Polarmuseet

Tromsø var en slags port mot Arktis, og hjemhavn for storparten av selfangerne som stevnet opp i isen etter skinn. Det finnes ingen bedre plass for et museum til ære for det kalde slitet enn i et fredet pakkhus på bryggekanten i Ishavsbyen.

Jeg har hatt en interessant dag, og ser ikke på klokka da jeg ankommer Polarmuseet. Det har snødd tett, så været står godt i stil til utstillingene. Det er lite som kan være så interessant og opplysende, og også lite som kan være så kjedelig, som et museum. Se bare på forskjellen mellom Oslo Bymuseum og Naturhistorisk Museum på Tøyen. Himmel og Helvete.
    Allerede i første utstillingslokale ser dette museet lovende ut. En genuin fangsthytte fra Svalbard er gjenoppført, med troverdige hundeglam i bakgrunnen. Jeg leser meg møysommelig gjennom alt som er skrevet om det harde livet der oppe. Årstall og navn fester seg ikke, men jeg får et inntrykk av hva som foregikk. Barentz oppdager øygruppen, hvalfangere og russerne driver jakt på villrein og utallige polarrev går i saksa til overvintrende fangstmenn som slet med skjørbuk og isbjørn.

Neste rom er viet selfangsten fra båter som etterhvert fikk installert motor. Svære, vel preparerte seler ligger langsmed veggen, skinn viser forskjell på gammel og ung og de forskjellige artene. Midt i rommet er montre med tre flotte skip. Dette er bra, og den flotte grove bygningen gir den helt rette ramme omkring temaet.
    Opp en trapp bærer det mot oppdagerne og deres forskjellige tilnærminger til polpunktet i nord. Luftskipet Norge og forskjellige ballonger og fly hadde mer og mindre vellykkede forsøk på å nå toppen på globusen. Roald Amundsen gis stor plass, og jeg leser meg gjennom historien til Erling Kagge, som var den første til å gå alene til Sydpolen. Det er ganske imponerende, hvilken samling av klenodier montrene har å by på. Jeg skal akkurat til å stige inn i avdelingen for Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen, da lyset brått slukkes. Det var da som pokker.

Detalj fra selfangstskutene.

"Vi stenger nå," sier vakten, underveis til bryteren i neste rom. De burde ha gitt oss varsel over høyttaler, eller ved i det minste å blinke med lyset noen minutter tidligere, for nå får jeg ikke sjans til engang å få et glimt av de siste rommene. Klokken er altså allerede fire, uten at jeg får en kikk på kopien av kajakken til Johansen og Nansen.
    "Jeg må få tilgodelapp på den siste halvdelen av utstillingen," krever jeg på fleip til jenta i billettsalget.
    Hun ser litt overrasket på meg: "Du har jo vært lengst inne av alle."

Nuvel. Til den beskjedne pris av 50 kroner føler jeg at jeg har fått full valuta for pengene, selv ved halvgått løp. Polarmuseet anbefales. Og jeg kommer igjen. Tromsø er jo en herlig by!


God reise.