeholdt, med tidvis stor trafikk om sommeren og deilige rolige vår- og høstdager.
    Slusene, som det er hundrevis av, er delvis automatisert, hvilket kan være en utfordring for en padler. Det er nemlig enkelte av disse som har en stang hengende to-tre meter over kanalen, som du må vri på...
    Det finnes imidlertid løsninger for det meste, og der en trivelig slusevokter dukker opp på bredden er du i gode hender. Han dreier og åpner og dreier og lukker og dreier og dreier og dreier igjen, ofte langs en rekke av tre til fem sluser i hans ansvarsområde.
    Kun ved ett tilfelle i Nederland var jeg nødt til å løfte kajakken opp av vannet for å passere en sluse, noe slusevokteren angret bittert på, for han hadde tilbudt seg å hjelpe å bære, uten å kunne forestille seg hvor tung Nelly var, fullstappet av videokameraer og annet krimskrams.

avstand til forrige og neste sluse, fra denne

Vannkvaliteten varierer
Jeg ble aldri syk og syntes heller ikke vannet var spesielt ekkelt. At vann er grønt eller brunt er ganske naturlig. Litt humus eller alger tar du ikke skade av, og kloakk luktet jeg etter hva jeg kan huske aldri. Tvert imot er flere kanaler overraskende rene, det avhenger naturligvis av gjennomstrømmingen.

UNESCOS verdensarv

    Kanal du Midi, som forbinder Middel- og Atlanterhav, nord for grensen til Spania, er en perle. Faktisk var den tom for vann da jeg ankom i november, så jeg haiket til Barcelona og fortsatte tre uker senere, i en ren og nyoppusset vannvei.
    Helt spesielt blir det først øst for vannskillet, hvor de karakteristiske slusene har kommet på UNESCOs verdensarvliste. Her glir du forbi den eventyrlige gamle byen Carcassonne og et nydelig landskap. Det som imponerte mindre, var lokalbefolkningen i Languedoc Rousillon, som etter min oppfatning er de eneste utrivelige franskmenn.
    Denne vakre strekningen er veldig populær om sommeren, noe som gjenspeilet seg i lange rekker av utleiebåter i vinteropplag. Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde alt dette praktisk talt for meg selv!

loggen

     Hele turen fra Bordeaux til Sete gikk unna på 17 til dels bedagelige padledager, pluss et par dager for nyttårsfeiring i Toulouse og sigthseeing i Carcassonne.

Paris' byråkrati
De har en del lover og regler i Frankrike, og et byråkrati jeg helst ikke vil i befatning med igjen. Teoretisk skal du ha en padletillatelse på kanalene. Jeg sørget for å få en slik, men oppdaget at den kun var gyldig i regionen jeg befant meg i. Deretter viste jeg fram den, dersom det ble diskusjoner.
    Det hjelper å slå ut med armene og lage prustelyder med leppene, slik de selv gjør, når de opplever noe som både er uforståelig og urettferdig. Mest trøbbel hadde jeg vel i Paris, etter å ha padlet gjennom en forbudt tunnel, inn til en sluse før Seinen. Alt var forbudt, både å padle att og fram.
    Det ugyldige dokumentet kom fram igjen og jeg lurte på om slusevokteren ønsket at jeg skulle bli bofast i slusa hans ... så slapp jeg inn i Seinen likevel.

min "bopel" midt i Paris

I Paris gikk jeg en runddans mellom tre offentlige kontorer for å få tillatelse til å padle opp og ned gjennom sentrum. Jeg bodde i havnen Canal St. Martin på Bastillen, vis-a-vis kanalpolitiet, så jeg tok ingen sjanser.
    Alle kontorer mente de andre hadde ansvaret, så jeg endte opp med å trygle en kvinne midt i en endeløs lang korridor i fjerde etasje i et grått offentlig bygg nær Notre Dame om å gi meg lov.
    "Jammen det har jeg ikke myndighet til," insisterte hun.
    "Du vet det, og jeg vet det, men alle de andre (kanalpolitiet, trafikkmyndigheter) tror at du har det, så om du bare er så snill å skrive at det er greit for deg - selv om vi to vet at det ikke er gyldig - så redder du meg!"
    Så var det i orden, etter bare to runder...

Sikkerhet og overnatting
Kajakk vekker sympati og forståelse, ikke materiell misunnelse og urederlighet. Du er trygg i kajakken din, og du kan til og med forlate den ved mange tilfeller, uten at sjansen er stor for trøbbel.
    I Epernay, nær Reims, sov jeg høyt oppe i en vinmark, mens Nelly ventet ved kanalkanten. Gendarmen vekket meg, og lurte på hva jeg drev med, men gikk omsider hoderystende vekk uten å reise tiltale. Ellers har jeg alltid fått min nattesøvn, enten på et jorde nær vannveien, hos båtfolk som inviterer eller rett som det er inne hos folk i nærheten.

lavvann

Havpadling
Litt på slump bestemte jeg meg for å padle ned Loire, ut i Atlanterhavet. Egentlig ville jeg gjennom landet, rett til Middelhavet, men jeg ombestemte meg ved en ren innskytelse.
    Atlanterhavet og Middelhavet er svært forskjellig, med hver sine utfordringer. Der Atlanterhavet er mektig og forutsigbart, er Middelhavet hissig og lunefullt. Det er mye enklere å padle i tre-fire meter høye, regelmessige dønninger enn å kjempe mot hissige krappsjø fra varierende retninger.
    Strekningen i Biscaya fra Nantes til Bordeaux ble likevel svært dramatisk, og jeg vil ikke anbefale noen å tilbakelegge den strekningen uten å kunne vente på veldig godt vær. Du kommer nemlig ikke inn til kysten mellom havnene, dersom dønningene bryter mot strendene.
    Tidevannsforskjellen gir også trøbbel, med tørrlagte havner to ganger i døgnet og voldsom strøm i sundet syd for Íle d'Oleron. Aller verst var det likevel å komme over en sandbanke like vest for Gironde, fjorden som leder inn til Bordeaux. Det er en lang historie. Jeg klarte meg, det er det viktigste - om enn med liten margin.

min tøffeste dag, på topp tre totalt

 Middelhavet er enklere i den forstand at det er lettere å stoppe og finne gode teltplasser. Jeg ble aldri  jaget fra en leir, ikke engang da jeg satte opp teltet på flytebrygga attmed en ærverdig treseiler i den gamle havnen i Marseilles. Jeg er fremdeles i kontakt med Claude og Jean-Claude.

le vieux port de Marseilles

    Seiling er stort i Frankrike, og du kan regne med pastis på brygga flere enn ett sted, hvis du finner en seileklubb. Sanitæranlegg har de vanligvis også, i tillegg til at de kjenner farvannet du skal ut i.
    Som en ren refleks speidet jeg etter disse nautiske møteplassene når jeg kom inn i en by, og husker spesielt den i Nice. Bra folk.
    Seilere kan også tipse om vinden. De hadde fortalt at Mistralen varer i tre, seks eller ni dager, og det holdt stikk. Den tvang meg til å vente ni dager i St. Tropez, som jeg tilbragte ombord i seilbåten til tatovøren Jay, hvor jeg ikke bare bodde, men også ble tatovert.
    Selv i de virkelig snobbete havnene kan du vekke rikingenes omsorg og interesse. Jeg sov således i en yatch i Monaco, etter å tilbragt første natt i damegarderoben til roklubben.

Europa renner over skulderen min.

    Det er vinden du skal passe deg for. Den formes av fjellene og kan komme plutselig og hard, samtidig som bølgene har en tendens til å ha minst to hovedretninger.
    Jeg padlet riktignok Cote d'Azur tidlig på året, og det kan vel muligens være bedre om sommeren.

Konklusjon
Frankrike egner seg like godt for sykkel og kajakk. Få steder er så imøtekommende, med så store regionale forskjeller og varierte padleforhold. Om mulig ville jeg lagt reisen utenfor høysesongen, men det gjelder alle reiser alle steder. Det viktigste er å ha tilstrekkelig tid til ikke å "måtte" ta dumdristige sjanser og til å virkelig kose seg de stedene de stedene du trives best.

Svar avgitt. God reise!
Paul