Polarmuseet

Tromsø var en slags port mot Arktis, og hjemhavn for storparten av selfangerne som stevnet opp i isen etter skinn. Det finnes ingen bedre plass for et museum til ære for det kalde slitet enn i et fredet pakkhus på bryggekanten i Ishavsbyen.

Jeg har hatt en interessant dag, og ser ikke på klokka da jeg ankommer Polarmuseet. Det har snødd tett, så været står godt i stil til utstillingene. Det er lite som kan være så interessant og opplysende, og også lite som kan være så kjedelig, som et museum. Se bare på forskjellen mellom Oslo Bymuseum og Naturhistorisk Museum på Tøyen. Himmel og Helvete.
    Allerede i første utstillingslokale ser dette museet lovende ut. En genuin fangsthytte fra Svalbard er gjenoppført, med troverdige hundeglam i bakgrunnen. Jeg leser meg møysommelig gjennom alt som er skrevet om det harde livet der oppe. Årstall og navn fester seg ikke, men jeg får et inntrykk av hva som foregikk. Barentz oppdager øygruppen, hvalfangere og russerne driver jakt på villrein og utallige polarrev går i saksa til overvintrende fangstmenn som slet med skjørbuk og isbjørn.

Neste rom er viet selfangsten fra båter som etterhvert fikk installert motor. Svære, vel preparerte seler ligger langsmed veggen, skinn viser forskjell på gammel og ung og de forskjellige artene. Midt i rommet er montre med tre flotte skip. Dette er bra, og den flotte grove bygningen gir den helt rette ramme omkring temaet.
    Opp en trapp bærer det mot oppdagerne og deres forskjellige tilnærminger til polpunktet i nord. Luftskipet Norge og forskjellige ballonger og fly hadde mer og mindre vellykkede forsøk på å nå toppen på globusen. Roald Amundsen gis stor plass, og jeg leser meg gjennom historien til Erling Kagge, som var den første til å gå alene til Sydpolen. Det er ganske imponerende, hvilken samling av klenodier montrene har å by på. Jeg skal akkurat til å stige inn i avdelingen for Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen, da lyset brått slukkes. Det var da som pokker.

Detalj fra selfangstskutene.

"Vi stenger nå," sier vakten, underveis til bryteren i neste rom. De burde ha gitt oss varsel over høyttaler, eller ved i det minste å blinke med lyset noen minutter tidligere, for nå får jeg ikke sjans til engang å få et glimt av de siste rommene. Klokken er altså allerede fire, uten at jeg får en kikk på kopien av kajakken til Johansen og Nansen.
    "Jeg må få tilgodelapp på den siste halvdelen av utstillingen," krever jeg på fleip til jenta i billettsalget.
    Hun ser litt overrasket på meg: "Du har jo vært lengst inne av alle."

Nuvel. Til den beskjedne pris av 50 kroner føler jeg at jeg har fått full valuta for pengene, selv ved halvgått løp. Polarmuseet anbefales. Og jeg kommer igjen. Tromsø er jo en herlig by!


God reise.

En date med Randi Skaug

Med foredraget til Karina, Cecilie og Børge friskt i minne, triller jeg inn foran "Kaffehuset Brent" på Grefsenplatået, på halvveien mellom meg og Randi Skaug. Randi er en av de tøffeste damene som går fritt omkring. Hun er en suveren foredragsholder med en usedvanlig merittliste. Er hun atter en pralende eventyrer? Enda tøffere enn toget?
    Umiddelbart prangende på CV'n hennes er at hun har krysset ut alle kontinenters høyeste topp - seven summits. Da hun stod på Mount Everest hadde ingen norsk kvinne vært der før henne. Ikke så mange andre damer heller, vil jeg tro. Nylig ble hun tatt opp i ærverdige The Explorers Club, forbeholdt de virkelig store i internasjonal sammenheng. De som skyver grenser for kunnskap og prestasjoner. Nå vil hun gjerne snakke med meg, for hun skal padle en lang og hard tur i Nord-Norge, og hun skal filme.

Randi Skaug - systematiker og isbader
"Har du noe imot å dele noen hemmeligheter?" hadde hun spurt. Så klart ikke. Det er morsomt å kunne gi litt i tilbake for alle tips jeg selv har fått, og Randi er i seg selv breddfull av inspirerende ytringer. Hun har attpåtil med bøkene "Mot Toppen" og "Drømmeturer i Norge" til meg. Jeg burde gjengjeldt med samme mynt, men kan i det minste skyve en DVD over bordet.
    Ettersom vi snakker skjønner jeg at vi gjør omtrent samme ting, men fra hver vår innfallsvinkel. Der Randi har et system og strategier for å nå klare målsetninger, svever jeg rundt som den vagabonden jeg hevder å være, og veiledes av muligheter som dukker opp. Sant å si var jeg før dette møtet litt skremt av Randis hang til tall og teori, og fryktet at hun hadde tatt permanent skade av alle årene som logistikkansvarlig, IT-sjef, produktdirektør og ymse annet i næringslivets førstedivisjon.
    Det later til at hun har myket opp materialet betraktelig siden jeg hørte og leste foredraget hennes i NRK's P2-Akademiet. Og her sitter hun jo, etter å ha hentet en høy kaffemelk og en croissant til meg. Til og med et teppe kommer hun med, for stolen er hard og hun har allerede dyppet seg i fjordens ensifrede varmegrader i dag - så hun har litt kulde i kroppen, unnskylder hun seg.

To alen av samme stykke
"Jeg vil gi folk Kongefølelsen," sier hun. Det betyr at de skal få en mestringsfølelse, sette seg mål, gjennomføre dem og få trygghet og en retning i livet. De skal smile til seg selv om morgenen. Det er dette hun brenner aller mest for. Sekundært vil hun fortsette med sine eventyr i naturen og samle inn midler til landminerydding i Afghanistan. Jeg forteller at min egen klart definerte prioritering er: Å reise og å fortelle om det. Nevnt i prioritets rekkefølge. Vi er altså ganske like.
    Mine egne foredrag benytter reisetemaet til å inspirere folk til å få en økt trygghet ved å møte seg selv, andre mennesker og nye kulturer. Dette behøver vi ikke krangle om. Vi har også parallelle erfaringer fra media og det å nå ut til et publikum i en sal, men aha-opplevelsen kommer først når Randi snakker om det å være i en kritisk situasjon og kjenne på frykten.

Varm og kald frykt
Frykt har jeg et litt uggent forhold til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere den, for i de tilfeller jeg har hatt skjellig grunn til å være pissredd, har det ikke skjedd. Jeg har heller fått skjelven etterpå, i form av lettelse eller adrenalinrush eller bare ... den store skjelven. Dette er fordi det er forskjell på varm og kald frykt, sier Randi.
    Varm frykt gjør deg klar og øker evnen til å fokusere og gjennomføre, mens kald frykt paralyserer og hindrer rasjonelle problemløsninger. Så frykt kan være kjekt å ha, bare den er varm - og det er heldigvis  den typen jeg er utstyrt med. Randi fikk kreftdiagnose før ekspedisjonen til toppen i Antarktis. Tretten dager etter den mest nødvendige operasjonen la hun i vei, etter å ha resonnert seg frem til at situasjonen ikke ville være bedre om hun lå hjemme og spilte syk. Hun bruker altså det positive som drivkraft, og lar en eventuell frykt være med å dytte i riktig retning.

En langt over middels trivelig kaffedate - rent eventyrlig!

Norges-opplevelser
Det blir nesten ikke tid til å snakke om prosjektet hennes nordover. Timene går alt for fort, og vi er omtrent like flinke til vekselvis å skravle og lytte. Det hun har planlagt, er ganske likt mine prosjekt, altså å padle med kamera og møte flotte mennesker underveis. Jeg synes hun har litt stram tidsramme, men liker at hun skal lese masse bakgrunnsinfo om landsdelen og satse på å møte de rette historiefortellerne underveis, heller enn å researche seg fram eller trekke inn kjendiser.
    "Drømmeturer i Norge" er i likhet med det neste prosjektet egnet til å inspirere i stort monn. Dette er noe nordmenn kan identifisere oss med, heller enn å være først og høyest og brattest og kaldest. Vår nære natur er jo fabelaktig, og opplevelsen av menneskemøte og refleksjon er på sitt aller beste når det skjer alene, i kajakk eller på en sykkel. Sistnevnte blir mitt transportmiddel neste år, men det kommer jeg tilbake til i en senere blogg. Mye ligger nemlig an til at Randi og jeg får en ny kaffe-date, nordpå. Vi sikter på Senja.

Jeg håper hun lykkes med planene, men dagens tidsramme ryker, så det blir vel en kaffe til om ikke så lenge. Den spanderer jeg. Da blir det hennes tur i Senja ... men nå må jeg hjem og lese!

Mye tøffere enn toget

"Inngang på baksiden" står det i porten til Gyldendal forlag. De har Ekstremaften, med foredrag av bokhøstens tre tøffinger: Karina Hollekim, Cecilie Skog og Børge Ousland. Bøkene heter henholdsvis "Den vidunderlige følelsen av frykt", "Antarktis" og "Seilas rundt Nordpolen". En jente med rød sekk småhaster foran meg og rister meg av seg ved hjørnet av Universitetsgata. Det begynner klokken seks, og jeg er ikke  mer enn akkurat presis.

Innafor, i det ærverdige lokalet til Gyldendal, som i anledningen har sin opprinnelige fasade belyst for å illudere isfjell, har overmodige forlagsfolk hengt opp rapeller ned langs arkitekt Fehns nymodernistiske bunkersvegger. Vi kan også balansere på line, eller dra i reimene til en blytung pulk. Det er en blanding av ferskhet og elde i dette huset. Jeg husker følelsen av andakt jeg hadde da jeg første gang trådte inn her, for å jobbe ut den siste boka mi. TV 2, nede i Karl Johans Gate 14 - hvor jeg da tilbrakte mye tid - opplevdes som SFO i forhold. Men i kveld kliner de til, og det er stinn brakke. Vi må ha reagert kjapt på invitasjonen, forklarer konfransieren, for det ble fylt opp på et blunk. Min smilende redaktør Mia tipser om at det er ledig helt fremme, så jeg seiler elegant opp på annen rekke.

Karina, Cecilie og Børge er noen av de mest fryktløse vi har. De har gjennomført ting som egentlig ikke går an, og sprenger heldigvis tiden de har til rådighet med bilder, fortelling og video. Det kler ikke en norsk eventyrer å være bråkjekk, så de nytter selvironi og humor for å formidle hvor vannvittige de faktisk er. Mens de øser av erfaringene formidler de først og fremst glede og kun sjelden angst. Mye fascinasjon. En hel del smerte. Jeg sitter og forsøker å forstå dem.

Hennes drøm var først å fly - så ble den å gå.

Karina Hollekim
...er jenta som fikk 25 åpne brudd i beina da fallskjermen hennes floket seg til. Hun var proff og eide ikke frykt. At hun skulle kunne gå igjen var utelukket og at hun lever er flaks ut av ville faen. Flere ganger mens hun snakker, tar jeg meg i å se på beina hennes. Vi har sett røntgenbildene på veggen. Etter et lårhalsbrudd fikk jeg selv et par skinner, skruer og bolter montert, men det er totalt blåbær i forhold til hva Karina bærer på. Knuste knær. Råtnende lårbein. Og der tar hun det dryge skrittet ned fra podiet, etter smilende å ha takket for velfortjent applaus fra en beundrende sal. Jeg kjenner at det kvepper litt i meg mens de lange slanke beina enda befinner seg i luften, men det går bra. Hun lander som en katt, takket være trening, trening, trening og et utall operasjoner. Hun har brukt opp mange av livene sine, men angrer ikke. Ikke om hun hadde blitt sittende i rullestolen, insisterer hun.

I ny dunjakke - inne - for "Ej e litt frostpist" (!)

Cecilie Skog
...har som Karina et ytre som gjør det umulig å ikke undervurdere henne ved første blikk. Hun er bare søt. I tillegg har hun en sjarmestemme og en tilsynelatende sjenanse ved seg, som forvirrer mer enn forklarer. Nå er vi imidlertid vant til henne. Vi vet at hun har Seven Summits og Tre Poler på CV'n, og at de lange krøllene hennes er laget av stålull. I tillegg er hun en svært likanes person, som åpent har forklart meg enkelte ting om polturer som jeg ikke har funnet i praktbøkene. Men hun kan forklare så mye hun bare vil, å fatte henne kommer jeg aldri til å gjøre. "Å gå på ski er det beste i verden," kan hun si, mens hun med varme i blikket viser bilder fra hva alle ville kalle en desperat situasjon, fastlåst i et mareritt av skruis. Hun har overlevd å gå igjennom en råk i isvann, for så nesten å blitt meid ned av tonnevis av bevegelige iskolosser, men der står hun, og betegner det som en herlig skitur. I hvert foredrag kommer hun imidlertid inn på at hun er enke nå. Hun velger å ikke snakke mye om ulykken, men heller om hvordan hun kommer videre, og det gjorde hun da hun gikk over Antarktis. Tankene fant henne, og det er ingen steder å gjemme seg. Igjen har jeg en fjern assosiasjon til egne erfaringer, for det er nettopp egne tanker som gjør det så flott å sykle gjennom ørkener. Men der stopper likheten, for Cecilie er laget av noe helt annet.

Har sitt 25 års jubileum som ekspedisjonist.

Børge Ousland
...har jeg bare møtt en gang, før i dag. Det var da han hadde gåt South Patagonian Icefield på langs sammen med Ulrich. De hadde padlet ned en elv fra ned Chilenske nasjonalparken Torres del Paine en uke før jeg padlet den samme. Forskjellen var at de padlet i pulkene sine og fikk vondt i ryggen, mens jeg padlet i kajakk, og deres mål var å komme frem, mens mitt mål var å finne en eremitt som bodde nedi elva. Nei, jeg skjønner ikke Ousland heller. Han er kåret til den største nålevende polfarer, og presenterer i kveld turen rundt nordpolen. I en spinkel, hurtiggående katamaran brukte de én sesong på en tur som Amundsen og Nansen ville brukt seks år på. Han forteller om hvordan båten ikke ville tålt å kollidere i is, om den konstante spenningen og det mentale presset når de måtte seile i mørket. De var nødt, ellers ville de ikke klare det i tide. "You never have to," sa en gammel seiler til meg på Færøyene, for å advare meg mot å dø i dumdristighet. Men den regelen gjelder ikke for Børge, og han klarer seg. Hver gang.

Tidligere har jeg blogget om mitt syn på Andhøy og Berserks tragiske endelikt. Jeg var - og er - kritisk til det prosjektet. Men hvorfor skal jeg ikke være like kritisk til de som overlever? Til de som baserer sin success overveiende på dyktighet, kontroll og forberedelser, men som samtidig har et kammer i tønna som ikke er tomt? I det ligger en gammel og dyptflytende iskloss, et vindpust ingen kunne beregne på forhånd eller en stein som faller på en større stein, som får en enda større til å løsne. Da er det game over.
    Karina hevdet at hun ikke angrer på noe og har vært forberedt på å dø. Det hun ikke var forberedt på, sa hun, var mellomtingen. Hverken å leve eller dø. Slik er det å sitte i rullestol for en basehopper, og slik må det føles å forlate Everest når kjærligheten din ligger igjen der oppe.
    Det er virkelig interessant å lytte til erfarne og modne folk som klarer å gjennomføre slike bragder, det er på mange måter tankevekkende og psykologisk forunderlig. Samtidig kjenner jeg at jeg dypt i meg selv ikke forstår vurderingene som er gjort, og klarer til tross for enkelte vage paraleller ikke å bli direkte inspirert. Dimensjonen er en annen, men eventyret og underholdningen er i seg selv fabelaktig.

Blomsteroverrekkelse ... Én ting har jeg til felles med disse - vi bruker MacBookPro!

La meg takke Gyldendal for en super kveld, og tilføye at jenta med rød sekk, som takket være en siste langspurt fikk et par billettnummer før meg, vinner hovedgevinsten i kveldens loddtrekning - et flott telt designet av Børge. Hun er lykkelig, og forteller at hun skal til Svalbard og mangler telt. Sjelden har jeg vært så tilfreds med ikke å vinne. Jeg har jo telt - og en søster som bor under tak på Svalbard.

En Vill Mann

Nei, ikke vill i det hele tatt, bare en liten lort. Eller eventuelt "En Vill Bedrager". Til Dagbladet og  i Aftenposten vedgir han: "Jeg dreit meg ut," men han gjorde ikke det. Slett ikke. Han fikk priser, solgte et femsifret antall bøker på Cappelen Dam og var trekkplaster på villmarksevents. Det er ikke å drite seg ut. Det er å bedra. De som er driti ut, er alle oss som trodde på bløffen og drømmen.

For å forklare. Jeg snakker om "Årets villmarking" Kristoffer Clausen. Han gjorde et stort nummer ut av å klare seg i naturen i ett år. Jakt, fiske og sanking. Stort skjegg og frost i barten. Skikkelig norsk. Han inspirerte oss og utfordret Mannen i noen og enhver. Så viser det seg at han ikke er mer mann enn "Fotballfrue". Han har hamstret på shoppingsenter i Sverige og bodd på hotell.

Ingen andre stod fram og hevdet at de levde av reinsdyr og bark det året. Clausen ville ikke blitt mobbet om han gav opp pga sykdom i familien, asthma, fotsopp eller nysgjerrighet på "Skal vi Danse?". Det hadde vært greit. Han kunne også med glans sluppet unna med et og annet besøk på shoppingsenter og varm dusj, hvis han bare var ærlig om det. Han kunne like fullt forsynt oss med gode filmer og blogging om flotte villmarksoppleveler, tips om hvordan å gjøre et smakfullt måltid ut av en neve mose og kunnskap om sportegn. Det ville vært flott, prisverdig og tiltrengt. Om han bare var mann til å være ærlig.

I dag tror jeg få føler seg som mindre mann en Kristoffer. Noe så ynkelig som å bløffe på seg villmarkstatus skal du slite med å finne. Stakkars, bitte lille mann, som har vært så grusomt skuffet over seg selv og sine begrensninger at han ikke har greid å stå oppreist med en sannhet.

"Betyr det egentlig noe?" kan du spørre. "Filmene og boka var jo gode."
"Javisst, og Lion King var også en flott film," tenker jeg da. Eventyrene til Brødrene Grimm likeså av høy kvalitet. Men det er fordi vi vet hva  som er sant og hva som er eventyr. En dokumentar er en dokumentar, selv til tross for alle de fortellerknep og redigeringsmuligheter som flittig brukes for å øke spenning og drama. "Naturfilmer" er stort sett juks og fanteri, men det er allment akseptert, og nærmest i en egen kategori. Når det gjelder menneskers opplevelser stiller det seg annerledes. Historiens premiss må være genuin under all denne makeup'en. Det er minstekravet, ellers er produktet gitt feil merkelapp og vi snakker om selvhevdende løgnaktighet og bedrageri.

"Årets Villmarking" = en liten lort

Lille Kristoffer fremstår som en realitywannabe som vil på TV. Avtalene med media var i boks allerede før han la ut på tur, og referansene til legendariske Helge Ingstad var lagt klare. Det la åpenbart et press på gjennomføring og en visshet om at vel blåst vil gi en masse oppmerksomhet, penger og nye muligheter. Det er det media har oppdratt en hel generasjon til å tenke. Kjapt. Catchy. Ekstremt. Suksess.

Skandalen ville vært mindre graverende om det var snakk om et forretningseventyr eller en samfunnsreality. Vi er vandt til usannheter fra den kanten, det er nettop derfor vi har et sug etter villmarkens ekte og urørte. Respekten og forholdet til naturen er av de ting som gir nordmenn vårt særpreg, selv de mer urbane av oss. Om det bare er en natt i Kollen, så får vi den gode følelsen av å ha gjort noe skikkelig, midt i hverdagens metroseksualitet. Det er denne følelsen - denne nasjonalfølelsen - som den ynkelige lille bløffmakeren har tråkket på.

For å holde oss til eventyrene, men da de av den ærlige sorten, vil jeg sitere Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte:
(...) da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.
"-Hvorfor det", spurte Kavring.
"-For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort," sa Jonatan

I mine øyne er Kristoffer Clausen akkurat det. En liten lort.

Reisefeber = Posttraumatisk Stress Lidelse?

Er det dét, det er? En avart av PTSD? Ja, det er jo ingen tvil om at jeg lider. Daglig. Hør bare:

"PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner." (ref Wikipedia)

Det forklarer jo alt. Jeg er reiseskadd. Hjernen min er endret. Det er såklart ikke bare de traumatiske episodene som har satt spor, men også de ekstatiske. Mine to hemisfærer er rett og slett pløyd på kryss og tvers av et nevrologisk sug etter å oppleve mer av verden! Det er godt å vite at det finnes en diagnose å slå seg til ro med. Det eksisterer altså tilstøtende tilfeller, jeg er ikke alene om å befinne meg i en splittet virkelighet. Det er folk der ute som har følt det likedan:

"I'd wake up and there'd be nothing. I hardly said a word to my wife, until I said "yes" to a divorce. When I was here, I wanted to be there; when I was there, all I could think of was getting back into the jungle. I'm here a week now... waiting for a mission... getting softer. Every minute I stay in this room, I get weaker, and every minute Charlie squats in the bush, he gets stronger. Each time I looked around the walls moved in a little tighter." (Willard, Apocalypse Now)

Slik er det. Jeg leste om en krigsveteran som nesten kjører av veien hver gang han ser en leke eller noe søppel i kjørebanen. Han frykter at det er en IED (improviced explosive device) som kan sprenge ham i filler. Jeg ser på samme måte en grein ligge på stien, og tar den for å være en slange. Det sitter dypt i meg, etter å ha krysset et par regnskoger. Du er på vakt hele tiden, instinktet klistrer seg inn i tankene dine, og blir sittende. Verre er det, at jeg hver gang jeg mangler noe, får en liten følelse av at noen har stjålet det. Slik har det vært etter Peru i 1994. Den gang rappet de alt mulig, det er helt endret nå. Men ikke mitt instinkt. Som et brent barn husker jeg skaden.

Jeg drikker vann annerledes enn de fleste, for jeg har manglet det, og jeg ser på månen med et blikk fylt av takknemlighet, etter at den reddet meg. Jeg smiler til mennesker jeg ikke kjenner, fordi erfaringen tilsier at de ville hjulpet meg om jeg hadde behov. Små påminnelser i hverdagen gir flashback til steder og situasjoner. En lukt tar meg til Korsika, en kommentar til La Paz eller et nyhetsinnslag til Kairo.  Et ansikt i forbifarten er helt lik ... nei, ikke i Oslo. Det rykker meg avsted og jeg kjenner lengselen og utferdstrangen røske. Livet blir ikke som andres. Selvangivelsen ser manipulert ut, døgnrytmen står på hodet, singlestatusen er sementert og samvittigheten overfor miljøet etser. Det er ikke tvil om at dette er blink:

"Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder. Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd."

Jeg tror mitt tilfelle er en akutt kronisk versjon. Det er som en person er fanget inne i meg, og som stadig mer fortvilt forsøker å fortelle meg at det er han, ikke meg, som er mest meg. Vingene hans ligger rett under huden min, han venter bare på at den skal sprekke, slik at han kan pumpe dem fulle av blod og la dem tørke i vinden. Så skal han avsted. Han vet ikke nøyaktig hvor, men han er viss på at han kjenner seg igjen når han kommer fram. Han reiser nemlig ikke for å lære seg selv bedre å kjenne. Han reiser fordi han erkjenner seg selv.


god reise
Paul

Men EVENTYRERNE?

Er dette debatten vi er lei av før de debatterte kommer hjem? Folk er enormt engasjert, men kvaliteten på foruminnleggene er mildt sagt varierende. Bidragene kan deles i to jevne hauger, den støttende og den foraktende. Det de aller fleste har til felles, er mangel på innsikt. Det er lov til å mene, men når faktafeil, misforståelser og synsing løper helt løpsk, blir jeg lei.

Derfor søkte jeg etter de som burde ha greie på dette. Eventyrerne våre. Disse stolte individene som har gjort umenneskelige bragder på de mest ubarmhjertige plasser. Jeg kaller dem likevel ikke helter, for jeg tilhører selv nevnte yrkesgruppe - om enn i en noe mer "menneskelig" genre - så jeg vet at det å kunne følge sitt eventyr er et selvvalgt privilegium som ikke kvalifiserer til heltestatus. Men at de er noen skikkelige tøffinger, det er hevet over tvil - og de har virkelig peiling på det de driver med!

I søken etter deres klokskap og erfaringer bega jeg meg ut i verdensveven. Jeg har altså trålet etter ytringer, kommentarer, vurderinger og betrakninger gjort av meritterte nordmenn. Jeg har søkt kombinasjonene av "Berserk" og Sjur Mørdre, Lars Monsen, Erling Kagge, Tormod Granheim, Vegard Ulvang, Ralph Høibakk, Stein P Aasheim,  Rune Gjeldnes, Cecilie Skog, Liv Arnesen, Jon Gangdal, Jarle Traa og Monica Kristensen uten å finne spor av engasjement. Flere av disse har mistet nære venner eller egne kroppsdeler i realisering av deres turer, så det ville være interessant og verdifullt med deres refleksjoner, men hverken på deres hjemmesider, blogger eller i forum kommer opp noe som helst.

Et par stykker har blitt kontaktet av journalister. Da må man jo svare, men det kan se ut som om spørsmålstillingen kun la opp til å vurdere sannsynligheten for at Berserk tross alt skulle klare seg. En annen mulighet er at de er redd å gjøre seg upopulære ved å si hva de mener.

•  Reidar Gregersen, en barka kar, er av de få som tidlig turte si at dette nok har gått skeis, i en artikkel hvor Knut Frostad fremdeles så håp. 
• Børge Ousland gav på sin side uttrykk for nøktern bekymring, slik vi kunne forvente fra den sindige karen.
• Lars Ebbesen bor oppe i ski-VM-land og ble intervjuet av NRK. Han var enda mer nøktern og bekymret enn Børge.
• Stig Hatlo, en av Andhøys seilervenner, reagerer kraftig både på debatt og anmeldelse, men slår fast: "Andhøy har alltid flaks." 
• Alex Rosèn sier til Se Her at han er glad for at samboeren hans sa nei til Berserk.

Si meg ... har disse sterke karakterene vært for lenge aleine? Har de ikke lyst til å skrike ut en eller annen sterk oppfatning, slik jeg nå har gjort i en serie blogginnlegg? Disse ekspedisjonistene vet jo hva dette dreier seg om, for de har selv vært i liknende kriser og de er dermed de eneste vi har som faktisk kan gi oss en forståelse for Andhøys indre verden. Vi trenger dem nå, for å fatte hvordan ulykken kunne skje og for å kunne vurdere om Berserkene er en tapper gjeng anarkistiske vikinger eller bare noen ansvarsløse adrenalinjunkies. Ikke minst trenger vi deres kunnskap for å redusere faren for at noe liknende skjer i fremtiden.

Hele gjengen har utgitt bøker om bragdene sine, så tausheten kan ikke skyldes at de ikke er skriveføre. Er de da redd for å kaste stein i glasshus, slik noen korrekt har påpekt jeg driver med? Har de et snev av dårlig samvittighet for ulykker de har vært med på, eller nestenulykker de aldri har fortalt om? Føler de en slags misforstått kollegial "gentlemans agreement" om ikke å hakke på hverandre? Det skapte jo masse spetakkel den gang Gangdal kritiserte klatremåten til Traa, som nesten omkom på Everest. Da kom Aasheim ut av naustet og forsvarte Traa, og vi fikk en flott debatt mellom folk som faktisk har peiling, ikke bare sentimentalister og forståsegpåere, slik det er nå. Aasheim har endog tråkket til med ironi, men det var ikke så heldig...

I foreløpig mangel på ovenstående ekspertise vender jeg meg til Odd Roar Lange. Han hadde nok vært på lista ovenfor, hadde ikke journalistikken tatt ham, men han har nært kjennskap til "bransjen" og skriver meget kunnskapsrikt og interessant i sin blogg: "Vi trenger ikke de ville ekspedisjonene."

    En annen blogg, som jeg har henvist til tidligere, er "Den Afrikanske Farmen", skrevet av en norsk kvinne med en skarp penn i Namibia. I Amundsen og Hjalmar Johansen ser hun på mønsteret i polarhistorien vår og i "Gutta på tur" ser hun på Berserks (u)ansvarlighet. Anbefales.
    Jarle Andhøy har heller ikke spart på blekket i sine blogger. Han beskriver faktisk selv at "Skuta er fullastet langt over lastemerket" og at mannskapet har vokst opp med "McDonalds, Playstation, såpeserier og MTV".
    Vi Menn kan forresten fortelle at Berserk allerede var forsinket ved ankomst Ross-Shelfen, ettersom de hadde fått et tau i propellen underveis fra Christchurch.
    Skip Novac later likevel til å være guruen i denne sammenheng. Han slår utvetydig fast "– Jeg ville aldri reist med en liten seilbåt inn i Ross-havet. Det er for stor risiko."

Men aller helst vil jeg lese tankene til våre eventyrlige seilere og polfarere. Hvor er dere nå?

?
Paul

Berserk: Life was Life

"LIFE IS LIFE," skriver den forhenværende kapteinen på Berserk på Facebook. Men ikke alltid. For drøyt halvparten av mannskapet hans er det ikke det lenger, med mindre den nær fanatiske troen på egne ferdigheter innebefatter et liv etter dette. I min forrige bloggpost tilstrebet jeg å ha en noenlunde nøytralt forstående - og selvkritisk - holdning til eventyrerfenomenet og tragedien, men jeg mener Andhøy har hatt tid nok til å komme opp med en respons bedre egnet til forsvar av egne vurderinger enn "Sånn er livet."

Hans eget blogginnlegg fra 2009, "Havet gir og Havet tar", kunne vært skrevet i ungdommelig overmot, i et øyeblikk av romantisert virkelighetsforståelse eller etter en sen kveld i rødvinståke. En blogg er en blogg. Jeg har vel selv utgitt verre ting mellom to permer, og tilla det kun viktighet som inkurie. Så går mannen i land, etter å ha mistet tre nære venner, og presterer å følge opp med noe som er langt dummere, nærmest pubertalt, i følge med en attenåring som burde vært skjermet for offentligheten.

Er de i sjokk, er de usedvanlig treige i oppfattelsen eller er de fullstendig blottet for empati, ansvarsfølelse og normal virkelighetsoppfatning? Om båten ikke var forsikret har de nok heller ikke råd til en PR-rådgiver, men det hadde de jaggu hatt vel så god bruk for som bedre vær, for jeg vil tro de sank dypt i manges anseelse etter skandaleintervjuet på NRK. Flirende med tyggis i kjeften står Samuel Massie der og drømmer om Playstation. Uttalelsen er i seg selv er fullstendig på trynet, men han fremstår ikke bare som ureflektert, men som totalt umoden og ute av stand til å forholde seg til hva som har skjedd. Å ta en slik guttehvalp med på en hasardiøs, regel- og naturstridig ferd setter vurderingsevnen til Andhøy i et ytterligere dårlig lys.

Det ville ta for stor plass å her ramse opp alle regelbrudd og ignorerte advarsler media har gjengitt. De selverklærte vikingene har rett og slett gitt blanke faen, og satset på sitt eget eventyr. La det være en ærlig sak. Jeg har stor sympati med trangen for anarki og tro på egne vurderinger framfor samfunnets generaliserende tvangstrøye. Alle kan vi inspireres av guttas selvtillit og utbrytertrang på deres bramfulle ferder. En mann som ikke bare gjør dette til fulle, men attpåtil kjemper kompromissløst for en sak han brenner for, er Paul Watson. Lik ham eller hat ham, men du snakker om realt mannfolk, som ikke vil kreve en krone for innsatsen.

- Vi er her for å jage japanske hvalbåter. Når noen trenger vår hjelp, gjør vi det. Så regner vi med at det blir noen andre som hjelper oss når vi trenger det, sier Watson.

Jada, Andhøy, å gå ulovlig i land på en strand i Canada er en fin markering av utøylelig oppviglertrang, selv er jeg utvist fra Argentina av en liknende grunn, har vært under spionmistanke i Algerie og i forhør i Paraguay. Det er flott å huske tilbake på. Men hvis du først bryter de plagsomme regler samfunnet har støpt oss inn i, så må du kompensere med desto større respekt og forståelse for lovene naturen setter. De anmelder deg nemlig ikke, men henretter deg på stedet.

At guttene sier at de vil la naturen gå sin gang uten å reddes, stemmer dårlig overens med at de har nødpeilesendere som de fysisk dro ut splinten på, når det virkelig røynet på. Kan du ikke vedgå det da, And-kjepp-høy, isteden for å kalle kritikken for sprøyt og blære deg med at du har klart dobbelt så høye bølger? Hva med vind, is i havet og is på dekk? Er du ikke mann nok til å samle tankene etter å ha hatt tid for deg selv på motorsykkelen din, etter å ha sovet ut og spist "kjempegod" mat på Murdochbasen og etter  å ha sittet og humpet på det siste flyet ut fra den delen av Antarktis i år, som du tilfeldigvis rakk fram til?

Ironisk nok kjenner jeg innerst inne en sterk trang til å forsvare de to som nå står for hogg framfor verdenspressen, for jeg sitter i glasshus med min kritikk. Jeg lider med de etterlatte. Jeg deler mange av drømmene og frustrasjon over det kvelende A4-helvetet alle på død og liv skal skvises inn i - og jeg forstår jaggu attpåtil at det i gitte situasjoner føles riktig å kjøre på, la seg rive med og løpe en risiko, selv om noe i deg hvisker at du med det bryter et løfte du har gitt noen du elsker. Så for helvete, guttunger. Se ut som menn. Tal som menn. Prøv i hvert fall, for nå er ikke livet sånn lenger.

Ikke for tre av dere.


Paul