Plattformarbeidere på Troll C

Kåre Lien tok initiativet til mine tre besøk på Troll C.

Plattformarbeidere er ikke som andre arbeidere. De er to uker ombord og fire uker på land, slik er livsrytmen: 100% jobb 1/3 av livet og 100% fritid, familie, reiser, hobbyer og enkelte svarte tjenester i resterende 2/3.
    I løpet av tre oppdrag på Statoils produksjonsplattform Troll C har jeg nå hatt fri tilgang til plattformarbeidere på jobb. Mannskapet teller opp mot 90 her ute, eller personskapet, som det kanskje heter nå, for det er også 10-15 kvinner ombord. Den gode tonen dem i mellom merker du allerede i heliporten på Flesland. Det er noe familiært over dem, i tillegg til det kollegiale og kameratslige.
    Jeg merker ikke noe kjekkaseri mannfolk i mellom, og ikke antydning til seksuelle kommentarer eller blikk myntet på kvinnelige ansatte, kun grunnleggende respekt og innrømmelse av at kvinnene ofte er mannfolk overlegne i tekniske stillinger. Det er derfor jeg selv søkte en utenlandsk kvinnelig fastlege, ut i fra teorien om at kvinner, særlig fra en annen kultur, må være ekstra dyktige for å hevde seg i mannsdominerte yrker.

... og det er ham vel unt, for makan til bevertning skal du lete etter!

«Jeg slapper så godt av, når jeg kommer ut,» forteller en kvinnelig arbeider. Og det er klart, hun har delt omsorg for barna, som krever alt av henne i perioden hun er med dem. Så setter hun seg på helikopteret og fjerner seg fra alt som hører fastlandet til.

mobiltelefonskyskraper

    Her ute kan du dyrke ditt eget ego. Flere sier det samme. Du skal gjøre jobben til punkt og prikke, men utover skiftet ditt kan du gå og legge deg når du vil, spise sunt eller dobbel dessert som du selv bestemmer, trene som du ønsker og være sosial etter dagsform. Du skal ikke ta hensyn til noen. Det er ferie fra unger, partner, bilkøer og mas.
    Mobiltelefonene ligger igjen i små bokser på Flesland, dermed må du logge på Internett eller ringe fra stasjonens apparat for å få kontakt hjem. Du er rett og slett i en litt annen verden, med en annen fokus.

Overgangen etter jobbskiftet kan by på utfordringer. Tilbake på landjorda har ungene ventet utålmodig, og partneren din forventer at "nå er det din tur". Hvis de ikke forstår at det tar et par dager å finne tilbake til familielivet, kan det skjære seg.
    Flere forteller at de trenger tid på å justere kropp og sinn. Kroppen er sliten og humøret har en form for "jetlag" som gjør lunta kortere enn familieidyllen har godt av. Men deretter er det fabelaktig å være far/mor på heltid, hobbysnekker, gartner eller gitarbygger. De fire ukene flyr avgårde for de fleste, men det er likevel vanskelig å tro at det er så sukkersøtt.
    «Hva med de som sliter sosialt på hjemmebane?» spør jeg. Det er ingen hemmelighet at det finnes et antall plattformarbeidere som tilbringer dagene på land på kafé, mens de venter på at kona blir ferdig på jobb, så de kan få middag. Eller verre, at de ikke nøyer seg med kaffe, i dagene som snegler seg avsted inntil de igjen skal ut. Penger har de jo nok av.
    «Jeg har sett folk skjelve på handa,» medgir en erfaren kar. Abstinensen gir seg etter en dag, men røper at tilværelsen på land kan være den største utfordringen. Her ute serveres ingen former for alkohol, og blodet skal være rent ved ankomst. Når vi er ombord i en potensiell bombe - få meter fra olje og gass til en verdi av 100 millioner kroner om dagen - så skal det ikke forekomme slinger i valsen.     «Alle jobber er viktige,» understreker en av formennene. «Selv om en sveiser kan si at han ikke gjør annet enn å sveise rør hele dagen, og mener innsatsen ganske ubetydelig, forteller jeg ham at en dårlig sveis kan komme til å koste hundrevis av millioner i tapt inntekt, og sette sikkerheten i fare. Alle er viktige her ute!» gjentar han seg selv.

"Alle er viktige her ute..."   :o)

«Det er ikke alle som passer til plattformlivet,» blir jeg fortalt. «Noen kommer bare ut èn gang før de skjønner det ikke er for dem.» Jeg hører historier om sjalu mannfolk som har kona overvåket mens de selv er på havet, eller som savner ungene for mye. Da går det ikke i lengden.
    Et par som har funnet en god løsning jobber begge her på Troll C, på samme skift. De er ansatt i forpleiningen, men arbeidsoppgavene om bord gjøre at de bare ser hverandre en drøy time hver dag, så de går ikke lei hverandre. For andre kan det være en fordel å få en pause fra samlivet. To uker er vel nok til at behov melder seg, tenker jeg, så blir det fart på kosen når de igjen sees.

pepperkakebensinstasjon

Det konkurreres i pepperkakehusbaking. Det er bittelillejulaften og jeg hører folk snakke om hvordan det er å være vekk fra familien i disse dagene. For de fleste er det slett ikke så greit. Ei har hatt en «liksomjul» før hun fløy ut sist. En hevder at det for ungene er gavene som er viktigst, og ikke ham, men noe ved måten han sier det på gjør at jeg ikke helt fester lit til påstanden.
    «Det er nå koselig å feire jul med dere også da,» kommer det fra en kar. Dét tror jeg på, for det ses på dem. De smiler og spøker og duller med hverandre. På tre besøk har jeg ikke hørt irritert tonefall ved én anledning. Det hevdes riktignok at Troll C er en spesielt trivelig plattform.
    «Her bores det ikke,» lyder forklaringen. «På boreplattformene og stasjoner med mer folk, kan det lettere bli skille mellom grupperingene.»
    Her ser alle ut til å komme godt over ens. Da et av mannskapet skal av for godt, utspinner reneste sorgprosessen seg, med ønske om lykke til på neste arbeidsplass og løfter om å holde kontakten videre.

Alt kildesorteres forbilledlig.

Om de tenker på miljøet? De fleste gjør jo det. Like mye eller like lite som folk flest. Ingen jeg spør støtter tjæresandprosjektet som Statoil sviner sitt navn til med i Canada, men alle vektlegger at de er stolte av her å være verdensledende på sikkerhet og kvalitet. De som har jobbet for amerikanerne eller i Gulfen forteller om en helt annen virkelighet enn "A-standarden" som alle minnes på ved ankomst på Troll C.
    «Faktisk blir vi så indoktrinert på sikkerhet at vi tar med oss vanene når vi går i land,» fortalte en bergenser ombord. Han kunne flirende fortelle at han nå klipper gresset med hørselvern og om en plattformarbeider som organiserte et dramatisk trafikkuhell i en av byens tunneler så godt at utrykningspersonell ble helt forvirret da de ankom.
    Således er plattformarbeidere. Pålitelige, grundige, sikkerhetsfokusert og dyktige. De elsker å dyrke sitt ego på havet, samtidig som de fleste har flust opp med planer for hva de skal foreta seg når de er på land. Mange reiser mye, og jeg håper at mine bidrag kan gi reisene enda bedre innhold, med flere gode menneskemøter, latter, forståelse og høyverdige kulturopplevelser. Slik en ekte reise skal være.

Poseringsvillige bergensere på stasjonen.

Ekte reiser. Selv returen gjennom Bergen skal være slik, etter endt oppdrag. Jeg husker å stikke innom oppbevaringsboksene for mobiltelefonene i Heliporten og gleder meg litt til å komme inn til byen. Jeg har før omtalt bergensere, og prøver teorien om at de er koselige og imøtekommende straks jeg setter foten ut av bussen. Den første kvinne jeg ser er litt eldre enn meg, høyreist og flott - vakker, er hun. Hun kaster et blikk på meg idet jeg slenger bagen over skulderen. Jeg kikker tilbake og hun ser meg i øynene. Vi holder blikket mens jeg kommer nærmere. Dette skjer ikke ofte i Oslo. Så smiler jeg, og det gjengjelder hun, skikkelig og varmt.
    «Jeg visste det» bryter jeg ut, «dere er så koselige!» Så gir jeg henne en klem. Jeg må stå litt på tå for å komme til skikkelig, og hun er bare god å ta på og ønsker meg med fullgod bergensdialekt en riktig god jul.
    Det skal den bli.

God reise!

landing på Troll C

Jeg ankom mellom to stormer, under fine forhold, dog etter en hotellnatt da alle flygninger ble kansellert dagen før. Dette er andre besøk, og jeg gleder meg til det neste, om to uker. Det forrige besøket var jo også svært vellykket.

Igjen takk til utrolige Troll C og svært hyggelige folk!

Statoil Troll C

Trollfeltet ligger en halv time i helikopter ut fra Bergen og består av plattform A, B og C. Troll A er verdens største gjenstand flyttet av mennesket - Eiffeltårnet rekker den bare til skuldrene. Rund omkring ligger en håndfull andre plattformer, samt et par supplyskip. Dette dreier seg om olje og gass. Fossile brensler. Karbonforbindelser som skal sikre barnehageplasser, kreftforskning og min minstepensjon på bekostning av miljøet og kommende generasjoner. Det føles merkelig å lande her ute, i regi av Statoil, den store stygge ulven som truer Lofoten og nekter å trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada.

Sikkerhet
Rett etter landing på Troll C blir vi som ikke har vært her tidligere plassert foran en ny informasjonsvideo. Det er først en del skryt av hvordan man for å nå de tynne oljedepotene under gassen i Trollfeltet har utviklet horisontal boring. Det er ren science fiction, en ufattelig avansert teknologi. Så forklares sikkerhetsprosedyrer. Boligseksjonen er plassert i stevnen, og er den tryggeste plassen på plattformen, skilt fra prosessenheten med brannvegger, og med to livbåter rett utenfor kantinen. Hver tar 58 mann, og vi skal prøvesitte.
    "Beklager at det er litt vrient," sier kvinnen som kontrollerer at vi gjennomfører øvelsen. Det er seter i to etasjer, trangt og kronglete. Selv i vanlige kjeledresser er det komplisert. Hvis jeg i en stresset situasjon hadde hatt en diger kar i setet ved siden av og vi begge var utstyrt med posete overlevelsesdrakter, skulle det godt gjøres å få til dette. Attpåtil skal en stiv polstret maske tres over hodet for å holde oss dønn på plass når den oransje farkosten treffer vannet, titalls meter under oss. "Dette er en gammel modell," får vi forklart. Og bevares, det hadde vel funka, baugen er formet så båten vil skjære godt ned i vannet og skyte opp igjen. Hadde faktisk vært gøy å forsøke, men selv på sikkerhetskurset gjør de visst ikke dét lenger - av sikkerhetsgrunner.

Mer Sikkerhet
Neste stopp er sjefen. Vi nykommere benkes inne hos ham, og får en grundig presentasjon av prinsippene for all aktivitet ombord. Dette er HMS skrevet med svært store bokstaver. Jeg er imponert. Arbeidet på helse, miljø og sikkerhet er basert på den enkeltes personlige ansvar, hvor alle korrigeringer og tilbakemeldinger er sterkt oppmuntret. Dette er den rake motsetning til at jeg hørt om forholdene i Mexico-gulfen, og på direkte spørsmål forklarer sjefen at det er satt ytterligere fokus på disse tingene som følge av den store ulykken for et par år siden. Ord som forbedring, omtenksom, rollemodell, kommunikasjon og løpende risikovurdering går igjen. Ingen skal føle at de skal gjøre noe de ikke er 100% trygg på, det skal alltid være tid til å stoppe opp og spørre eller forsikre seg om at prosedyrer følges og at de er så gode som mulig.

58 mann i overlevelsesdrakter skal få plass ombord, før det blir fritt fall!

Enda mer Sikkerhet
I lommen har jeg en HMS-håndbok som forteller om støysoner og hvor jeg skal sortere avfall, samt en pappseddel i lommestørrelse som minner meg på de viktigste momentene for å sikre en sikker og effektiv drift. Dette virker ikke overdrevet, og mannskapet gir heller ikke uttrykk for at de synes det, tvert imot virker de stolte av at operasjonen skjer på en ansvarlig måte.

Klikk på bildet av Kurt og Sikorsky!

    Jeg får en omvisning av Kurt A. Jensen, min "støttekontakt" under besøket. Han er musiker og lydmann på fritiden, som han jo har temmelig mye av. I Gratangen har han et fett studio, som jeg lover å besøke neste år, hvis han er hjemme når jeg sykler forbi. Kurt viser meg alt jeg vil se ute på dekk. Jeg kikker ned langs en av de 16 tykke ankerkjettingene, inspiserer en rømingsstrømpe med et sett redningsflåter og spør og graver. Han er en erfaren kar, og var med den gang amerikanerne skulle lære oss opp.
    "De var rene cowboyene," sier han, og rister på hodet.
    "Hva mener du?"
    "For dem var det om å gjøre å gå rett på olje, olje, olje, tap av et lite menneskeliv her eller der spilte mindre rolle. Vi driver på en helt annen måte, og vi er best i verden til det her. Vi har jo ikke hatt en ulykke siden Alexander Kielland!"
    "Nja ... det var vel et par tilløp for relativt kort tid siden?"
    "De ble oppdaget på et tidlig tidspunkt," hevder Kurt. "Her er vi så nøye at vi melder fra bare det er ett enkelt fat olje som har gått i havet. Da rapporteres det til departementet. Dessuten må du huske at det lekker en masse olje opp fra havbunnen helt naturlig."

Joda, havet tåler en del olje, vi har et samfunn som er helt avhengig av det, Statoil er av de dyktigste til å få det opp og kvaliteten og renheten til norsk gass, olje og kull gjør de til de minst miljøfientlige blant fossile brensler. Foreløpig klarer vi oss rett og slett ikke uten, så lite som vi satser på fornybare energikilder. Konsekvensene av vår ressursbruk er nå åpenbare, men vi fortsetter like vel. Jeg forteller Kurt at miljøsituasjonen er blant de viktigste grunner til at jeg selv ikke har, eller skal ha barn. Han protesterer ikke. Gratangens store sønn ser til min overraskelse ut til å dele det standpunktet.

Det er sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet som er i fokus for de knapt 100 arbeiderne på plattformen. Jeg er behandlet svært godt og responsen har vært fin, så jeg gleder meg til å komme tilbake til neste skift om to uker.
    Det føles likevel merkelig, å være her ute.

Utaskjærs til Statoil

Første forsøk ble avlyst pga for gode forhold og annet forsøk av for dårlige, men nå, tredje gang, smiler lykken. Jeg sitter på Flesland, i heliporten, etter å ha sovet ganske godt på nattoget fra Oslo. Det er flest menn rundt meg, men også kvinner. Min kontaktperson har forberedt meg på at de er helt vanlige folk, men nå går det opp for meg at jeg egentlig ikke festet lit til ham. Jeg er nemlig overrasket over å se hvor vanlige de er. Hverken teknologiske nerder eller grovskårne kroppsarbeidere. Jeg låser inn mobiltelefonen min, som ikke får bli med ut. Vi skal nemlig offshore. Utaskjærs. Dette er plattformarbeidere.

Troll C har engasjert meg til å holde foredrag for de seks forskjellige skiftene. Det betyr tre besøk på riggen, hvor de arbeider i tolv timers økter i to uker og deretter får fire uker på land. Jeg kikker rundt i kafeen. Her ventet vi forgjeves for to uker siden, mens tåka klebet seg til rullebanen. Stemmene er joviale og avslappede, mellom folk som ikke konkurrerer, skryter eller provoserer. Lokalet framstår som rene syklubben, og jeg får en fornemmelse av at dette kommer til å bli en veldig god opplevelse.

Mølje!!

   Legeattesten er fullført av min fastlege og godkjent av oppdragsgiver. Jeg har vært nøye på å holde vekta på bagen under de tillatte ti kilo, og har passet i lomma. Det er den strengeste sikkerhetskontrollen jeg har vært gjennom utenfor USA, men jeg slipper gjennom og tildeles overlevelsesdrakt. Skoene mine skal i en pose som jeg skriver navnet mitt på før jeg legger den i en felles skobag. Vi kler oss opp i en gate med antall seter som tilsvarer helikopteret, og blir vist en sikkerhetsvideo før rekken av oransje seigmenn fisker med seg øreplugger og vralter ut til Sikorsky'en.

Dette er ikke første gang jeg flyr helikopter, men dette er det største hittil, med borti 20 seter. Som forklart på videoen henger et par øreklokker og en gul nødpeilesender på seteryggen. Senderen skal ned i en dertil egnet brystlomme, hvor den blir aktivert i kontakt med vann. Øreklokkene har en sviktende musikkanal, ellers taushet. Og det er unaturlig stille, ettersom jeg har stappet de ekspanderende øreproppene helt inn til lillehjernen. Det bruste og presset mens hørselen langsomt forsvant.
    Nå er jeg døv og fastspent med en firepunkts sele, mens rotoren har fått opp farta. Den store kroppen har ikke tenkt seg vertikal start, men takser stille langs oppmerket vei, inntil vi står ute på rullebanen, hvor en Norwegian med Helge Ingstad på halefinnen akkurat har passert. Det virker på meg som om noen har glemt å lese bruksanvisningen. Hallo, dette er et helikopter. Litt av vitsen er å ta av rett opp, ikke sant? Piloten må ha kjørt Twin Otter tidligere. Gammel vane er vond å vende, men han får ta av som han vil, og det gjør han. Nordsjøen neste.