Lofoten surprise!

84-åringen som lar meg sitte på fram til Reine ser forbasket sprek ut. "Er du så fresk som du ser ut, spør jeg?"
"Jeg er bare ikke godt nok undersøkt!" svarer han med et glis, og forteller at han bare har tre dager på sykehus hittil. Han legger til litt skryt om hjemplassen: "Reine ble kåret til Norges flotteste plass av Ukebladet Allers på syttitallet. Det het bare Ukebladet, den gang. Eller var det Norsk Ukeblad?" spør han seg selv. Det er tydelig at han mener statusen fremdeles er fortjent.

Eventyret i Reine - KLIKK på bildet ...

Reine ligger nesten ytterst i Lofoten, med en serie små øyer ytterst i Reinefjordene. Vi hopper fra øy til øy over små bruer. Hjellene er tynget under tørkende fisk og torskehoder og fjellene står i et bratt amfi mot nord. Jeg settes av ved en kiosk med bensinpumper og en rød telefonkiosk. Det er visst det eneste stedet som selger varm drikke her ute. Det blir kakao.

"Her har du litt informasjon," sier ekspeditøren, og gir meg en brosjyre hvor det fremgår at det finnes et padlesenter her ute. Padlere er bra folk, og jeg er nysgjerrig på hva slags turer som tilbys, så jeg slår nummeret.

Sandro har massevis av turmuligheter for deg!

En fyr ved navn Sandro svarer. Han er på vei hit, sier han, og skal oppom en dame som driver dykkefirma her. Det passer meg fint. Han kommer og lysner opp: "Hei, deg kjenner jeg jo!" Og det gjør han jo, for han har jobbet i reisebutikken Nomaden, hvor jeg har tilbragt mange timer i kartavdelingen. Nå har han startet Reine Adventure, med sykkel og kajakkutleie.

ALCA: Aqua Lofoten Coast Adventure

    Femti meter unna kiosken åpner Therese døra, og utbryter "Hei, deg kjenner jeg jo," nærmest som et forsinket ekko av Sandro. Og det gjør hun, selv om det tar et par sekunder før det går opp for meg. Vi har felles historie i dykkemiljøet, men jeg ante ikke at hun har stiftet bo med en grepa lofotværing. Han heter Lars og sammen har de Sander, som går i barnehage rett oppi veien. De er midt i oppussingen av huset som er hjem og dykkebutikk, base for firmaet "ALCA". Herfra arrangerer de tøffe båtturer til "utsida" i tillegg til rene scuba-opplevelser.
    Sandro har sykkelutleie i tillegg til kajakkene sine, så her har jeg alle favoritt-syslene mine på ett brett. Det mangler bare at de har en islandshest gående, men jeg er da ikke storforlangende.

Trivsel på tilbud ...

Et par dager går raskt i så godt selskap, og jeg føler meg velkommen i den lille famlien. Neste morgen har mandag blitt tirsdag, og været endrer seg, helt uavhengig av værvarslet, til strålende sol og smeltende snø.
    Jeg rusler omkring på øyene med kameraet. Jeg kikker på en skulptur i vannkanten, stikker innom nærbutikken, gransker hjellene og ender opp på kaia på Hamnøy, hvor en fiskebåt kommer inn. Det blir en egen bloggpost etter denne, som beskriver middagen. Fiskerne har hatt det tøft med været nå i mars, men det later ikke til å bekymre dem, de får nok fylt kvota likevel før Lofotfisket er over uti april.

polakk med hoder til Afrika

Fraflytningsspøkelset truer selv unike Lofoten. Mange av husene har ikke lys i vinduene eller spor i snøen, ettersom de nå kun er feriehus. Polske arbeidere kommer og jobber for en billig penge, fiskevær går konkurs, gjenoppstår gjerne med samme eier og torskehoder som skal til Afrika kjøres hit fra Finnmark hvis det ikke er tilstrekkelig antall båter som lander fisk lokalt. Skipperne kan gå dit de får best betalt, med de store båtene sine. Det er ikke som før, da mesteparten av fisken ble landet med små sjarker.

Ekstremt tette tårekanaler.

Fiskesamfunnet har altså forandret seg mye, og er stadig i endring. Rorbuene er pusset opp til små luksushytter og nye er bygget opp. Turismen som satsingsområde trekker også til seg nytt blod, som Nøtterøy-Therese og Italia-Sandro. Faktisk er hele 17 nasjonaliteter i sving i Moskenes kommune, og disse innflytterne har en tendens til å klumpe seg i en sosial krets med aktiviteter og påfunn som knytter dem sammen. Jeg mistenker at det skjer på bekostning av kontakten til de egentlige lofotværingene, men til den regelen er Lars prakteksemplaret av et unntak.

Anette og Joanna - en herlig varm kulturmix

Anette er mest svensk og Joanna er fra Mexico. De er begge couch surfere i Sørvågen og har ønsket meg velkommen, så Lars er grei å svippe meg ut dit. Han kjører først til "Å", som er den endelige enden på visa. Det fyker og fokker og snør og er totalt annerledes fra i går, så jeg fristes ikke til å utforske den mennesketomme husklyngen. Anette driver restauranten "Maren Anna" hvor Joanna også arbeider. De passer godt i lag, er smilende, varme morsomme og gode. Dessuten smaker kaken deilig og den eksperimentelle hvalburgeren til Joanna er fabelaktig. Hit vil jeg veldig gjerne tilbake!

En journalist og en medie-gründer sitter ved bordet vårt. Førstnevnte kjører meg til Moskenes, hvor jeg trasker litt omkring og kjøper en vaffel av polakken som betjener "Kafé Lofoten". Han har vært her i tre år, og vil bygge hus. Knapt ute på veien får jeg deretter haik med media-gründeren, som sammen med journalisten har vidløftige planer om webradio, avis etc. Jeg ønsker lykke til og går av i Reine, hvor utsikten inn fjorden er massiv grå og truende, uten så mye som silhuetten av fjellene. Rett østover derimot, ligger Lofotveggen badet i sol under blå himmelflekker. Slike er været her - uforutsigbart og kontrastfylt.

Sander, Lars og Therese ... tusen, tusen takk!

Lars er en guru på kjøkkenet og stiller med plukkfisk til middag, laget på restene fra i går. Jeg spiser til jeg knapt kan reise meg, det er totalt nammenam. Sønnen Sander er en høysjarmerende energibolt. Therese er kjempekoselig og iherdig. Jeg er gjest, bortskjemt og glad.

For fem dager siden ante jeg fint lite om Lofoten, jeg trodde ikke jeg kjente noen, jeg hadde ingen erfaring med folkelynne og væromslag. Det har i mellomtiden vært vinter, vår og vinter igjen, og jeg sitter med en visshet om at jeg snart må tilbake. Lofoten er fabelaktig, og jeg holder med min sjåfør i at Reine er en av Norges aller flotteste plasser. Neste gang skal det dykkes. Og padles. Og sykles.

Jeg kaller det en gave. Tusen takk til Lofoten!

:o)
Paul