Plattformarbeidere på Troll C

Kåre Lien tok initiativet til mine tre besøk på Troll C.

Plattformarbeidere er ikke som andre arbeidere. De er to uker ombord og fire uker på land, slik er livsrytmen: 100% jobb 1/3 av livet og 100% fritid, familie, reiser, hobbyer og enkelte svarte tjenester i resterende 2/3.
    I løpet av tre oppdrag på Statoils produksjonsplattform Troll C har jeg nå hatt fri tilgang til plattformarbeidere på jobb. Mannskapet teller opp mot 90 her ute, eller personskapet, som det kanskje heter nå, for det er også 10-15 kvinner ombord. Den gode tonen dem i mellom merker du allerede i heliporten på Flesland. Det er noe familiært over dem, i tillegg til det kollegiale og kameratslige.
    Jeg merker ikke noe kjekkaseri mannfolk i mellom, og ikke antydning til seksuelle kommentarer eller blikk myntet på kvinnelige ansatte, kun grunnleggende respekt og innrømmelse av at kvinnene ofte er mannfolk overlegne i tekniske stillinger. Det er derfor jeg selv søkte en utenlandsk kvinnelig fastlege, ut i fra teorien om at kvinner, særlig fra en annen kultur, må være ekstra dyktige for å hevde seg i mannsdominerte yrker.

... og det er ham vel unt, for makan til bevertning skal du lete etter!

«Jeg slapper så godt av, når jeg kommer ut,» forteller en kvinnelig arbeider. Og det er klart, hun har delt omsorg for barna, som krever alt av henne i perioden hun er med dem. Så setter hun seg på helikopteret og fjerner seg fra alt som hører fastlandet til.

mobiltelefonskyskraper

    Her ute kan du dyrke ditt eget ego. Flere sier det samme. Du skal gjøre jobben til punkt og prikke, men utover skiftet ditt kan du gå og legge deg når du vil, spise sunt eller dobbel dessert som du selv bestemmer, trene som du ønsker og være sosial etter dagsform. Du skal ikke ta hensyn til noen. Det er ferie fra unger, partner, bilkøer og mas.
    Mobiltelefonene ligger igjen i små bokser på Flesland, dermed må du logge på Internett eller ringe fra stasjonens apparat for å få kontakt hjem. Du er rett og slett i en litt annen verden, med en annen fokus.

Overgangen etter jobbskiftet kan by på utfordringer. Tilbake på landjorda har ungene ventet utålmodig, og partneren din forventer at "nå er det din tur". Hvis de ikke forstår at det tar et par dager å finne tilbake til familielivet, kan det skjære seg.
    Flere forteller at de trenger tid på å justere kropp og sinn. Kroppen er sliten og humøret har en form for "jetlag" som gjør lunta kortere enn familieidyllen har godt av. Men deretter er det fabelaktig å være far/mor på heltid, hobbysnekker, gartner eller gitarbygger. De fire ukene flyr avgårde for de fleste, men det er likevel vanskelig å tro at det er så sukkersøtt.
    «Hva med de som sliter sosialt på hjemmebane?» spør jeg. Det er ingen hemmelighet at det finnes et antall plattformarbeidere som tilbringer dagene på land på kafé, mens de venter på at kona blir ferdig på jobb, så de kan få middag. Eller verre, at de ikke nøyer seg med kaffe, i dagene som snegler seg avsted inntil de igjen skal ut. Penger har de jo nok av.
    «Jeg har sett folk skjelve på handa,» medgir en erfaren kar. Abstinensen gir seg etter en dag, men røper at tilværelsen på land kan være den største utfordringen. Her ute serveres ingen former for alkohol, og blodet skal være rent ved ankomst. Når vi er ombord i en potensiell bombe - få meter fra olje og gass til en verdi av 100 millioner kroner om dagen - så skal det ikke forekomme slinger i valsen.     «Alle jobber er viktige,» understreker en av formennene. «Selv om en sveiser kan si at han ikke gjør annet enn å sveise rør hele dagen, og mener innsatsen ganske ubetydelig, forteller jeg ham at en dårlig sveis kan komme til å koste hundrevis av millioner i tapt inntekt, og sette sikkerheten i fare. Alle er viktige her ute!» gjentar han seg selv.

"Alle er viktige her ute..."   :o)

«Det er ikke alle som passer til plattformlivet,» blir jeg fortalt. «Noen kommer bare ut èn gang før de skjønner det ikke er for dem.» Jeg hører historier om sjalu mannfolk som har kona overvåket mens de selv er på havet, eller som savner ungene for mye. Da går det ikke i lengden.
    Et par som har funnet en god løsning jobber begge her på Troll C, på samme skift. De er ansatt i forpleiningen, men arbeidsoppgavene om bord gjøre at de bare ser hverandre en drøy time hver dag, så de går ikke lei hverandre. For andre kan det være en fordel å få en pause fra samlivet. To uker er vel nok til at behov melder seg, tenker jeg, så blir det fart på kosen når de igjen sees.

pepperkakebensinstasjon

Det konkurreres i pepperkakehusbaking. Det er bittelillejulaften og jeg hører folk snakke om hvordan det er å være vekk fra familien i disse dagene. For de fleste er det slett ikke så greit. Ei har hatt en «liksomjul» før hun fløy ut sist. En hevder at det for ungene er gavene som er viktigst, og ikke ham, men noe ved måten han sier det på gjør at jeg ikke helt fester lit til påstanden.
    «Det er nå koselig å feire jul med dere også da,» kommer det fra en kar. Dét tror jeg på, for det ses på dem. De smiler og spøker og duller med hverandre. På tre besøk har jeg ikke hørt irritert tonefall ved én anledning. Det hevdes riktignok at Troll C er en spesielt trivelig plattform.
    «Her bores det ikke,» lyder forklaringen. «På boreplattformene og stasjoner med mer folk, kan det lettere bli skille mellom grupperingene.»
    Her ser alle ut til å komme godt over ens. Da et av mannskapet skal av for godt, utspinner reneste sorgprosessen seg, med ønske om lykke til på neste arbeidsplass og løfter om å holde kontakten videre.

Alt kildesorteres forbilledlig.

Om de tenker på miljøet? De fleste gjør jo det. Like mye eller like lite som folk flest. Ingen jeg spør støtter tjæresandprosjektet som Statoil sviner sitt navn til med i Canada, men alle vektlegger at de er stolte av her å være verdensledende på sikkerhet og kvalitet. De som har jobbet for amerikanerne eller i Gulfen forteller om en helt annen virkelighet enn "A-standarden" som alle minnes på ved ankomst på Troll C.
    «Faktisk blir vi så indoktrinert på sikkerhet at vi tar med oss vanene når vi går i land,» fortalte en bergenser ombord. Han kunne flirende fortelle at han nå klipper gresset med hørselvern og om en plattformarbeider som organiserte et dramatisk trafikkuhell i en av byens tunneler så godt at utrykningspersonell ble helt forvirret da de ankom.
    Således er plattformarbeidere. Pålitelige, grundige, sikkerhetsfokusert og dyktige. De elsker å dyrke sitt ego på havet, samtidig som de fleste har flust opp med planer for hva de skal foreta seg når de er på land. Mange reiser mye, og jeg håper at mine bidrag kan gi reisene enda bedre innhold, med flere gode menneskemøter, latter, forståelse og høyverdige kulturopplevelser. Slik en ekte reise skal være.

Poseringsvillige bergensere på stasjonen.

Ekte reiser. Selv returen gjennom Bergen skal være slik, etter endt oppdrag. Jeg husker å stikke innom oppbevaringsboksene for mobiltelefonene i Heliporten og gleder meg litt til å komme inn til byen. Jeg har før omtalt bergensere, og prøver teorien om at de er koselige og imøtekommende straks jeg setter foten ut av bussen. Den første kvinne jeg ser er litt eldre enn meg, høyreist og flott - vakker, er hun. Hun kaster et blikk på meg idet jeg slenger bagen over skulderen. Jeg kikker tilbake og hun ser meg i øynene. Vi holder blikket mens jeg kommer nærmere. Dette skjer ikke ofte i Oslo. Så smiler jeg, og det gjengjelder hun, skikkelig og varmt.
    «Jeg visste det» bryter jeg ut, «dere er så koselige!» Så gir jeg henne en klem. Jeg må stå litt på tå for å komme til skikkelig, og hun er bare god å ta på og ønsker meg med fullgod bergensdialekt en riktig god jul.
    Det skal den bli.

God reise!