22 February, 2012

Reiseeksperten...



Jada. Jeg burde ha minnet skolen på at det var onsdag jeg skulle komme. Og jeg burde huske å hente billetten på stasjonen. Jeg burde i hvert fall ha sjekket at det var buss videre fra Narvik. Men sånn går no dagan...

Jeg er på vei nordover, og jeg kjenner at humøret er stigende. Det sier litt, for jeg elsker jo Oslo. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.

Billettproblematikk I
På Oslo S fikk jeg i forbifarten overrakt kameraet mitt, som jeg hadde glemt igjen hos en kompis. Dermed glemte jeg å hente billetten i automat, slik nsb.no hadde bedt meg å gjøre. Billettøren ble slett ikke sur, da jeg erkjente forsømmelsen, men bad meg rette den opp ved togskifte på Hamar. Så sovnet jeg.
    Like før Hamar kviknet jeg til, og hadde femten minutter på å fikse billettproblematikken. Jeg syntes jeg greide det ganske bra, men hadde det litt travelt, så jeg rakk ikke å se at det kom to separate billetter, ettersom jeg skulle videre fra Trondheim til Skogn. Kunden etter meg vant altså en billett internt i Trøndelag. Slikt kan skje den beste, så jeg sov videre til Røros, foretok atter et togbytte og sov til Nidaros, hvor jeg oppsøkte informasjonsdisken.
    En nett liten fruentimmer i stram uniform over høye hæler velsignet meg med en ny utskrift, selv om hun med lett bekymring understreket at den for så vidt ikke var et gyldig reisedokument. Det tok jeg med knusende ro. NSB er velsignet med forståelsesfulle folk, hvilket også viste seg da konduktøren på lokaltoget til Skogn uten tøven lot meg sitte på helt fram.

Billettproblematikk II
Foredraget på Skogn kom litt brått på den trivelige rektoren, som hadde glemt hele greia. Vi fant likevel en god løsning, og jeg blir etter en god frokost kjørt til toget utpå søndagen. Det er ingen automat i den særpregede stasjonsbygningen. Hele første etasje er oppført i stein, mens trearbeidet i andreetasje er forseggjort. Konduktøren kjenner naturligvis problemstillingen og ber meg hente ut billetten i Steinkjær, hvor jeg uansett har en time til fri disposisjon.
    Det har blitt drøyt 25 år siden jeg gikk rekrutten på Steinkjersannan, som nå er nedlagt. Mye har skjedd i stasjonsbygningen også, så hvelvingen hvor jeg formoder billettsalget tidligere var plassert, er murt igjen. Det gir nå en fin ramme omkring de to automatene. Jeg trykker inn kode og telefonnummer og ser billetten falle ned i luka mens jeg legger telefonen min tilbake i lomma. Det er en primitiv liten kiosk rett ved siden av, med en usedvanlig sympatisk selger. Han har gener fra et helt annet sted i verden, og jeg skulle gjerne lære ham bedre å kjenne, for han ser virkelig grei ut. Hva mon hans historie er?
    Etter å ha tømt halvliteren med sjokolademelk bretter jeg kartongen pent sammen og tasser bort til søplebøtta. Da ser jeg inn i en annen nisje, hvor det faktisk er en levende NSB-ansatt bak en moderne designet disk. Jeg vinker til henne og hun ser tilbake på meg, vennlig.
    "Skal du til Fauske?" spør hun. Ganske pussig. Togene herfra går i begge retninger, og ingen av endestasjonene heter Fauske.
    "Neiiii..." sier jeg nølende, og tenker meg litt om. «Øhh ... Jo forresten. Det er visst det jeg skal. Der skal jeg bytte til buss. Men hvordan vet du det?»
    "Noen leverte inn en billett som var gjenglemt for noen minutter siden i automaten der borte," forteller hun.
    Jeg tar meg til lommene. Det er for utrolig. Jeg har mange lommer, det tar litt tid. "Tusen takk," tilstår jeg så. "Du er en engel."

Bestefarpolitiker
Nordlandsbanen har stadig to gamle travere trillende til og fra Bodø. Sittevognen ser ut som om den er klippet ut av et Agatha Christie drama på den Transsibirske. Forheng og treoverbygg rundt plasskrevende og svært gode seter. De er nå på overtid, NSB har anskaffet moderne togsett, men i restaurantvognen sier en munter serviceansatt at disse er tatt ut av drift, da de ikke kunne holde på vannet når strømmen er skrudd av. Han er munter. Også restauranten hans bærer preg av å tilhøre en annen epoke. En trivelig epoke. Vi er enige om at vi kommer til å savne disse museumsvognene.

Per Bårdsen sitter diagonalt overfor meg. Han er bestefar, politiker og reiseglad. Arbeiderpartiet er skutt permanent inn i de røde blodlegemene hans, og ettersom han nærmer seg pensjonsalder har han i sin tid bodd på hybel med de fleste av de siste års stortingspresidenter og ministre. Det er vanskelig å ikke like fyren, ikke minst fordi han nekter å uttale seg bastant om ting han føler han ikke har greie på. Det gjør ham til en litt annerledes politiker i mine øyne.
    Per bidrar med litt inside info om Kolberg, Støre, Jagland og andre i klanen. Så dreier samtalen seg inn på New Zealand, restauranter i Italia, tilstanden i Sarajevo og Mostar, mens to svært livfulle søstre på omkring fem år herjer rundt setene. De er uimotståelige på en svært støyende måte, og Pers egenskaper som bestefar kommer fullt ut til sin rett. Hvor henter en alenemor så mange krefter fra?
    De to små sukkerterroristene demper seg litt når Per lager perlekjeder med dem, og all lyd går ut av dem da de noe senere nærmest besvimer av utmattelse på gulvet mellom oss, før de igjen våkner til liv og klarer å strø alle perler som enda ikke er på en snor utover et stort område i kupeen. Kjedelig er det ikke.

Taxi for buss
Det er noe fint med denne statuen.
Den tidligere ordføreren og jeg føler at vi selv etter flere timers togtur har noe usagt, så vi setter oss attmed hverandre både i maxitaxien NSB spanderer for at vi etter en forsinkelse til Fauske skal kunne ta igjen bussen, og på bussen. Vi når den før et fergesamband, og skravla går hele tiden. Om overnattinger i Dubrovnik. Energiforsyning på Island og vindkraft, distriktspolitikk, SV og ungdommens utfordringer.
    Alle tema er interessante, men jeg legger merke til en pussighet. Per har minimalt med oppfølgingsspørsmål. Nærmest på ert forsyner jeg ham med halve historier tilknyttet det han forteller, og jeg spør alltid videre på det han kommer med. Det han forteller er alltid interessant, og det kan godt være at han får med seg det jeg forteller ham, men heller ikke mer. Det er igrunn litt synd.

Full stopp i Narvik!
Jeg har av de siste bussjåførene forstått at det ikke er mulig å komme seg fra Skogn til Tromsø på en dag. Nord-Norge er forbaska svært når det kommer til stykket. Klokken er altså litt i forkant av åtte idet jeg går av bussen uten helt å vite hva natten bringer. Hotell er utelukket. Det går en morgenbuss før klokken 06.00, og jeg betaler av prinsipp ikke over hundre kroner timen for søvn. Det må altså rekognoseres litt. Du kan lære mye om et sted og et folk ved å ha litt trøbbel.
    Jeg lufter forsiktig til folk jeg møter at jeg ikke helt hadde tenkt meg å bli her i natt. Treffer jeg rette person, inviteres jeg. Om ikke, løser det seg på en annen måte. I verste fall kan jeg gå langs veien og haike, det er tross alt E6 dette her, så noe trafikk er det vel. Det kan også være at et hotell lar meg sitte med en kopp kaffe i resepsjonen eller at en bar har åpent til tidlig morgen, selv om det er lite sannsynlig ut ifra hva jeg ser rundt meg, og det faktum at det er torsdag.

Arkivfoto. Illustrasjonen har ingenting med virkelige hendelser å gjøre.

En bar ser riktig trivelig ut, den er en del av et større hotell. Jeg bestiller en halvliter kortreist pils og får 0,6. Kode til Internett leverer de meg i resepsjonen og strømuttak er det attmed bordet, så de neste timene skal i hvertfall gå greit. Hakket bortenfor sitter to glade damer med hvitvin. De ser begge ti år yngre ut enn jeg senere finner ut at de er. En kar gjør dem selskap, han beklager at han kommer alt for seint, men det gjør ingenting. De må ha kjent hverandre lenge.
    "Jeg synes dere ser ensomme ut," roper jeg til dem, etter å ha betraktet det muntre laget en stund. De vinker meg over og bestiller straks en øl til, til meg. Selv skal de ha en flaske vin. Og enda en. Det blir virkelig trivelig, med snakk om byen, om livets irrganger og om det nye hotellet nede i veien. Den yngste av kvinnene skal jobbe der, og forteller at det åpner om to uker.
    Fyren er teknisk konsulent. Begge var topptrente alpinister i sin barndom. Alle er single. Nesten.
    "Hun er bare halvt singel," sier min nye kompis, og peker på den lyshårede ved min side, og spesifiserer: "Hun er grus." Jeg skjønner umiddelbart vitsen, mens damene må få den inn med teskje. Det hele ender med at jeg støtter "grusen" hjem, og får henne i seng. Hun er slett ikke vant til å drikke så mye, det er lett å se.
   
jeg fotograferer det nye hotellet
sofa m/kaffe
Jeg har det helt fint, men får et svare strev med å finne nøkkelen hennes. Den er ikke er i vesken slik hun påstår, men i jakkelommen. Jeg har altså helt fånyttes foretatt et dypdykk i en kvinnes høyst personlige håndveske, hvilket jeg ikke anbefaler noen. Så skal jeg til å stikke nøkkelen i låsen.
    "Det er ikkje her eg bor."
    Vi skal rundt huset og opp i andre. Jeg forsøker å ikke vekke naboene, men lykkes ikke helt. Vi kommer akkurat innafor da det går i døra under oss. Det kan umulig gavne henne å bli sett i denne tilstanden med en fremmed. To radioer står på inne i leiligheten, med påfallende høyt volum, på hver sin kanal.
    Jeg får henne omsider i seng, og sover selv på sofaen inntil kaffemaskinen setter i å dure på morgenkvisten. Min venninne er tilsynelatende fresh og fin - det er utrolig hva litt sminke kan utrette - men hun husker ikke bæret av hvorfor jeg er å finne i stua hennes.
    "Håndkle finner du på badet, om du vil ha en dusj, så er det bare å smekke døra, men jeg må på jobb nå." Hun driver en liten butikk nedi byen, og har det litt travelt. Likevel får jeg henne til å sette seg litt.
    Jeg forklarer litt om hva hun gikk glipp av i går, og vi får en fin prat om livet. Leiligheten er kjempefin, men alle medaljer har en bakside som det kan være godt å dele med noen. Om kjærlighet, barn, gleder og utfordringer. Historien er interessant og kaffen er god.

Etter dusjen bringer jeg mobilen hun har glemt ned til butikken hennes og så plukker jeg opp vantene jeg selv glemte i baren i natt. Jeg må også nedom å anskue det nye hotellet som er klart om 14 dager, i tillegg til noen fine statuer i byparken og slalåmbakkene som tårner over byen.
    Det er rart at jeg ikke har hørt om Narvik i annen sammenheng enn 2. verdenskrig. Byen har visstnok tabbet seg fullstendig ut i markedsføringen av seg selv og sine alpine muligheter, som har elendige skitrekk og alt for få turister. Dem om det. Jeg skal med bussen.

reisefølelsen
"Å, så fine sko du har!" roper jeg til en fargerik kvinne som allerede står og venter. De ser litt gammeldagse ut, med fiolette sidestykker og små sorte knapper. Hun stråler opp. Det er lett å få folk til å smile her. Jeg prøvde et annet velfortjent kompliment lenger nedi gata, og fikk et spontant "Takk, nå ble jeg glad," til svar. Det er slik det skal være.
    På bussen setter jeg meg til å skrive dette. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.
    Flere kommer på, og jeg hopper bort på setet ved siden av kvinnen med skoene. Hun smiler og er enig i at det er en god idé, ettersom vi uansett ikke får sitte alene. Kjæresten hennes bor og jobber i Kina. Hun bor i Narvik, mye pga barna. Hun har også en historie.
    Jeg tipper at hun jobber med teater, og hun smiler fra øre til øre.
    "Ja, i mitt neste liv, men jeg elsker amatørteater," sier hun, og forteller om vinterfestivalen som snart slippes løs i Narvik, og at hun er verdens beste julenisse. "Da går alle utkledd hele uka. Det er gamle kostymer og virkelig helt fantastisk! Da må du komme!"
    Det skulle gjerne gjort, ikke minst for å lære henne bedre å kjenne.

Utenfor er det virkelig en fin dag. Jeg blir like overveldet hver gang jeg kommer opp hit, og gleder meg stort til å sykle, sykle, sykle i disse omgivelsene senere i år. Min medpassasjer har også reist mye, skal til Madagaskar, kjenner mange sider ved Kina. Nå sitter vi og drømmer sammen på bussen mellom Narvik og Tromsø.
    "Jeg kan ikke huske å ha fått en slik reisefølelse så kort hjemmefra," sukker hun.
    "Det er en øvelsessak," trøster jeg. "Jeg får det stadig vekk, på buss 31 til Tonsenhagen." Dessverre er det det siste jeg får sagt før sjåføren opplyser om at vi svinger inn på Tømmerneset, hvor folkehøyskolelærer Rune skal plukke meg opp. Helt siden jeg var her i fjor har jeg sett fram til å møte ham igjen.

Verden er sannelig full av generøse, interessante og inspirerende mennesker.


God reise!