26 November, 2011

Statoil Troll C

Trollfeltet ligger en halv time i helikopter ut fra Bergen og består av plattform A, B og C. Troll A er verdens største gjenstand flyttet av mennesket - Eiffeltårnet rekker den bare til skuldrene. Rund omkring ligger en håndfull andre plattformer, samt et par supplyskip. Dette dreier seg om olje og gass. Fossile brensler. Karbonforbindelser som skal sikre barnehageplasser, kreftforskning og min minstepensjon på bekostning av miljøet og kommende generasjoner. Det føles merkelig å lande her ute, i regi av Statoil, den store stygge ulven som truer Lofoten og nekter å trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada.

Sikkerhet
Rett etter landing på Troll C blir vi som ikke har vært her tidligere plassert foran en ny informasjonsvideo. Det er først en del skryt av hvordan man for å nå de tynne oljedepotene under gassen i Trollfeltet har utviklet horisontal boring. Det er ren science fiction, en ufattelig avansert teknologi. Så forklares sikkerhetsprosedyrer. Boligseksjonen er plassert i stevnen, og er den tryggeste plassen på plattformen, skilt fra prosessenheten med brannvegger, og med to livbåter rett utenfor kantinen. Hver tar 58 mann, og vi skal prøvesitte.
    "Beklager at det er litt vrient," sier kvinnen som kontrollerer at vi gjennomfører øvelsen. Det er seter i to etasjer, trangt og kronglete. Selv i vanlige kjeledresser er det komplisert. Hvis jeg i en stresset situasjon hadde hatt en diger kar i setet ved siden av og vi begge var utstyrt med posete overlevelsesdrakter, skulle det godt gjøres å få til dette. Attpåtil skal en stiv polstret maske tres over hodet for å holde oss dønn på plass når den oransje farkosten treffer vannet, titalls meter under oss. "Dette er en gammel modell," får vi forklart. Og bevares, det hadde vel funka, baugen er formet så båten vil skjære godt ned i vannet og skyte opp igjen. Hadde faktisk vært gøy å forsøke, men selv på sikkerhetskurset gjør de visst ikke dét lenger - av sikkerhetsgrunner.

Mer Sikkerhet
Neste stopp er sjefen. Vi nykommere benkes inne hos ham, og får en grundig presentasjon av prinsippene for all aktivitet ombord. Dette er HMS skrevet med svært store bokstaver. Jeg er imponert. Arbeidet på helse, miljø og sikkerhet er basert på den enkeltes personlige ansvar, hvor alle korrigeringer og tilbakemeldinger er sterkt oppmuntret. Dette er den rake motsetning til at jeg hørt om forholdene i Mexico-gulfen, og på direkte spørsmål forklarer sjefen at det er satt ytterligere fokus på disse tingene som følge av den store ulykken for et par år siden. Ord som forbedring, omtenksom, rollemodell, kommunikasjon og løpende risikovurdering går igjen. Ingen skal føle at de skal gjøre noe de ikke er 100% trygg på, det skal alltid være tid til å stoppe opp og spørre eller forsikre seg om at prosedyrer følges og at de er så gode som mulig.

58 mann i overlevelsesdrakter skal få plass ombord, før det blir fritt fall!
Enda mer Sikkerhet
I lommen har jeg en HMS-håndbok som forteller om støysoner og hvor jeg skal sortere avfall, samt en pappseddel i lommestørrelse som minner meg på de viktigste momentene for å sikre en sikker og effektiv drift. Dette virker ikke overdrevet, og mannskapet gir heller ikke uttrykk for at de synes det, tvert imot virker de stolte av at operasjonen skjer på en ansvarlig måte.

Klikk på bildet av Kurt og Sikorsky!
    Jeg får en omvisning av Kurt A. Jensen, min "støttekontakt" under besøket. Han er musiker og lydmann på fritiden, som han jo har temmelig mye av. I Gratangen har han et fett studio, som jeg lover å besøke neste år, hvis han er hjemme når jeg sykler forbi. Kurt viser meg alt jeg vil se ute på dekk. Jeg kikker ned langs en av de 16 tykke ankerkjettingene, inspiserer en rømingsstrømpe med et sett redningsflåter og spør og graver. Han er en erfaren kar, og var med den gang amerikanerne skulle lære oss opp.
    "De var rene cowboyene," sier han, og rister på hodet.
    "Hva mener du?"
    "For dem var det om å gjøre å gå rett på olje, olje, olje, tap av et lite menneskeliv her eller der spilte mindre rolle. Vi driver på en helt annen måte, og vi er best i verden til det her. Vi har jo ikke hatt en ulykke siden Alexander Kielland!"
    "Nja ... det var vel et par tilløp for relativt kort tid siden?"
    "De ble oppdaget på et tidlig tidspunkt," hevder Kurt. "Her er vi så nøye at vi melder fra bare det er ett enkelt fat olje som har gått i havet. Da rapporteres det til departementet. Dessuten må du huske at det lekker en masse olje opp fra havbunnen helt naturlig."

Joda, havet tåler en del olje, vi har et samfunn som er helt avhengig av det, Statoil er av de dyktigste til å få det opp og kvaliteten og renheten til norsk gass, olje og kull gjør de til de minst miljøfientlige blant fossile brensler. Foreløpig klarer vi oss rett og slett ikke uten, så lite som vi satser på fornybare energikilder. Konsekvensene av vår ressursbruk er nå åpenbare, men vi fortsetter like vel. Jeg forteller Kurt at miljøsituasjonen er blant de viktigste grunner til at jeg selv ikke har, eller skal ha barn. Han protesterer ikke. Gratangens store sønn ser til min overraskelse ut til å dele det standpunktet.

Det er sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet som er i fokus for de knapt 100 arbeiderne på plattformen. Jeg er behandlet svært godt og responsen har vært fin, så jeg gleder meg til å komme tilbake til neste skift om to uker.
    Det føles likevel merkelig, å være her ute.