02 December, 2011

Duracellkaninen og innvandreren

En lærer på Voss Folkehøgskole betegnet meg som en Duracell-kanin, etter at jeg holdt et fire timers foredrag for hele skolen om kvelden, og så ett annet for friluftslivklassen før lunsj og ett tredje for foto og video etter lunsj, men når jeg deretter har spist middag og settes av i Voss sentrum er alle batteriene tomme, Duracell eller ei. Poenget med kanin-reklamen er vel forresten at den ikke gir seg mens leken er god, og det levde jeg for så vidt opp til. Det var veldig trivelige elever, masse latter og spørsmål og som vanlig virkelig sympatiske lærere. Men jeg trenger en øl.

"Tre Brør Kafe" har kongeplasseringen i sjarmerende, men forblåst regnfulle Voss sentrum. Her skal jeg ved et pussig sammentreff hilse på en kunstner fra Belgia som sov på sofaen min hjemme på Tonsenhagen for et snaut år siden (les om Couch Surfing). Hun heter Michele Frederickx, og spikrer i denne stund opp utstillingen av sine malerier og skulpturer inne i det lune kaferommet. Sjekk hjemmesiden hennes, jeg er ikke noen kunst-elsker, men dette er lett og like. Fargene i maleriene gjenspeiler hennes personlighet, hun er rett og slett en usedvanlig likandes person.
Mikki, meg og Lene

    Vi får selskap av hennes lokale venninne, de møttes da hun surfet Mikkis sofa i Portugal, hvor hun bor. Jeg velger en kortreist porter fra Flåm. Akkurat hva jeg trenger - og akkurat hva jeg rekker - før toget går.

Utpå natta stiger jeg av i Oslo. Jeg har sovet det meste av veien, er litt fortumlet, og oppdager først når jeg er vel hjemme at telefonen mangler. Tipper at den ligger på bordet i Tre Brør, så jeg sender melding opp dit, og ringer fra Skype til mitt nummer. Lite nytter det, før utpå neste formiddag, da en litt gebrokken mannsstemme svarer. Han heter Saleh, og bor ikke på Voss.

Jeg skjønner ikke bæret, men Saleh jobbet på toget, og fant telefonen under setet, så han tok den med hjem. Det hadde jeg også gjort, det er mer spennende enn å levere den på hittegodsen. Han høres glad ut over at jeg ringer, og sier at jeg kan komme ned til ham klokka halv tre, i Magnus gate.
    "Hvilken klokke skal jeg ringe på?" spør jeg.
    "Bare ring ditt eget nummer, så kommer jeg ned," får jeg til svar. Først etterpå slår det meg at det kan bli en utfordring å ringe uten telefon, men jeg får være takknemlig for at den ikke er en kraftkrevende smarttelefon. Da hadde den nok vært flat nå, så jeg ikke kunne ringe den i det hele tatt.

Magnus gate ligger bak Botsen, midt i svarteste Tøyen. Det er bare to-tre norske navn i hele oppgangen, og en kvinne med skaut dukker opp fra nabogården. Jeg forklarer at jeg gjerne skulle ringt min egen telefon, som befinner seg et sted i nærheten. Hun smiler varmt, og fisker opp en fascinerende slitt nokia. Det er nesten så jeg må telle meg fram til hvor tallene en gang var, men den funker som bare rakker'n og Saleh svarer. Han er allerede ute sier han, og kommer småjoggende mot meg mens kona smiler herlig.
    "Dere er noen ENGLER" roper jeg, og hun takker og sier på nesten helt perfekt norsk at det er da det minste, man må jo hjelpe hverandre.
Saleh er min mann. Telefonen var i trygge hender.
Saleh har bodd i Norge i ti år, så norsken er helt grei. Han jobbet på Fornebu, men firmaet ble valgt vekk eller rasjonalisert ut av systemet, så han mista jobben. Etter hva jeg forstår er han nå mye ledig, men har fått en deal med at de ringer til ham fra NSB for renhold eller noe slikt, kanskje som vikar.
    "Pokkers at det skal være slik," sier jeg. Det ser ut som om han vet hva jeg sikter til, men han klandrer ikke systemet eller fordommene. Han ser bare snill og mild ut, protesterer høflig når han får en DVD som takk for hjelpen og har forlengst bevist at han er ærlig og til å stole på. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så forbanna vanskelig å ansette en som heter Saleh, når arbeidsledigheten faktisk skrubber i bånn?

Ja, vi har noen utfordringer, men jeg er veldig glad for en ting, og det er at det er så mange vidunderlige, ærlige, trivelige og koselige folk å bli kjent med, når jeg er på reise rundt i Norge. Med tog. Om jeg så må miste telefonen for å få det til.

God reise,
Paul