21 November, 2011

En date med Randi Skaug

Med foredraget til Karina, Cecilie og Børge friskt i minne, triller jeg inn foran "Kaffehuset Brent" på Grefsenplatået, på halvveien mellom meg og Randi Skaug. Randi er en av de tøffeste damene som går fritt omkring. Hun er en suveren foredragsholder med en usedvanlig merittliste. Er hun atter en pralende eventyrer? Enda tøffere enn toget?
    Umiddelbart prangende på CV'n hennes er at hun har krysset ut alle kontinenters høyeste topp - seven summits. Da hun stod på Mount Everest hadde ingen norsk kvinne vært der før henne. Ikke så mange andre damer heller, vil jeg tro. Nylig ble hun tatt opp i ærverdige The Explorers Club, forbeholdt de virkelig store i internasjonal sammenheng. De som skyver grenser for kunnskap og prestasjoner. Nå vil hun gjerne snakke med meg, for hun skal padle en lang og hard tur i Nord-Norge, og hun skal filme.

Randi Skaug - systematiker og isbader
"Har du noe imot å dele noen hemmeligheter?" hadde hun spurt. Så klart ikke. Det er morsomt å kunne gi litt i tilbake for alle tips jeg selv har fått, og Randi er i seg selv breddfull av inspirerende ytringer. Hun har attpåtil med bøkene "Mot Toppen" og "Drømmeturer i Norge" til meg. Jeg burde gjengjeldt med samme mynt, men kan i det minste skyve en DVD over bordet.
    Ettersom vi snakker skjønner jeg at vi gjør omtrent samme ting, men fra hver vår innfallsvinkel. Der Randi har et system og strategier for å nå klare målsetninger, svever jeg rundt som den vagabonden jeg hevder å være, og veiledes av muligheter som dukker opp. Sant å si var jeg før dette møtet litt skremt av Randis hang til tall og teori, og fryktet at hun hadde tatt permanent skade av alle årene som logistikkansvarlig, IT-sjef, produktdirektør og ymse annet i næringslivets førstedivisjon.
    Det later til at hun har myket opp materialet betraktelig siden jeg hørte og leste foredraget hennes i NRK's P2-Akademiet. Og her sitter hun jo, etter å ha hentet en høy kaffemelk og en croissant til meg. Til og med et teppe kommer hun med, for stolen er hard og hun har allerede dyppet seg i fjordens ensifrede varmegrader i dag - så hun har litt kulde i kroppen, unnskylder hun seg.

To alen av samme stykke
"Jeg vil gi folk Kongefølelsen," sier hun. Det betyr at de skal få en mestringsfølelse, sette seg mål, gjennomføre dem og få trygghet og en retning i livet. De skal smile til seg selv om morgenen. Det er dette hun brenner aller mest for. Sekundært vil hun fortsette med sine eventyr i naturen og samle inn midler til landminerydding i Afghanistan. Jeg forteller at min egen klart definerte prioritering er: Å reise og å fortelle om det. Nevnt i prioritets rekkefølge. Vi er altså ganske like.
    Mine egne foredrag benytter reisetemaet til å inspirere folk til å få en økt trygghet ved å møte seg selv, andre mennesker og nye kulturer. Dette behøver vi ikke krangle om. Vi har også parallelle erfaringer fra media og det å nå ut til et publikum i en sal, men aha-opplevelsen kommer først når Randi snakker om det å være i en kritisk situasjon og kjenne på frykten.

Varm og kald frykt
Frykt har jeg et litt uggent forhold til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere den, for i de tilfeller jeg har hatt skjellig grunn til å være pissredd, har det ikke skjedd. Jeg har heller fått skjelven etterpå, i form av lettelse eller adrenalinrush eller bare ... den store skjelven. Dette er fordi det er forskjell på varm og kald frykt, sier Randi.
    Varm frykt gjør deg klar og øker evnen til å fokusere og gjennomføre, mens kald frykt paralyserer og hindrer rasjonelle problemløsninger. Så frykt kan være kjekt å ha, bare den er varm - og det er heldigvis  den typen jeg er utstyrt med. Randi fikk kreftdiagnose før ekspedisjonen til toppen i Antarktis. Tretten dager etter den mest nødvendige operasjonen la hun i vei, etter å ha resonnert seg frem til at situasjonen ikke ville være bedre om hun lå hjemme og spilte syk. Hun bruker altså det positive som drivkraft, og lar en eventuell frykt være med å dytte i riktig retning.

En langt over middels trivelig kaffedate - rent eventyrlig!
Norges-opplevelser
Det blir nesten ikke tid til å snakke om prosjektet hennes nordover. Timene går alt for fort, og vi er omtrent like flinke til vekselvis å skravle og lytte. Det hun har planlagt, er ganske likt mine prosjekt, altså å padle med kamera og møte flotte mennesker underveis. Jeg synes hun har litt stram tidsramme, men liker at hun skal lese masse bakgrunnsinfo om landsdelen og satse på å møte de rette historiefortellerne underveis, heller enn å researche seg fram eller trekke inn kjendiser.
    "Drømmeturer i Norge" er i likhet med det neste prosjektet egnet til å inspirere i stort monn. Dette er noe nordmenn kan identifisere oss med, heller enn å være først og høyest og brattest og kaldest. Vår nære natur er jo fabelaktig, og opplevelsen av menneskemøte og refleksjon er på sitt aller beste når det skjer alene, i kajakk eller på en sykkel. Sistnevnte blir mitt transportmiddel neste år, men det kommer jeg tilbake til i en senere blogg. Mye ligger nemlig an til at Randi og jeg får en ny kaffe-date, nordpå. Vi sikter på Senja.

Jeg håper hun lykkes med planene, men dagens tidsramme ryker, så det blir vel en kaffe til om ikke så lenge. Den spanderer jeg. Da blir det hennes tur i Senja ... men nå må jeg hjem og lese!