fargeklatten Tor Esaissen

Det siste jeg gjør i Reine er å bla i lokalavisen, som har et stort oppslag om en lokal billedkunstner, en noe original figur. Han har ikke skiftet ut olabuksa si på årevis, og stopper hullene med nye farger hver gang den revner. Nå er det ikke mulig å se at den en gang har vært blå, og det samme gjelder jakka. Det er visst en slags protest mot forbrukssamfunnet, og resultatet er svært fargerikt.
    "Han burde du ha møtt, du som liker originale folk," sier min stedlige venninne Therese, som selv aldri har møtt på mannen. "Han bor visst i Sørvågen." Sørvågen er siste stopp før Å. Å er siste stopp.
     "Det må bli en annen gang," svarer jeg. I morgen skal jeg foredra i Kabelvåg, så jeg må med bussen som ruller inn nedenfor den lille kafeen vi sitter i.

Egentlig har jeg håpet å få hilse på en kvinnelig tysk bussjåfør, som skal være et interessant menneske. Skuffet konstaterer jeg at hun ikke sitter ved rattet, da jeg stiger opp i bussen. Det gjør imidlertid en figur jeg med en gang drar kjensel på. Fargeklatten fra avisen. Der sitter han på rad tre, jaggu meg, i sitt helt spesielle antrekk. Skjegget er brusende hvitt, og står kraftig ut av ansiktet på ham. Jeg setter meg rett over midtgangen.
    "Du må vinke!" sier han til meg, og gjør meg oppmerksom på Therese, som tar farvel fra veien opp til huset deres. Jeg gjør som han sier.
    "Egentlig foretrekker jeg å gi en klem, snu meg bort og ikke se figuren bli mindre og mindre," svarer jeg. "Slik bevarer jeg dem i minnet som nære og kjære."
    Dette skal i løpet av de neste timene vise seg å være det eneste vi ikke er fullstendig enige om.

Tor Esaissen kom opprinnelig fra Trøndelag, med foreldre nordfra. Han studerte både i Kunstskolen i Trondheim, på Kunst- og Håndtverkskolen og ved kunstakademi i Oslo, København og Paris, før han i ti år holdt til i Oslo.
    "Marka holdt meg i live," betror han meg. "Oslo er allright, men uten skauen hadde jeg ikke greid meg, jeg gikk mange lange turer."
    I dag skal han inn til Leknes for å hente et par sekker grovt korn. Han kverner og baker selv, og er vegetarianer i sympati med hvordan vi behandler levende vesener.
    "Gandhi er mitt forbilde," får jeg høre. "Når en mygg satte seg på armen hans, viftet han den bare vekk."
    Tor er altså en fredelig fyr. Han besluttet å forlate hovedstaden, hvor han knapt hadde til føden, men nektet å la penger bestemme om han skulle male eller ikke. Han fikk tilgang på atelier i Svolvær, i et kulturelt senter hvor han utfoldet seg i flere år.
    "Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom til Narvik og så hvor flott Nord-Norge er," forteller han, etter at han har fått meg til å feste sikkerhetsbeltet. "Jeg tenkte at så flott kunne sikkert ikke Svolvær være. Så kom jeg med båten over til Stamsund, og nektet å tro at det kunne fortsette å være så bra, men i Svolvær måtte jeg erkjenne at jeg har funnet mitt sted i livet. Du får meg aldri vekk fra Lofoten!"

De siste årene har godeste Esaissen drevet sin virksomhet i "Galleri Krysset" i Sørvågen, hvor han etter hva jeg forstår bor i det samme bygget. Han har hatt forskjellige hverv i kunstkretser og drevet prosjekter for å vekke barns kreative evner og oppmuntre deres fantasi, samtidig som han er opptatt av at hver og en av oss skal finne fram til den personen vi er. Han vil ikke la seg diktere av samfunn, media og reklamebyråer, og gjør ting på sin måte. I sommer håper han å dra maleskrinet ut til Skomvær fyr, for å bo sammen med en danske.
    Tor har et distansert forhold til sosiale medier, og hvis du søker på navnet hans, finner du ikke all verden. Gateavisa har spredd ham over hele forsiden i siste nummer og så ble han en gang bøtelagt for snømåking, men ellers er det lite. Hvordan har han unngått å vekke mer oppsikt?

klikk for større bilde

I Leknes skal jeg skifte buss, så vi går av sammen. Han har bare førti minutter på å hente kornene sine før neste buss skal bringe ham hjem igjen, men innvilger en fotosesjon. Slike ansikt er flotte i seg selv, men det gjelder å fange et øyeblikks spontane uttrykk. Jeg undervinkler for å fjerne bakgrunnen, og tror jeg greier det.
    "Hvorfor ber du meg ikke sette meg der i snøen?"
    "Fordi det er snø. Du blir våt og kald..."
    Tor bare fnyser over at jeg har slike begrensninger i min forestillingsverden. Det blir snøfonna. Vi har det moro. Bussen min kommer. Vi unngår så vidt å bli kjørt ned.
    "Du er velkommen i sommer, enten i studioet mitt eller ute på fyret, om du skulle komme forbi."

Det kan du banne på, Tor Esaissen.


god reise