Ikke hjemløs i Tromsø

Jeg er invitert av Robin, men har glemt å si når jeg kom, så han er i Narvik. En couchsurfer jeg kjenner har ikke anledning til å ta meg, en annen venninne får jeg ikke svar på. En hyggelig padlepar jeg lenge har hatt lyst til å hilse på igjen er i Portugal og en jente jeg møtte på Fjellfilm er utenbys. Dette virker påfallende underlig. Jeg er altså hjemløs igjen, for andre gang på ganske kort tid.

Filmskaperen
"Globus" er min favorittkafe i Tromsø. Jeg spiser en kjempegod eksotisk suppe og går etter stengetid ut døra, til venstre og inn den neste. Der heter det "Circa" og er åpnet til ut i de små timer. Det tar ikke lang tid å bli kjent med Torfinn Iversen.
    Torfinn er glad. Han er akkurat tilbake fra Berlin, hvor han bidro med den eneste norske filmen i Berlins filmfestival. Der stod både limo og alskens service til hans disposisjon, i stor kontrast til historien hans om oppveksten i Vesterålen. Den ene helt utrolige beretning etter den andre ramler ut av munnen hans. Torfinns liv er som en fiksjonsfilm. Han viser meg "Levi's hest", kortfilmen han nå håper skal selge inn ideen om hans første langfilm. Grunnen til at han er her i dag, på Circa, er også spektakulær og dramatisk. Fyren er drama tvers igjennom, av en familie med de mest bizarre tilbøyeligheter. Faren har brukt ti år på å bygge en Colin Archer seilbåt, onkelen er 17 år ut i samme prosess, men med en progresjon som tyder på at det er minst fem år igjen. Vel, vel ... noe skal man jo ha i garasjen. Moren hans ... etc, etc ...

Mitt hjem i Tromsø!

Vi finner ut at Hurtigruta er sørgående 01.30. Den kan jeg ta. Polarmuseet kan jeg se en annen gang.
    "Eller du kan bo hos meg?" foreslår Torfinn. "Jeg skal tidlig opp, for jeg skal holde foredrag for "Media og kommunikasjon" på videregående skole.

Dags smilehull

    Han bor med kompis Dag mitt i sentrum. En super kåk med en ferdig oppredd gjesteseng til meg, hvor jeg sover som en engel inntil guttas kaffeskramling behagelig vekker meg til speileggfrokost. Går det an å ha det bedre?

sensurert
 -------------------------------------------
Foredraget på Media og Kommunikasjon opprørte meg i en grad som gjorde at jeg kalte elvene en del stygge ting og gikk godt over streken for hva en lærer kan gjøre i et klasserom. Det angrer jeg ikke på. Jeg skrev om det her i bloggen, og det ser jeg etter at en av lærerne kontakte meg, at jeg ikke burde ha gjort. Det kom noe godt ut av også det, ettersom en elev jeg omtalte som "døgenikt" svarte med samme mynt, og skjelte meg ut i kommentarfeltet. Altså er han ikke en døgenikt likevel. Det er jo bra. Jeg har nå fjernet det jeg skrev, da jeg skjønner at dette ble veldig vanskelig for lærerne. De har imidlertid fått materiale til en god diskusjon fremover, og jeg står til rådighet hvis det er noe jeg i den forbindelse kan bidra med. Eleven som skrev til meg har via læreren fått et langt tilsvar, og jeg håper han skriver tilbake.
--------------------------------------------

    Jeg er usikker på hva Torfinn selv mente om mine utbrudd. Det var jo hans oppdrag
    "Stemmer det at jeg kalte dem for ######?" må jeg forsikre meg.
    "Jada." Det ser ut til at jeg har hans fulle støtte.

Chris med arvegods...

Filmfolk
Torfinn jobber i et filmfellesskap nede ved havna, nær brua, attmed polarmuseet. Jeg hilser på gode folk, blant annet en snodig utlending som har blitt hengende her i byen. Han ernærer seg delvis på å leie ut gamle sykler til filminnspillinger, tohjulinger han delvis får tak i ved å gå på begravelser. Han ser glad ut.

Melodramatisk malingsprut..

En kraftig malingsplash preger overgangen fra vegg til tak. Torfinn ser først ut til ikke å ønske å gå i detaljer, men kommer så med nok en av hans melodramatiske hverdagsepistler, denne er basert på sjalusi og kjærlighet kombinert med en omstendig rens av flere kvadratmeter tregulv.

Denne karen bærer stoff i seg til mange langfilmer. Gleder meg.

Torfinn Iversen - merk deg hans navn.