21 February, 2012

Skogn Folkehøgskole

Tre Folkehøgskoler i nord skal besøkes. Skogn, 69° Nord og Lofoten. De to siste har jeg tidligere vært på, men jeg er spent på Skogn, som er først ut. Denne skolen ligger i Nord-Trøndelag.

Ellers pålitelige Frode skulle ha stukket innom i femtiden om morgenen med kameraet mitt, så jeg gikk ikke til sengs kvelden før avreise. Dessverre forsov han seg og møtte meg først på Oslo S. Jeg kunne altså like gjerne krøpet til køys, men sov derfor tungt gjennom det meste av Sør-Norge.
    Den som sover synder ikke, men får heller ringt for å varsle sin ankomst. Kontoret på Skogn Folkehøgskole er stengt da jeg omsider forsøker å nå dem. Jeg har ikke annen avtale enn en kjapp mailveksling på slutten av fjoråret, men en dobbeltsjekk viser at joda, 15. Februar skal jeg besøke dem med mitt multivisjonsforedrag. Altså i morgen. Skolen skal ligge innen gangavstand fra stasjonen, så jeg tar beina fatt. Det snør fuktige monsterklumper og den ganske tunge bagen er vond å bære.
   
blomstrende lykke
Etter hundre og femti meter krysser veien jernbanen og bommen går ned rett for nesen av meg før et langt godstog passerer. På hitsiden av bommen står en Range Rover-aktig doning med snø på sidevinduet. Jeg banker på og sjåføren får ikke sveiva til å virke, så han lukker opp døren.
    «Skal du forbi folkehøgskolen,» spør jeg.
    Jeg skjønner ikke hele svaret, men mener at «ja» er en del av det. Nikket mot passasjersiden er imidlertid lett å tolke, så jeg tusler rundt, mens tunge jernbanevogner stadig dundrer forbi. Det er tid til å presentere seg før det igjen er klar bane.
    «Du kommer visst fra et annet sted, du?» foreslår jeg.
    «Ja, fra Nederland,» svarer mannen, som ser veldig koselig ut. Jeg studerer ham litt nærmere.
    «Du er jo lykkelig!» bryter jeg så ut.
    «Jeg driver dette gartneriet,» sier han som forklaring til min påstand og peker mot et drivhus til venstre for veien. Klart man blir lykkelig da. Det lyser jo av ham. Samtidig går det opp for meg jeg at han bløffet da han sa han skulle forbi folkehøgskolen, for han skulle nok egentlig bare til gartneriet. Det er dessuten mye lengre til skolen enn det så ut til på Google Maps, men han kjører meg jaggu helt til døra.
    Det er så godt å møte slike folk. Det gjør meg glad i lange tider. Det ser han, og den lykkelige hederskaren blir glad han også.

pikerommet
«Hvem er øverste autoritet på stedet?» spør jeg en kar som kommer på tvers av de tunge snøfillene. Det viser seg å være selsamme fyren. En kar av avskrekkende legning, faktisk gullmedaljør i et internasjonalt kickboxermesterskap. Tungvektklassen.
    Sånn er lærere på folkehøgskoler. Entusiaster, ildsjeler. Kule folk. Ingen virker direkte forberedt på min ankomst, og de har to klasser på besøk fra kamplinjer på andre skoler. Dermed er det egentlig stappfullt, men en Marte lar seg overtale til å overlate sitt rom til meg. Hun må nemlig gå brannvakt, pga overnattingen til alle gjestene.
    Pikerommet har en madrass lagt oppå hennes seng, med to dynetrekk og et putevár til fri avbenyttelse. Det buler litt opp i begge ender. Jeg dekker til det meste av madrassen med det ene trekket, og benytter det som er mest rosa til dynen. Innboet tyder på at Marte er en allsidig ung dame. Halvt under senga ligger en slåsshanske, på bordet står et trådsnelle med nål i og i bokhylla en bok om psykologi. Pablo Coelho har en utgave til lesning. På veggen står det «Smil - det forvirrer folk». Jeg liker Marte, selv om jeg til dags dato aldri har møtt henne.

Master and apprentice.
sjefstabben...
Rektor fikk ingen tak i så sent på kvelden. Jeg møter ham før frokost, og han ser litt paff ut. Det viser seg at han er en av de triveligste rektorer jeg noensinne har møtt, og jeg har full tillit til at han normalt sett har stålkontroll. Dette er imidlertid unntaket. Han hadde rett og slett totalt glemt meg, etter den mailen midt i julestria. Tilståelsen er uforbeholden og sjarmerende, og vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Skolens program er stappfullt i dag, så det blir foredrag i kveld.

Som en promovering «kupper» jeg morgensamlingen, og forteller kjapt om reisene mine og at jeg er her for å gjøre dem lykkelige. Det er ikke lenge siden jeg fant ut at det faktisk er det jeg driver med. Latterlig at det skulle ta så lang tid å trekke den slutningen, men det gjør foredragene lettere å gjennomføre, men en litt klarere rød tråd, nå da jeg omsider har skjønt hva jeg egentlig står der og forsøker på.

død bamse
Robin Hood
Skogn har håndball, kickboksing, søm, jakt og USA på programmet. Dette gir en herlig cocktail av interesser og initiativ. Jaktklassen har vært i USA og skutt hjort med pil og bue, og spør om jeg vil prøve å treffe blink. Jeg har aldri skutt med bue, så svaret er naturligvis ja. Takket være rektorens hull i hukommelsen har jeg hele dagen til rådighet, så jeg plaffer løs både før og etter lunsj. Først med skolens buer, så med en klassisk langbue som krever lærbeskyttelse på underarmen og fingerkapper til å holde strengen. Til slutt får jeg teste noen privateide drapsmonstre av noen hightechting som jeg må låne ekstra muskelkraft til å trekke opp.

pust riktig ... forankre ... la fly!
... det er et stykke fram.
     Buene har en vinsj som gjør at de er ganske lette å holde igjen når du først har trukket strengen tilbake. Den er hektet i en avtrekkermekanisme du har fastspent rundt håndleddet. Jeg tror det er 70 punds kraft i den verste jeg forsøker, og med et temmelig nøyaktig sikte. Skutt inn på avstanden jeg står på, ti-femten meter, så moser pila seg så langt inn bak skulderen på den lille bjørneplakaten i bortenden av lokalet at jeg får helt frysninger. Jeg bommer bare med to-tre centimeter. En slik pil trenger gjennom to bøtter med sand, der en kule bare kommer gjennom halvannen!

Samling med klassisk bue.
Jeg imponerte meg selv...
    La meg likevel tilføye at min største undring og glede dreier seg om treffsikkerheten med en naken langbue. Det er helt merkelig at det går an, rett og slett merkelig. Grunnen til at all jakt uten krutt er forbudt, forteller gutta, er at folk skjøt dyr med luftgevær. Say no more. Ja til buejakt i Norge.

Foredraget
Det er et tungt lokale å snakke i, og prosjektoren er i ulage. Det påstås at den er ny, men i så fall er den helt galt korrigert, dessverre. Det er da også det eneste som trekker ned, for elevene er lydhøre og kommer med ett og annet spørsmål underveis. Det er alltid et godt tegn. Jeg husker å gi dem en pause, og så blir det etter tre timers tid en spørsmålsrunde før jeg spør om noen vil ha en dose Egypt før kveldsmat. Det kommer hender i været, og jeg tar en ekspressversjon. Det er morsomt å kjøre på med høyere tempo enn jeg pleier. Vi kommer bare litt for sent til maten, og er enige om at flere spørsmål kan tas i oppholdsrommet senere.

Slappe sofaslitere.
Ukas kompliment
Tilsynsansvarlig står igjen for å låse, sammen med hva jeg tror er en elev. Han er USA-læreren, og skulle gjerne ha ønsket seg mer om USA, sier han. Det har han rett i. Jeg går jo ganske fort gjennom den delen av reisen. Det kan jeg justere til før jeg eventuelt kommer tilbake hit neste år. Han følger meg til «suiten» jeg nå er tildelt. Tilsynslærerens lille hybel, med egen dusj og alle bekvemmeligheter. Jenta blir med, og jeg skjønner at det er datteren hans, noen år yngre enn elevene. Det er noe med henne. Hun har bølgende mørkt hår, er vakker og med et litt klokere uttrykk i øynene enn ungdom på hennes alder. Ikke veslevoksen, bare ettertenksom og rolig på en fin måte. Hun sier nesten ingenting før jeg skal til å lukke døren inn til mitt domene. Da fanger hun blikket mitt og stopper døra halvveis.
    «Deg står det respekt av!» sier hun med et fast blikk. Det er helt rart. Så snur hun seg og går etter faren sin, mens jeg står igjen og måper, ganske satt ut av kraften i uttrykket hennes.