13 August, 2011

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering
De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!
Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?
DIC: direct injection campfire
Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.
Alice i lav åling
604 meter!
Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak
Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!