Et Hundeliv!

Folkehøyskoler er noe helt annet enn for 14 år siden. Det har skjedd reformer i skoleverket som gjør at ungdom som søker seg mot et slikt år nå er litt eldre og mer modne. Ikke slik å forstå at de er sikre på seg selv eller voksne, men de er ikke tvangsplassert her som siste utvei etter at foreldrene gav opp oppdragelsen. Det var litt slik tidligere. Eller for å si det som en lærer på Skogn: "Politiskolen blir det politi av, folkehøgskolen blir det folk av!"

Store fryktsomme Findus

Folkehøgskolen 69°Nord er en god skole. En ting er at den ligger flott til på Malangen, med fine internater og veldig sympatiske lærere, men linjene skolen tilbyr er helt topp. Her dreier mye seg om friluftsliv, ski, seiling og hunder.
    Hundegården trekker automatisk oppmerksomheten til seg. Nå har de nesten femti dyr, deriblant åtte hvalper som opptrer som en en fryktløs bande, på god vei til å bli sterke trekkhunder.

Da jeg var her i fjor ble jeg tatt med på hundekjøring, jeg delte en slede med en av elevene. I dag får jeg seks hunder for meg selv, før jeg i følge med fire andre spann suser innover på halvøya. Totalt 38 hunder trøkker til opp bakkene.
    «Ikke prat så mye,» får jeg beskjed om av stipendiat Willy som har spannet foran meg. Han har åtte hunder, men jeg må stadig bremse, for de seks superbikkjene mine vil forbi. Heldigvis har det falt pent med snø den siste uken, og nå laver det ned store hvite filler. Det må være utrolig tungt.

Stip'en willy

    Jeg slutter å heie på spannet. Da risikerer jeg nemlig at de blir lei stemmen min, får jeg forklart, så det holder med oppmuntring når de tråkker til med full guffe opp bakkene. De kan jo jobben sin.

Bak meg høres hese hundepust og mange poter mot nysnøen. Rett foran meg har jeg Nelson og Taiga, de er helt sorte i pelsen. Av og til hjelper jeg med et fraspark, eller løper mellom meiene dersom det er virkelig bratt. Etter en god stund gjør vi en vending, men alt er hvitt, så jeg klarer ikke å orientere meg. Jeg tipper at det bærer hjemover, og at vi etterhvert igjen er nær skolen. Da stopper Willy og erklærer at det er på tide å snu, så vi er altså ikke lenger enn halvveis. Det er altså en skikkelig tur, det her.
    Det merkes ikke på hundene at de er slitne, så jeg må stadig tråkke ned metallbremsen som krafser seg ned i underlaget. Flere av hundene vender da på hodet og sender meg et bebreidende blikk, uten å slakke av på innsatsen. Disse huskyene er trent for fart og konkurranse, så jeg må fremstå som en inkonsekvent idiot som ikke tillater at vi skjærer ut og drar forbi «sinkene» som ligger i front.

Nelson er en god hund.

Bremsene kommer virkelig til nytte mot slutten. Vi skal ned noen bakker jeg ikke opplevde i fjor. Det er ikke å overdrive at de er bratte, så jeg får streng beskjed om å holde avstand. Den nye snøen hjelper meg, men det jeg ikke vet er at et par av sledene veltet på vei ned disse kneikene i går. Med begge beina legger jeg derfor all vekt på metallsporen jeg har til fartsregulering, lar det stå til mens jeg hiver og drar i sleden for at den skal holde seg i løypa.
    Småbjørk suser forbi på begge sider og bikkjene synes åpenbart det er kjempegøy. Den siste bakken ender i en 90 graders høyresving. Jeg prøver å oppnå 110 prosent bremsekraft, men doseringen er feil og det er is i bånn, så det blir til en heftig skrens da hundespannet ubønnhørlig kliner til og hiver framparten av sleden i ny kjøreretning.
    Det er å undres over at det går bra. Og over at man etter flere hundre år med hundesledeerfaring ikke har klart å utvikle en doning med bedre styreegenskaper og kortere bremsestrekning enn den ruklete trekonstruksjonen jeg nå tviholder på.

Marie og Arn

Det er klart det er gøy. Selvsagt håper jeg på å få prøve dette igjen en annen gang. Likevel må jeg smile til meg selv, der jeg kniper øynene igjen mot stikkende snø som får høy fart av vinden. Det mest interessante her er jo ikke hundene, innser jeg, men folka som er så uendelig glad i disse dyra. De er lidenskapelige entusiaster.

Ida Mari og "Ferdi"

    Etter at vi er vel hjemme og levende og død utrustning er bragt på plass, er jeg på vei inn i varmen. Jeg kikker meg over skulderen og ser en kombinert bylt menneske og hund i et hjørne av hundegården. Ida Mari sitter i snøen, med Ferdinand veltet over på fanget sitt. De bare sitter der, jente og hund, og koser med hverandre uten å vise noen tegn til å ville gjøre noe annet.

I snøen. Alene.

    «Det der må være ekte kjærlighet,» kommenterer jeg.

    Ingen av dem svarer, men de smiler begge to.


:o)   god reise