Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul

Kuk, fitte, sex og dildo - en teateranmeldelse.

Noen dager sprenger deg med tanker og følelser. Samboeren din er til for å lade ut overskuddet, men i mangel av sådan har jeg rullet så fort jeg kan hjem, for å fange ordene med tastaturet. Jeg dusjet, men var redd for å skylle setningene av meg, frotterte meg i et nytt rent håndkle - det største jeg har - og krøp naken inn i favorittslåbroken. Den tar en evighet å tørke etter vask, så god er den. Nå er det Mac og Morricone.

Det har vært en dag med reising til mange land og sinn. Den handlet mest om Kaia og litt om Alenka. Jeg er ikke forelsket i Kaia tror jeg, men det er godt bare å være beundrer. Jeg møtte begge to på Svalbard. Det har jeg blogget om. Det var den siste dagen med lys at sysselmannens helikopter fløy oss fra Longyearbyen til Barentsburg, midt mellom purpur fjell og himmel. Teatergruppen hennes hadde en oppsetning der.

Barentsburg er russisk, det er ikke å diskutere. Følgelig selger de russisk sjokolade. En av dem har bilde av en søt liten jente på forsiden. Hun heter Alenka, har en interessant historie og ser gammeldags ut, tilsynelatende uendret siden sjokoladen så dagens lys i 1966. Kaia har en plakat med samme motiv hjemme, men dessverre hadde Barentsburgbaren bare to igjen, og de var gått ut på dato. Hard, hvitnet sjokolade kunne ødelegge inntrykket av en fin poster, så om Kaia kjøpte Alenka, spiste hun henne nok ikke. Men vi var i Russland, det er sikkert, og Alenka var til salgs.

Kaias kollega Ulla spilte i samme teaterstykke. Hun har gått i lære hos min moster Birgit i Danmark. Jeg kaller henne Biggi. Til tross for at hun er den beste mosteren man kan ha, glemte jeg å ringe henne på fødselsdagen hennes i går. I dag har jeg lagt igjen to beskjeder, og jeg har lyst til å fortelle henne at jeg skal på teater, men tror ikke jeg vil vektlegge at motivasjonen først og fremst er Kaia.
   
Stykket virker riktignok interessant, det handler ikke om krig og fred og slikt, men prostitusjon. Stort mer vet jeg ikke, men det rekker. Scenen er på Litteraturhuset, dit jeg bare går når jeg må.
    For ikke å skjemme meg helt ut, ifører jeg meg nyvaskede sykkelbukser, slike med sele. Til sykkelshorts å være er de skikkelig utsøkt, rumpa blir flott, så stramt sitter de. Buksene både pusher og støtter, pluss at de har innlegg - jeg får til og med fine baller, med dem på.
    Det slår meg at jeg bør ta med en ekstra T-trøye, men jeg liker igrunn den jeg allerede har iført meg. Den er litt hullete, men det står «Livet er en lek» på den, og det er en lykkelig mus som demonstrerer det ved å danse over teksten.
    Å gå på rulleskøyter med brist i et ribbein forsterker opplevelsen av om det går bra eller dårlig. Går det bra blir du ekstra glad, for du vet hvor satans vondt det ville gjort å gå på trynet. Jeg er derfor kjempeglad idet jeg ankommer Litteraturhuset. Og svett. Jeg har en tendens til å være svett når jeg kommer til steder, så jeg vet av erfaring at de har et romslig herretoalett ned trappen, hvor jeg legger beslag på to av tre servanter mens jeg tar en kroppsvask.
    Ved siden av meg tar en kar fra Aschehoug på seg slips, etter å ha vært på generalforsamling. Nå skal han på en hyggelig middag. Det viser hvor lite jeg kan om slips. Jeg trodde det var omvendt.

Billettene selges i døra fra klokken sju, det er en halv time til. Jeg kjøper en halvliter og setter meg utenfor. Svettepiplingen fortsetter og musa er helt våt, så jeg sitter her og tørker opp mens jeg kikker på klientellet. Jeg føler meg skikkelig hjemme her ... «NOT!» ... men det spiller ingen rolle, det er lenge siden jeg følte ubehag ved å være utenfor - slikt sluttet jeg med en stund etter at jeg fikk selvtillit.
    Jeg vil ikke engang betegne de hovedsaklig purpurkledde intellektuelle kvinnene omkring meg som spesielt utålelige eller uspiselige. De er rett og slett annerledes, jeg er ikke som dem. Og det er i grunnen fint slik.
    Ut av lommen lirker jeg en tom eske firkorn, som er brettet rundt to sjokoladeplater. De har både overlevd reisen fra Moskva, hvor jeg var i vinter, og dagens rulleskøytetur.

Jeg vet ikke om Kaia har lyst til å se meg, om hun synes det virker dumt at jeg dukker opp slik, men jeg ringer henne. Jeg kunne sendt en SMS for å gjøre det lettere ikke å ta stilling til meg akkurat nå, men jeg ringer.
    «Hei Paul, jeg driver og krøller håret til medskuespilleren min,» svarer hun, når jeg sier at jeg sitter utenfor. Hun er overrasket.
    «Kom ut fem sekunder, da,» ber jeg.
    «Om et kvarter.»

Inne i Slottsparken svømmer «Veranda», anda til Stoltenberg, sammen med ungene sine. Jeg lurer på hvor de sover om natten. Det kommer et streif av sol. Bertelsen og Steen har blitt til «Åpent bakeri». Jeg skjønte aldri hva en bilforretning gjorde der. Fiffen har hull i olabuksene, jeg visste ikke at det har blitt moderne igjen. Tennissko på denne siden av byen er alltid kritthvite. Alt ser planlagt ut. Det er mye jeg ikke begriper meg på.

    «Hei!» stråler Kaia plutselig. Det tok litt mer enn et kvarter, men det gjør ingen ting.
    «Jeg har med sjokolade til deg,» sier jeg. Det virker faktisk skikkelig dumt et øyeblikk, men jeg liker likevel situasjonen. Jeg har spist fem biter av den ene, sannheten er at den brakk på flyet. Den ligger åpnet, oppå den andre.
    Hun smaker og deler min overraskelse over hvor god den er. Så leit at vi har fordommer mot alt som kommer østfra. Selv sjokoladefordommer, men nå er denne knust. Både sjokoladen og fordommen.
    Vi snakker litt om Moskva og om stykket. Det er litt keitet, for vi er ikke omgangsvenner til daglig. Hun sier naturligvis at det er hyggelig at jeg kom.
    «Jeg er jo beundreren din,» svarer jeg forklarende. «Er det ikke fint å ha en beundrer da?» Det føles i hvert fall helt riktig å være en.
    «Jo,» smiler hun, og er plutselig veldig seg selv. Så skal hun tilbake til omkledningsrommet og reiser seg for å gå.
    «Ta med sjokoladen,» må jeg insistere. Hun tar den vi har spist av, slik at Alenka kommer til syne på den andre platen. «Du skal ha den også, den har ikke gått ut på dato. Den er til plakaten din,» forklarer jeg. Brått føler jeg meg som en liten gutt igjen.

Halvliteren er tom, så jeg ruller inn, ber om en kaffe og stusser litt over at de tilbyr en helt vanlig kopp fylt fra termoskanne, i utilsiktet kontrast til de vide koppene med grønn te eller cappuccino som ellers dominerer i lokalet.
    Noen unge kvinner sitter ved siden av meg. Jeg strekker meg over dem og henter ned en barnebok fra hylla, jeg har litt dilla på Astrid Lindgren for tiden. Hun var klok. Nå er hun død.
    Damene snakker om Pilates og et helsestudio jeg ikke kjenner navnet på. En hevder hun har trent ett eller annet fire timer i dag. Stemmenivået deres er skrudd opp i falsett på kanten til fistel, og jeg har dem mistenkt for å snakke langt hurtigere enn de hører.
    Det er fascinerende hvilken tilhørighet som oser av gjestene her, jeg fryder meg over å bo i en by med så store innbyrdes forskjeller på bydeler og utesteder.
    Nok en tur på dass må til før jeg plasserer meg midt på første rad. Til venstre for meg sitter fire kvinner og en mann. Han sitter nærmest meg. På høyre side sitter to kvinner og en mann, han nærmest meg. Jeg er nyvasket, med medbragt deo, mens det stinker hvitløk av han til venstre, så det kan ikke være lukta som skyver damene unna. Har vi et avslappet forhold til sex og kjønnsroller i Norge? Tror vi det?

Egentlig burde jeg gå mer i teater, for skuespillerprestasjoner trollbinder meg. Det er Kompani Camping og Det Norske Teater som står bak kveldens prestasjon, som heter «Det Stykke Natt», hva enn det måtte gi av mening. Handlingen dreier seg om rollefiguren til Kaia, som gjennomfører et sosialt studie av en sexkjøper som har tatt med en thai hjem, en horebukk i rullestol, en stripper, en gutteprostituert og en hore.
    Dialogen er kvikk og god og innholdet overraskende tankevekkende. Uttrykk som kuk, fitte, dildo, knulle, bordell og sex øses over oss i alle tenkelige avskygninger. Jeg er helt forbløffet over at det går an å pakke så mye griseprat inn i en handling uten at det blir det minste dumt, men tvert imot er begrepene høyst relevant for dette persongalleriet.
    Det gjelder å få fitte på kuken. Om selv å bestemme hvordan det skal skje - og å få nok av det. Alt dette på samfunnets scene, hvor det kollektive felleskap setter standard for moralen. Sosialistene liker ikke penger og de kristne liker ikke sex, så de forenes perfekt i loven mot sexkjøp.
    Hva er rett og hva er galt? Kanskje burde samfunnet rett og slett prostitusjonaliseres? Kaias rollefiguer begynner å se likheter mellom sine studieobjekters tilbøyeligheter og sin egen person. Tipper at publikum med selvinnsikt og -erkjennelse forlenger liknelsen til seg selv.
    Dette er menneskelig - jeg identifiserer meg big time.

I pausen setter jeg meg på en benk i gangen. En kvinne sitter ved siden av meg. Skuespillerinne, jobber mest for fjernsyn. Jeg har ikke TV og vil ikke ha det, men det sier jeg ingenting om. Ergo aner jeg ikke hvem hun er, men kanskje burde jeg ha visst det, for hun sier hun trenger frisk luft og går ut en tur. Da hun kommer inn igjen, stopper hun noen meter bortenfor, og rygger litt tilbake da hun ser at jeg får øye på henne.
    Hun har hull i olabuksene. Jeg har kjempefine sykkelshorts og nesten nye hjul.
    På den andre siden sitter en dame med lilla i mønsteret og løst hår. Hun mener stykket er interessant, men vil ikke konkludere før hun har sett hele. Så bøyer hodet seg over smarttelefonen og samtalen er over. Skikkelig livlig plass, det her. Det er uforståelig at norske damer har rykte for å være løse på tråden.

Endelig svarer Biggi på oppkallet mitt. Tredje gang er lykkens gang. Jeg gratulerer henne på etterskudd. Hun er opptatt, men overraskes av at jeg er på teater og lover å ringe tilbake i morgen. Det føles allright å ha en moster som er utilgjengelig. En herlig, travel tante, tidligere teaterskolerektor, nå i human resource. Jeg har alltid elsket og sett opp til henne, gale sta dyktige kvinne.

Andre del av stykket varer og rekker. Det er ufattelig at alt dette er innøvd og trent på for kun å settes opp åtte ganger, derav én under festspillene i Harstad. Og det er ikke for langt, til tross for et par eviglange monologer. Gode ting som sies på en troverdig måte blir ikke for langt. Hvem er offer og hvem er overgriper? Hva er frihet?
    Jeg bare sitter og digger det, og blir som alltid flau når tårene triller nedover ansiktet mitt på tidspunkt da jeg er sikker på at ingen andre griner. Det har ofte med ordet frihet å gjøre. Faktisk er dette en av de få tilfellene da jeg blir flau. Jeg vet at det ikke er flaut å grine, men det er flaut likevel. Og så klapper jeg. Jeg klapper som bare faen, og det gjør alle de andre også, i denne lille salen. For dette funka.

Planen er å bare rulle vekk, men jeg skrur på telefonen for å SMS’e «I like» og smilefjes til Kaia. Så dukker hun opp, og er fornøyd og glad. Det var visst den beste forestillingen så langt.
    «Sikkert pga sjokoladen,» smiler jeg, klemmer henne og kysser henne på skulderen. Jeg vet ikke om hun la merke til at jeg satt der og grein, i så fall så hun sikkert at jeg var den eneste. Så jeg tilstår. Egentlig er jeg litt glad for det, samtidig som det er pinlig. Hvis emosjoner er et mål for opplevelse, har jeg fått mest for pengene av alle, og det er så klart fint.

Først på vei hjem merker jeg lykkefølelsen. Den kjennes helt ned i skøytene. Alle åtte hjul morer seg, de danser seg gjennom bydelene, forbi parkene på Grünerløkka og opp Torshovdalen forbi Sinsenkrysset, mens tankene bykser rundt i hue på meg. Noe har ladet batteriene mine, for det pleier ikke gå så fort oppover her. Det er nok alle tankene som gir energi til forbrenningen. Jeg skøyter mest på tankens kraft - og litt på de fem terningene fra Alenka.