Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!