Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul