01 March, 2012

Lofoten Folkehøgskole

nødløsningen
Lofoten Folkehøgskole har jeg besøkt før. Utsikten fra rommet er vidunderlig, rett attmed kaia, med fjell og kirkespir. Forrige gang var jeg frisk. I dag er jeg ikke frisk. Jeg snufser og snørrer og er rett og slett ikke i foredragsform, og har utsatt kuren til siste kvelden. For jeg vet jo hva som skal til. Heldigvis har kokka en hel rå hvitløk, og jeg har selv en banan. Tårene triller nedover ansiktet mens jeg trøkker i meg de mange fedene som er stukket ned i den litt lindrende frukten.

Elevene her har foto, surf og friluftsliv i forskjellige former på timeplanen. Det er en relativt "kul" faktor hos mange av dem, kanskje litt i meste laget. Slik blir det gjerne litt skiller av, og det er ett eller annet hos dette kullet som byr litt på utfordringer, selv om de later til å være en veldig sympatisk gjeng.
...et PERFEKT folkehøgskolerom - sosialt kaos!
    Et par av elevene forteller meg ting som inspirerer til å tenke litt. Jeg legger meg til å omskrive foredraget, og er ferdig klokken 03.00. Jeg går rett på turbeskrivelsen, vrir mellomtemaet mer til mobbing og til utfordringen det er å utforske seg selv. Dette siste temaet har i media mer med størrelse og bruk av penis å gjøre, enn å finne ut om egne tanker, etikk og følelser. Resultatet blir bra.
    Jeg er i litt provokasjonsmodus, kjenner jeg. Derfor har jeg også tenkt å sparke i retning av fotoklassene, som ikke benytter seg godt nok av mulighetene de har. De ser jeg av bookingseddelen til fotostudioet.

Det blir ikke så mange timers søvn, men jeg våkner med tørr nese. Kroppslukta er nødvendigvis fryktelig, men den kjenner jeg jo ikke selv. Jeg er sjokkerende frisk, men med en litt sår hals.
    Inne til frokost er det mange strikkeluer på, selv til å være på en folkehøgskole. Litt utifra det jeg tenkte på i natt, kommer jeg til å forby det i salen. De kan umulig holde konsentrasjonen oppe når de er så varme i hue. Men først ringer jeg i bjella i matsalen. Man gjør det, når man har noe å si.
    "Den som har halspastiller til meg, skal skånes under foredraget," proklamerer jeg.
    Tror du ikke pokker at de to sjarmetrollene som kommer tassende med en pakke Doc og en Fisherman's Friend begge har luer ned over ørene! Der røyk den planen om å være streng. Jeg tilgir dem kollektivt.

Det jeg skrev i natt blir printet ut før foredraget tar til, så jeg kan smugkikke på det innimellom. Jeg bruker jo aldri manus, men forsøker å få med meg hovedpoengene. De kommer ikke i den rekkefølgen de er tenkt, men det virker som om det flyter bra like vel. Jeg holder på i mer enn fire timer, og jeg legger ikke merke til et eneste hengehode i salen. Ettersom NSB er utsolgt i morra, kommer jeg ikke avsted før mandag, så jeg får god anledning til å finne ut hva elevene mener.

... folkehøgskoleshopping.
Etter middag tilstår en av jentene på foto at hun alltid sovner under presentasjoner. "Læreren min påstår at jeg har narkolepsi," smiler hun, men forsikrer meg: "Men jeg fikk ikke blund på øynene under ditt foredrag!"
    I løpet av helgen kommer den ene etter den andre bort til meg med liknende meldinger. Jeg spør om de vil være vennlige å skrive det på Facebook, så jeg kan bruke det som referanser, for dette er litt utenom det vanlige.
    En svensk fotoelev synes at jeg har vært for streng, ettersom jeg klart har sagt fra at de på foto forspiller sine muligheter til å benytte seg av et flott studio og godt utstyr. Men jeg mener det jo, selv om jeg kanskje bør ta høyde for hva man er her for. Dette er jo en folkehøgskole, hvor det først og fremst skal bli "folk" og ikke "foto" ut av deg, så jeg skal tenke litt på om budskapet skal sies annerledes ved liknende tilfeller i fremtiden. Heldigvis blir vi venner igjen når jeg lover å returnere til Nepal, hvor hun en gang bodde, og som hun snakker svært lidenskapelig om.

Utpå kvelden er det tid for å gå på "Brygga", som representerer Kabelvågs eneste natteliv. Det er en flott musikkbar, selv om jeg bak disken der finner den største og eneste surpompen jeg har møtt på denne runden i nord. Han er reint ut negativ, er han, selv om han burde prise seg lykkelig for omsetningen fra Lofoten Folkehøgskole hver lørdag.
    På en slik kveld kan det fort skje at han halvgamle foredragsholderen blir latt litt for seg selv, men slik er det på ingen måte i kveld. Det er hele tiden to-tre elever rundt meg som vil fortelle eller spørre, og det er veldig bra tema de tar opp.
    Ettersom musikkvolumet heves til et nivå min stemme ikke kan konkurrere med, lytter jeg etterhvert mer enn jeg forteller - og faktisk danser jeg på oppfordring, til unotene høyttalerne vrenger ut i lokalet.

To av fotoeleven har spurt om jeg vil sitte modell for dem. Det gjør jeg utpå søndagen, og vi har en liten fotoprat i auditoriet, for spesielt interesserte. Det er hyggelig og jeg liker denne gjengen bedre og bedre.
    Det ble litt annerledes, det besøket her. Jeg har reflektert og grublet og eksperimentert litt, og fått lov til å publisere reaksjonen som kom på Facebook:


...det som er bombesikkert, er at det ikke hadde funka uten hvitløken til kokka.

Tusen takk for meg, og vit at også jeg ble veldig inspirert av å møte dere!
 
Paul