19 March, 2011

tog: Trondheim-Bodø

Togturen fra Oslo til Trondheim ble en dyr affære (Kjære NSB), men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk, så med en fullprisbillett uten plassreservasjon anstiger jeg nattoget til Bodø. Total reisetid fra Oslo blir da 17 timer, men jeg følger min ide om å reise langs bakken når praktisk mulig, og er så langt veldig fornøyd med alt annet enn prisen.

Ettersom jeg ikke har fått tilvist plass setter jeg meg i restaurantvogna. Det er hverken trådløst nett, comfortvogn eller strømtilgang på denne lange strekningen, men ellers er det fint å sitte her å skrive så lenge batteriene holder. Det er visst også mulig å lade opp Mac'en, i følge konduktøren. Vis a vis sitter en ung jente og skriver hun også, og ved et sidebord sitter en kar med en pils. Han ser pratesjuk ut, men jeg holder blikket på skjermen foran meg.

Nordlandspils i Carlsbergglass fungerer.
Når batteriet dør hos jenta, kjøper også hun en boksøl, samtidig med at medpassasjeren vår gjør det igjen og jeg blir oppmerksom på en nordlending litt lenger nede i vogna som også har gjort det. Det er for dumt å sitte å glo inn i en computer under slike forhold, så jeg avslutter skrivingen klapper den igjen og henter min egen boks i baren.
    "Jeg falt for gruppepresset," proklamerer jeg, og så er vi i gang.
    Dette er det fabelaktige med lange togstrekninger. Vi modnes og mykes opp inntil forsvaret brister og vi oppsøker hverandre. Kanskje klaffer det, kanskje ikke. Jenta er 21 og har livet foran seg. Nordlendingen er 41, og vedgår at han ser noe eldre ut, ettersom hårmanken allerede er stålgrå. Tredjemann er fra innlandet sørpå, tidligere bilpolerer hos Subaru. Han vet ett og annet om hva "moderne" vaskehaller gjør med lakken din. I tillegg er han bestefar til fem allerede, selv om han ikke framstår som stort eldre enn oss andre gutta.

Jan Åge, Cathrine, Kjell-Ivar og meg, fotografert av velvillig konduktør.
Etter kort tid trekker jenta igang noen historier som gir oss hakeslepp. Jeg kan ikke gjengi dem her, men dette sjarmetrollet har saftige ting å fortelle. Da kan naturligvis ikke nordlendingen holde seg, og gir oss en svært underholdende versjon av sitt kjærlighetsliv.

Vi bestiller en runde til. Jeg ante ikke at nattoget kunne være så morsomt. Bilpolereren heter Jan Åge, han er glad i de svake i samfunnet, elsker barnebarna og er så trofast som dagen er lang, men blir likevel underholdt mer enn provosert av betroelsene som spinner over bordet. Jeg bidrar også med en historie eller to, Cathrine viser ingen tegn til å gi seg og Kjell-Ivar forsikrer oss at han har mer å drikke på, skulle de stenge salget klokken tre. Ingen skulle tro at vi fire bare har kjent hverandre fra Trondheim til midt i Nordland. Samlivsråd og livserfaringer hagler over bordet og historiene tilspisser seg ytterligere før konduktøren oppdager et par tomme bokser med tuborg under bordet. Vi har oppført oss pent, så han blir streng og ikke sint. Det er uansett nattatid, klokken går mot fire.

Morgengymnastikk i vogn á la orientexpressen.
Det er ikke fullt så beksvart ute når vi anstiger en av de eldste vognene NSB fremdeles har i drift. Den ble tilverket lenge før air condition ble standard. Vi skjærer oss gjennom lufta som har vært inn- og utåndet atskillige ganger av våre sovende medpassasjerer. Det henger røde mønstrede forheng mellom setene, som det bare er plass til tre av i bredden. To på den ene siden av midtgangen og ett på den andre, de er trukket i plysj. Det er treverk og glassvinduer og hattehyller nok til at det kunne være orientekspressen vi har tredt inn i, men det er det ikke. Det er nattoget til Bodø, og det er framme tidlig om morgenen.

Cathrine skal være tante, Jan Åge skal være en form for stand-by barnevakt og Kjell-Ivar har både business og kjærlighet å se til. Han er litt bekymret for mine planer om båt til Røst, så han lover å sjekke opp ting for meg. Vi andre går på kafe i glasshuset. Før klokken ti later det ikke til å være noe annet sted å få en kopp kaffe i Bodø, og her inne er derfor de omlag femten bordene nesten fullsatt. Jeg ser meg rundt. En kvinne ved hvert bord, jevnt fordelt på alderstrinn, pluss oss tre nyankomne ved et bord i midten. Ingen barnevogner utenfor, ingen prat mellom bordene. Bodø er en forunderlig plass. Flere blant fruer og frøkener ler når jeg kringkaster min undring over fenomenet.

    "Påfyll koster en fem'er, men en skvett er gratis," smiler den koselige bestemoraktige damen bak disken, når jeg ber om en skvett kaffe til. Så jeg tar en skvett - men ikke et helt påfyll - og smiler. Jeg smiler over at folk stort sett er åpne og ærlige, jeg smiler over at jeg er på reise, med de gode uforutsette overraskelsene det innebærer og jeg smiler over at jeg bor i et land hvor det er fullt mulig å ikke ta seg selv så alt for alvorlig hele tiden. Ikke bare det, forresten. Kjell-Ivar har rett i at Røst-ferga ikke korresponderer med Moskenes i Lofoten, men som plaster på såret kommer "Nordstjernen" inn i havnen, på nordgående rute. Dette er den eldste skuta i Hurtigruta, og den har første stopp Stamsund, på motsatt side av Vestfjorden.

Klart jeg smiler!