Jeg ble tatt på senga. Helt og holdent. Sjelden har jeg tatt så feil. Til mitt forsvar må jeg si, at jeg ikke har vært dypt inne i Øst-Europa tidligere, og at mitt syn på russisk kultur er en sørgelig blanding av hva jeg husker fra militær hjernevask og glorete internettsider med tilbud om "drømme-ekteskap". På et tidspunkt innså jeg at meningsbæring krevde førstehånds erfaring, og det var grunnen til at jeg ville ta en kikk. Det måtte bli Moskva. Midtvinters!
Hjernen var etter beste evne renset for fordommer ved ankomst, klar til å fråtse i inntrykk. Noen av disse skal jeg ta for meg i en senere bloggpost, for i denne skummer vi fløten og snakker om damene. Du store all verden, for noen kvinner!
Jeg har vært ute en vinternatt før, men var uforberedt på synet som kom til å møte meg. Mellomlandingen i Riga hadde riktignok gitt en forsmak, men om noen hadde skåret sannheten ut i papp, ville jeg ikke tatt det for god fisk. Dette må rett og slett oppleves. Ta den russiske vinter i betrakting. Denne har tidligere stoppet Europas mektigste hærstyrker, og gjorde utfordret også i desember med tosifrede minusgrader og rikt med snø. La meg fortelle om brøyting en annen gang. Nå dreier det seg om damene.
Det må ha vekslet med varme perioder i ukene forut for mitt besøk, for ismengden på fortauene var av en art som trenger tid for å bygges opp. Blåis, tykk og buklende, med et forrædersk tynt lag av løs snø på toppen. Dette glidemiddelet fjernet den siste lille friksjonen mellom såle og blåis, og krevde ballettbevegelser for ikke å aktivere reiseforsikringens medisinske paragrafer.
Da jeg et øyeblikk stod på trygg grunn, var det jeg ble oppmerksom på en pelskledd kvinne i høye hæler. La det med en gang være sagt at jeg har en godt innarbeidet dobbeltmoral hva angår både frakk og fottøy. Hva stilettene angår, er jeg er like sterk motstander av at kvinner ødelegger sine føtter, som jeg er beundrer når de mestrer å gå på dem. Det absurde i den aktuelle situasjonen var imidlertid at jeg i mine fjellstøvler hadde trøbbel med å stå oppreist, mens den ranke, pelskledde russiske isdronningen var uanfektet av føreforholdene.
"Unnskyld," sa jeg til henne på engelsk. Hun forstod. "Kan jeg få fotografere støvlettene dine, på isen?" Eksperiementet hadde så liten sjanse for å lykkes, at jeg var viss på at dets verdi lå i å studere hennes ansiktsuttrykk under avvisningen. Men hun sa ja. Ikke bare det, men hun vrikket og vred, og posisjonerte føttene etter mine ønsker. Jeg ble så oppmerksom på kjæresten hennes, ved hennes side. Han forstod ikke engelsk, og hun forklarte heller ingen ting, men smilte vakkert til meg og ønsket meg en god dag, da jeg var ferdig.
Kunne det være nybegynnerflaks? Jeg prøvde igjen, med et par skyhøye støvletter med kattemønster. Samme reaksjon. Ansiktet ditt da? En serie flirtende poseringer, med et morsomt smil, fulgt av en internettadresse hvis jeg ville være så snill å sende bildene. Hun bodde i nærheten, og jeg kunne bli med å gå på skøyter dagen etter, hvis jeg hadde andledning, men det hadde jeg dessverre ikke.
Alle gode ting er tre, og det var det. En stolt skikkelse med håret flommende utover pelsen stod med ryggen til. Hun snakket i mobilen. Jeg knipset først bakfra. Så vendte hun seg mot meg, og jeg viste henne at jeg fotograferte henne, hvorpå hun rakk et par raske poseringer uten å pause i samtalen. Hun hadde det travelt, og løp ut i veien, hvor hun ble stående på midtrabatten, fanget av trafikken. Jeg løp etter, fikk henne til å rygge inn på snøen, for nærbildet av fottøyet. Da ble det en luke mellom bildene.
"Takk!" ropte jeg etter henne, og hun kastet et fornøyd smil tilbake gjennom det lange krøllete håret, og forsvandt, fremdeles oppslukt i samtalen.
Små dekorerte pappmache-bokser er ettertraktede samleobjekt. Et populært motiv er en snøprinsesse fra russiske folkeeventyr. Da jeg stod i parken ved byens Universitet, litt syd for sentrum, kom to slike gående. Jeg stod i deres vei, og fotograferte dem uten blygsel ettersom de nærmet seg. På det siste bildet ser begge i kameraet, smilende (se øverst bilde).
"Dere likner snøprinsesser," sa jeg, som sant var, og ba om å fotografere dem. Det måtte jeg gjerne, først den ene et par ganger, så den andre, og så sammen, med de samme flirtende blikkene som jeg har blitt forunt av de andre jeg stoppet. Ikke for mye sminke, bare akkurat det som skal til. Ingen jålete unnskyldninger, kun glede over å bli spurt. Og til slutt, spørsmål om jeg vil sende bildene. Hverken mer eller mindre.
Det stoppet ikke med nevnte eksempler. En av disse naturlige, sexy og sosiale individene inviterte meg sågar til sin favorittkafe, og viste meg sine beste steder i sentrum. Alt dette med en nordmann som i Alfas fjellstøvler og Bergans turbekledning må ha sett alt annet enn elegant ut. Slikt gjør meg glad.
Naturligvis gjorde jeg mer enn å fotografere råfine russiske kvinner. Jeg tok også for meg en bestemor, politipatrulje med hund, vaktmann med hatt, hippi med rasta, markedskoner, markedsmenn, Stalin-imitator, butikkmedarbeidere, metropassasjerer og ymse andre. Deres hjertelige åpenhet, varme humor, entusiasme og hjelpsomhet gjorde oppholdet til en eneste stor fornøyelse. Så sier man endog at moskovittene er de MINST trivelige i Russland. Jeg har til og med hørt om byer hvor kvinnene skal være ENDA mer sexy enn i hovedstaden.
Det er vanskelig å tro. Veldig vanskelig å tro. Men jeg gleder meg anledningen byr seg for å forske på temaet – kanskje sommerstid...
Paul
