Hundene på 69°Nord!

Folkehøgskoler er råbra. Et supert sted å tilbringe et år, eller en helg, hvis du heter Paul og holder foredrag. Siste stopp var Folkehøgskolen 69° Nord, i Troms, visstnok landets minste folkehøgskole.

jenter med "hundegalskap"

Det er friluftsliv alt dreier seg om her, med seiling, ski og hundekjøring i sentrum. Min oppgave er som vanlig å prente inn i hver enkelt at de er ansvarlige for sitt liv og at de for all del ikke må sløse det bort, ettersom de nå har historisk gode muligheter til å fylle sitt potensial. Skal jeg dømme etter interessen under foredraget, alle spørsmålene og latteren underveis, må konklusjonen bli at budskapet i det minste delvis trengte inn i 19-åringenes hoder: Lev Ditt Liv - ikke sløs deg bort!

Sjefen

Reisene mine har kastet erfaringer av seg som gjør at jeg blir stor i kjeften, med en selvtillit og optimisme som sikkert kan gå noen hver på nervene. Dette gir energi til min fremvisning, som her varte i mer enn fire timer og var like morsom å fremføre som den pleier å være. Faktisk var det fler spontane avbrudd og avsporende anekdoter enn det pleier å være, og det er et godt tegn.
     Grunnen til at jeg liker å komme tidlig og/eller reise sent, er at det er svært interessant å bli kjent med elevene. Det skal nemlig overraskende lite til før et tilsynelatende ufarlig, men likevel ærlig og direkte spørsmål fra meg åpner opp for en historie som kanskje ikke har sluppet ut før. Det skjedde også her, og det forundrer meg litt hver gang det skjer. Folkehøgskoler er nettopp en plass som legger forhold til rette til at du skal være deg selv, og mange går gjennom en stor utvikling i løpet av skoleåret, men det finnes altså hemmeligheter som overlever nesten ett år i en avkrok i Troms.
    Dette å være underveis, være en som kommer, for så å forsvinne igjen, har mange ganger vist seg å være nøkkelen til betroelser og åpenhet. Den som reiser er ikke truende, har kun unntaksvis konkurrerende status og viser seg ofte å ha erfaring fra tilsvarende saker, andre steder. Det gjør reisen enda mer interessant, og jeg er glad for tilliten og åpenheten jeg møtte også på 69° Nord - i tillegg til det hjemmebakte brødet til ski- og seilerlærer Rune, naturligvis!

Hva venter vi på?

Men det er jo hundekjøring dette skulle dreie seg om. Skolen har borti førti av dem, de fleste huskies, og to stipendiater som har til hovedoppgave å ta hånd om dem. Andrea og Hilde bor midt mellom hundegårdene og alt hos dem stinker naturligvis av bikkje, men de har kontroll, disiplinen blant de firbente er bemerkelsesverdig - de får bare lov til å bjeffe ved måltidene, som er morgen og kveld.
    Bikkjelinja har 16 jenter og 1 gutt i klassen. Mange hadde minimal greie på hundekjøring før de kom hit, selv om sporten er i vinden som aldri før. Det skal heldigvis lite til for å elske disse dyrene, og selve kjøringen får man fort et viss grep på. Vitenskapen ligger i å kjenne hvert dyr, kjenne dets styrker og svakheter og å sette seg i respekt, så det faktisk lystrer din kommando.

Etter besøket mitt på Svalbard har huskier gått inn i min kategori favorittdyr sammen med kameler, islandshester og teddybjørner. Disse kosevesnene er fabelaktige, og her på skolen får de så mye mosjon og trening at de er noen skikkelige racere. Faktisk vant Andrea et regionalt løp tidligere i vinter, så denne hundegården er det tæl i!
    Jeg tar plass i sleden til Hilde, og spør og graver om alt mulig. Etter en stund lar hun meg kjøre, kanskje i håp om at jeg skal holde kjeft, men det er så mye å lære - og luksus å ha en som har alle svarene. Noen hunder løper litt skeivt. En spretten blondine hopper rett i været når det står stille i motbakker, en annen bjeffer når det går for langsomt og sistemann til venstre har perioder som "linebærer", når han ikke anstrenger seg mer enn at snora hans er stram.
    "Hundene lærer mye raskere enn de fleste er klar over," sier Hilde, "og de skjønner så mye om oss." Hun forklarer eksempler på hvordan hunder har gitt enkeltelever spesialbehandling ut i fra elevens behov og forteller om hvordan hele spannet la seg ned i protest etter to kilometer med en uvennlig og uhjelpsom sledekjører. Jeg merker det selv, hvis jeg ikke sparker fra i motbakker, at lederhunden kan se seg tilbake med et anklagende blikk.

Andrea er hun uten tunga hengende...   ;o)

    "Gjør dere dette bare for min skyld, eller skulle dere trene i dag?" spør jeg.
Hilde trekker på det. "Vi vil jo gjerne at du skal ha en god opplevelse med hundene."
    "Så utrolig snilt"
    "Du skjønner, det er mange motstandere mot denne sporten."
    "Hæ?"
    "De mener det er dyremishandling."
    Hallo i luken. Nå har folk for lite å drive med rundt i de tusen hjem. OK. La meg avklare en eneste ting, hvis du som leser dette har gått inn på denne bloggen med grøsninger og avsky for torturen de stakkars forsvarsløse dyrene utsettes for. Du tar feil! Vær vennlig å skjønn dét. Her jeg suser fram over nysnøen er det nemlig ti som har det akkurat like morsomt som meg, og det er Rav og Rambo og Huldra og Ferguson ... eller hva de heter alle sammen. Disse bikkjene har drømmejobben, det er lett å se.

Sannheten er at disse tøffingen som nå puster og peser foran meg, med tungene dinglende for å svette ut noe av varmen, faktisk ikke klager nok, så de passes spesielt godt på. Deres instinkt forteller dem at det å vise svakhet setter dem i fare for å bli ekskludert fra flokken, slik at smerteterskelen er langt høyere enn hos andre raser. Slik kan en skade i høyre skulder føre til belastningsskade i venstre bakbein, som må kompansere. Hilde og Andrea følger altså hver hund med argusøyne og klapper og duller og oppmuntrer så jeg blir rent misunnelig.
    Det har falt masse snø de siste dagene, så hundene må ta i mer enn de pleier, men har masse krefter. Jeg lærer meg å hoie og skrike til dem, og heier dem fram. "Ståååå!" "Klaar... OK!" De stanser, de venter, de rykker utålmodig og de drar til igjen, oppmuntret hvis jeg selv bruker beina mellom meiene. Når jeg iblant klarer å holde inne med spørsmålene mine, glir vi helt stille gjennom langs løypa som Rune kjørte opp med skuter mens vi spiste frokost.
    Ingen tvil. Dette er morsomt, sunt og utviklende - for alle elleve.

Tatt i et øyeblikk av kontroll, en dag jeg er svært takknemlig for!

Kjære alle elever på Videregående Skole som ikke har bestemt dere for å reise ut i verden riktig enda: Velg Folkehøgskole! Velg en aktivitet du brenner for! Gi av deg selv, åpne opp for tanker ideer og personlighet, delta uten tanker for klesmerker, frisyre, makeup og hva andre måtte mene. Lær en masse om dine egne følelser og talenter ... og så ... så er du klar til å reise ut i verden!

Hjertelig takk til to- og firbente på 69° Nord!

:o)
 Paul